LANDKJENNING

Vi reiste i årene 1962 – 1970 ofte forbi møtene i Sarons Dal.

Sommeren 1970 var vi på Solløkka (Metodistkirkens mangeårige leirsted utenfor Sandefjord). Her hadde Willy Ruud Hansen bibeltimer om Israels vandring inn i Kanaans Land. Han pekte på et rikere liv med Gud.

Det kom en flokk fra møtene i Sarons Dal til Solløkka. De fortalte fra møtene for oss. Alt dette virket lengsel etter mere av Gud.

Så dro vi sommeren 1971 innom Kvinesdal på vår vei fra Flekkefjord. Vi slo opp telt helt nede på Øyer-sletten, der Smelteverket nå ligger. Dro opp til møtene (ca. 8 km) og fant snart ut at her ville vi alle sammen delta. Vi følte oss hjemme i den atmosfæren med én gang.

#

Det var morgen-bønnemøter i den store salen. Jeg la straks merke til at ledelsen av de møtene var nokså tilfeldig – etter mitt syn. Det sa jeg til Aril. Jeg var jo ikke ikke mye kjent med ham, bortsett fra en aksjon i Flekkefjord Metodistkirke, der jeg hadde vitnet om min pinse-erfaring.

Da sa Aril til meg : du skal ta deg av morgenmøtene og lede dem. Dermed ble det en over enn 20-årig tjeneste begynt. Det er dette jeg vil gi noen utdrag av – så langt jeg kan huske.

#

Vi lå i telt den første tiden. Mens de andre av  mine ennå lå og sov, listet jeg meg ut i duggvått gress og var i den store salen i god tid før kl. 8.00. Jeg var alltid presis m.h.t. tidspunktet. Og det kom stadig mere folk til disse møtene.

Hver morgen samlet jeg alle de bønne- og takkesedlene som var lagt i de spesielle kassene. Alle skulle leses opp før vi bad sammen.

Etter hvert fikk vi flere medarbeidere m.h.t. å lese og lede i bønn.

Men det måtte jo organiseres og ledes, for her var mange hensyn å ta.

Den første tiden var bønnemøtene i den store hallen. Vi fikk dårlig kontakt med de som søkte hjelp. Opplesningen av de mange bønnesedlene tok lang tid, og ikke alle var like flinke til å få lest tydelig nok. Alt gikk jo over høyttaleren. Belysningen i salen var ikke alltid god. Dessuten begynte etter hvert folk å komme inn til møtet som skulle begynne kl. 10. Vi startet kl. 8 – alltid.

#

Det ble straks bedre da lokalet ved siden av ble disponibelt. Det er menighetslokalet.

Så kom Sigurd Sørhus med i denne tjenesten. Da var vi to ledere hele tiden. Det strømmet stadig til nye. Vi begynte alltid med fellessang. Et innledningsord og kort bønn. Vi hadde alltid lest igjennom bønnesedlene. Det var viktig. Vi leste opp avsnitt for avsnitt og ba forsamlingen lede i bønn – dvs. enkeltpersoner.

— Så ga vi alltid mulighet til å komme fram med vitnesbyrd. Enkelte ganger ba vi noen av stevnets hovedtalere komme og delta med en kort «TALE». Noen ganger ble det nok ikke helt respektert. Det skulle være bønnemøte – ikke vanlig møte. Det var særlig viktig å presisere dette for «gjestetaleren». Ikke engang bibeltime om bønn. Men bønn. Vi lærte nok mye for at dette ikke skulle avspore.

Med SÅ mange som hadde mye på hjertet, er jeg glad jeg var av erfaring. Det høres rart ut, men det var nødvendig. Gud hadde gitt oss tid, og kl. 10 skulle vi gå inn til det store møtet i hallen. Det kom mennesker som trengte personlig hjelp. Det ble ofte til at noen ble sittende for å få samtale og bønn. Som regel ba jeg kvinner som var med som medarbeidere ta den oppgaven å samtale med kvinner, men ikke alltid. Vi brukte salen for menigheten.

I enkelte avsnitt av morgenmøtene ga vi anledning til vitnesbyrd – ikke om noe som hadde hendt for mange år siden, men i stevnet, før – eller i forbindelse med stevnet. Det utløste TAKKEBØNNER. Jeg la alltid vekt på at de åpne/offentlige bønnene måtte være korte. Grunnen til at jeg la vekt på dette er opplevelser der lange bønner ikke hører hjemme offentlig. Privat og i enrom kan vi bruke all den tid vi har. — At flere får høve til å be bringer frimodighet til flere. Sånn var det også med vitnesbyrdene. Flere korte enkle vitnesbyrd åpner vei for frimodighet. Her må lederen være leder.

#

Ofte var det tungetale. En bror fra Trøndelagen ble en døråpner. Da fikk flere frimodighet. Alt Guds folk eier frimodighet, men får ikke brukt den, når noen «bruker opp» tiden.

En broder fra Haugesund fikk SANG I ÅNDEN. Det var vakkert. Jeg oppmuntret ham til å bruke denne gaven flere ganger.

Da kom flere med og det ble et vakkert og oppbyggelig sangkor ! Amen.

Den eneste gangen jeg tidligere har hørt en person stå frem og synge i Ånden var da misjonær Heggøy åpent i et møte i Fiskarheimen i Bergen sa høyt : Nå synger vi i Ånden. Et sterkt inntrykk.

#

Morgenmøtene hadde sin egen stil. Kanskje det var en av årsakene til at folk, unge som eldre, sto tidlig opp for å være med. Det ble mere personlig og friere. Med det måtte ledes hele tiden. Det var jo bønn – takke- og forbønn.

Det skjedde mange under og tegn i disse møtene. Aril Edvardsen ba meg enkelte ganger skrive opp om noe spesielt hadde skjedd. Og det hendte mange ganger. Jeg skulle tatt vare på hva jeg noterte. Mange ble løst, begynte å tale i tunger, fikk svar på spørsmål. Ære til Jesus. Som jeg før har nevnt – flere ble med i veileder-tjenesten.

Av og til – tre-fire ganger – samlet jeg veilederne til undervisning. Flere hadde aldri vært med på slikt før. Det var både kvinner og menn, unge og voksne. Noen la jeg spesielt merke til m.h.t. dette. Det ble et åndelig team-arbeid. De kom igjen år etter år.

Denne gruppen var i tjeneste i de store møtene i hallen. Spesielt etter kveldsmøtene ble det opplyst at folk kunne gå inn i side-salen (menighetssalen) for personlig forbønn og samtale. Da var det godt å ha denne gruppen med.

Sigurd Sørhus var en dyktig medarbeider – hele tiden – og han var presis. Det ga trygghet, forsamlingen – tror jeg – merket det.

Etter en tid foreslo Sørhus at vi skulle dele forsamlingen i morgenmøtet i grupper på 7 – 12 personer av begge kjønn. Så delte Sørhus og jeg ut bønnesedler til gruppene. De valgte selv ut en leder som igjen ba hver enkelt som ønsket el. var frimodig til å be. Gjerne flere. Da ble nærheten i de bønnesedlene personlig. Det var en sterk opplevelse å se alle disse «småmenighetene» i bønn. Enkelte hadde salveflasker med. Å beskrive åndsatmosfæren i dette er umulig. «Ånd kan ikke ikles kjød».

Mange bønnesedler som var lagt i bønnekassene egnet seg ikke til opplesning. Det måtte skrives et svar. Da jeg kom hjem til Bergen etter stevnet ble det flere «salveduker» å sende, og brev med dem. –Evigheten vil vise hva dette medførte.

Jeg takker Gud for denne tjeneste i Sarons Dal og er Aril Edvardsen takk skyldig. Både han og Sørhus er hjemme hos Herren.

Snart ser vi DEN STORE DAGEN – og det evige bønne- og lovsangsmøte skal begynne og aldri ende !

Halleluja.

Bergen 12/01 – 2010

Iver Emanuel Høy.