LANDKJENNING

– for torsdag 10. juni 1926; som det framgår av notisen, døde Elias dagen forut, den 9. juni. Han ble bare 4 år og vel 7 måneder gammel. Han var født i Oslo den 3. november 1921 og ville vært neste slektsledds eldste onkel, om han hadde fått leve. Kirkebøkene kunne gitt oss opplysning om hva som førte til dødsfallet, men siden metodistene var «dissidenter», har det vist seg vanskelig å finne opplysninger der. Men vi har kommet til opplysning om dette på annen måte og som forteller at Elias ble rammet av tuberkulose.

Da han døde, var den lille familien Daastøl metodistprestefolk i Kristiansund Methodistkirke, derfor bringer vi avis-notisen derfra. Til Kristiansund kom familien fra Harstad på ettersommere/tidlig høsten 1924. Her var nå Andreas pastor i 2 år fram til ettersommeren 1926, da familien flyttet videre til Hamar, der Andreas skulle betjene menighetene på Hamar og på Elverum. Omstendighetene rundt denne oppbruddstid for familien var preget av sorg.

– som vi vet, var Norolf på dette tidspunkt bare 2 år og vel 7 måneder gammel (født 1. november 1923) og Mirjam var knapt et halvt år gammel (født 30. desember 1925). Verken Hans eller Reidun var født på dette tidspunkt.

Vi kan forestille oss hvordan storebror Elias fulgte intenst med sin lillesøster Mirjam og var en stolt storebror den korte tiden de fikk være sammen.

Kisten med Elias ble fraktet, sannsynligvis med båt, fra Kristiansund og sørover, gjerne helt inn til Flekkefjord. Mirjam ble seg fortalt av sine foreldre at det var en liten kiste, som passet til den lille gutte-kroppen, og hvordan familien deretter begav seg ut til det lille stedet Kvanvik, med henne i en vogn og broren Norolf, vel 2 1/2 år gammel, ved siden av. Som kjent ligger Kvanvik et lite stykke vest av selve byen og ikke langt fra gården Daastøl; gjerne var det en liten sammenkomst – en minnestund – for familien nede på gården hos besteforeldrene Elias og Grethe Remine og sikkert flere av familie og venner var til stede. Vi må huske på at Andreas var vel kjent i lokalmiljøet helt fra sin tidlige barndom og senere, da han som ganske ung reiste omkring i distriktet som taler på møter og arrangementer.

På den stille og fredelige Kvanvik Kirkegård ble så Elias begravet. Der står fremdeles hans gravstein – i 2026 skriver vi dermed 100 år siden dette skjedde – og det blir neste generasjoners oppgave å ta vare på en slikt minne – om det kunne la seg gjøre. Se her fotografi fra 2011 av Mirjam og Norolf ved besøk på kirkegården og ved sin storebrors gravstøtte :