LANDKJENNING

(Ført i pennen av vår mor Mirjam – alt nøyaktig avskrevet etter hennes dokument. Samme tegnbruk – samme ord. Også side-inndelingen er hennes egen);

Turen vår startet på Flesland flyplass søndag 13.5 kl. 08.30. Godt å ha familie til å ønske seg god tur, Solveig, Nina, Evelyn, Randi, Øyvind, Ester og Arvid.

Mellomlanding Stavanger, flybytte i København. Første overraskelse : Vi har forandret Deres flybilletter fra turist-klasse til First Class Business Class. Selvfølgelig hadde vi ikke noe imot det, og vi hadde strålende oppvartning hele turen over.

Fra København fløy vi nordover igjen, over Norge, Grønland, Canada, for så å lande i Seattle, Henry M. Jackson International Airport, 13.10 amerikansk tid.

Der ble vi møtt av min kusine Gerda, kusine Helen og hennes mann Willard, Margie – enken etter min fetter Norris – og sønnen Bill. (Disse var barna til onkel Nils, min mors eldste bror, og hans kone Emma, 92 år, som bor i Edison)

Det var et festlig møte, alle, unntatt Gerda, hadde tidligere besøkt oss i Norge og alle hadde jeg møtt tidligere, i 1949.

Først bar det hjem til Helen og Willard. Overraskelse igjen : Hvem møtte opp i hjemmet der for å si velkommen til Seattle ? Jo, Anne Marie og Bjørn Bergmann, norsk pastor i Seattle, årlig sangleder under sommerstevnene i Sarons Dal, Norge..

Hagen til Helen og Willard var et flott syn, mange slags busker og trær, og elektrisk pumpeverk for ”waterfall” i hagen manglet heller ikke.

Herlig middag med etterfølgende kaffebesøk til Shirleys hjem, hun er nest yngste datter til Helen og Willard. Der var de samlet Shirley og hennes yngste datter, (hun har 2)

Kathleen, yngste datter til Helen og Willard,

Elaine, nesteldste datter til Helen og Willard, med sin sønn,

John, sønnen, eldstebarn til Helen og Willard, med konen Leslie og deres tre sønner, Jeff, Peter og Erik.

Hyggelig av dem å samles, så vi fikk se dem alle sammen.

Men Seattle var ikke noe blivende sted så tidlig på reisen. Først ville vi gjerne være hos tante Emma i Edison.

Turen gikk nordover i Gerdas bil til Edison, vel en times biltur på flott vei. Å, så hyggelig å se henne igjen, tante Emma, så kjekk og frisk og åndsfrisk, akkurat som i ”gamle dager”. Hos henne ble vi plassert på samme rom og i akkurat samme seng hvor Unn og jeg hadde ligget for 35 år siden. Tiden stod liksom stille en liten stund.

Harold, min fetter, sønn til tante Emma, og hans kone Mary, kom

– 2 –

for å hilse på oss, det var som vi nettopp hadde sett hverandre, føltes det, og så var det 35 år siden sist. Den kvelden var det ingen vanskelighet med å få sove, etter å ha fått alle disse inntrykk og opplevelser i løpet av de 23 siste timene.

Mandag morgen 14/5

var det dekket koselig frokostbord med tante Emma og Gerda.

Klokken 11 ble vi hentet av Mary og Harold, som kjørte oss nordover gjennom Bellingham, Blaine, Chuckanut-road hette veien, nydelig strekning. Var ved den fine støtten, «International Peace Arch», skillet mellom USA og Canada, og hadde oss en liten tur inn i Canada.

Picnic-basketen til Helen inneholdt både varm sjokolade og deilige smørbrød på amerikansk vis, og wienerbrød, så vi koste oss på plassen der, benker og bord lagt vel til rette for turister.

Hjemreisen gikk en annen vei, gjennom reservater for indianere, langs stranden med nydelig utsikt over sjøen med øyer og skjær. Var også på besøk hos Margies bror og svigerinne.

Den kvelden var det middag hos tante og Gerda med kylling og tilbehør, og herlig eplepai (som det etter hvert skulle bli mange av). Eplepai var Ivers ønske gjennom hele turen !

Tirsdag 15. mai 

var det Gerdas tur, og hun tok oss med på en rundreise, først til La Conner, en gammel fiskelandsby med Swinomish Channel, som delte byen i to. På den andre siden av den flotte Rainbow Bridge var det indianernes boplass. I La Conner hadde de en veldig fin garn og broderiforretning, med en mengde broderier og handarbeider utstilt. Folk reiste langveisfra for å handle der.

Turen gikk videre, til Hope Island Inn, en festlig restaurant hvor vi spiste Clam-Chowder, suppe med clams og bacon, smakte i grunnen godt.

Så drog vi til Deception Pass Bridge, flott utsikt i klart, fint vær, kolossale strømninger i sjøen. Klare, fine bilder har vi fått fra dette.

Vi kjørte hjemover gjennom herlig natur, vide akrer, fruktbart landskap.

Middagen denne kvelden var hos Mary og Harold, som hadde stelt koselig i stand med laks som Harold selv hadde fisket i februar og spart til anledningen, og eplesaft fra egen hage.

Harold har nå leiet ut akrene sine til en nabo, etter at han har vært farmer hele sitt liv. Nå har han bare litt igjen til eget bruk. Viste oss rundt på eiendommen. Spesielt var epletrærne interessante, dem fikk han til å vokse sånn han selv ville ha dem. Et stort tre dekket hele låveveggen og en mengde trær dekket hele gjerdet mot akrene, trærne var beskåret så de vokste som en vegg.

– 3 –

Onsdag 16. mai.

Denne frokosten var det «canadian bacon» til egg, ellers varierte det fra sereals, kokte egg, scrambled eggs, havregrøt, alt etter ønske. Vi hadde det som grever, jordbær og appelsiner, melk, kaffe og juice, toast og rolls og ikke å forglemme tante Emmas cinnamon rolls.

Tidlig kom Mary og Harold for å hente oss, nordover igjen, til byen Anacortes hvor vi tok stor, flott ferge. Fergeturen gikk rundt en del av øyene i øyriket «San Juan Islands» : Lopez, Shaw, Orcas til Friday Harbour, det største hovedsete for øyene. Herlig vær med flott utsikt til alle øyene omkring.  Friday Harbour var endestasjonen, der hadde vi 3 kvarter til å bese oss. En mengde seilbåter på havna. Stedet var stadig besøkt av mange turister, fra båt og fra fly. Det var en vidunderlig tur dette , og været var det aller beste.

Hjemme ventet tante Emma og Gerda med deilig middag igjen. De har jo begge hatt kokkejobb gjennom mange, mange år. Ikke til å undres over at det smakte herlig.

Jeg måtte en tur bort til Andersons farm, hvor Ingeborg (Unn ?) og jeg tjente oss noen dollar den gangen, ved å plukke jordbær på de svære markene. Skiltet utenfor ved veien røpet noe annet. Anderson’s Blueberri Farm, sto det, og det var virkeklig blåbær det. Buskene så store, i rad og rekke, så langt du kunne se, Iver ble bare smågutten i forhold. Alt forandres ja.

Kl. 20 var det til Mary og Harold igjen, de hadde invitert mange av dem jeg var sammen med for 35 år siden :

Sophie Johnsen, Eilene Pedersen, Bernice Benson, Tordis Benson, Helen og Norman Omdal, Margareth og Lennart Omdal, Ivan Omdal, Tante og Gerda, Iver og jeg pluss vertskapet. Det var godt å se dem alle igjen. Og mange av ektefellene var nok døde i løpet av denne lange tiden. Vi hadde en god kveld sammen, med minnenes album, andakt og sang.

Torsdag 17. mai

ble en 17. mai av de sjeldne.

Frokostbordet dekket, med norske flaggservietter, og vi måtte synge nasjonalsangen og fedrelandssalmen.

Så ble det biltur til Samish Island til Helen og Norman Omdal sammen med Gerda, Mary og Harold.

På med støvler og turutstyr, og ut på stranden med bøtter og spader. «Digging clams» er en spesiell opplevelse. Dypt nede ligger disse skjellene, vi ser dem på overflaten ved at det er små hull i sanden.

Det er pustehullene de lager seg opp til luften. Skjellene har en lang hals som de stikker oppover mot lyset. Så er det å grave ved siden av hullene og

– 4 –

håpe at de ikke ligger altfor dypt nede. Det var en utrolig heldig dag , bøttene var fulle så fort at vi måtte bare gi oss. Da var det godt med medbragt lunsj på stranden. Iver forsøkte «krabbelykken» også, men det gikk heller dårlig. Det var ikke mange av dem.

Da smakte det godt med medbrakt mat på stranden, Mary var ekspert på det.

Hjemme måtte så alle clams vaskes, skjæres, renses, «skrelles», kjøres gjennom kjøttkvern, blandes med mange rå egg og masse salte kjeks. Etter at denne blandingen hadde godgjort seg et par timer, dro vi til hageselskap hos Mary og Harold med hele stasen. Der ble blandingen omgjort til «karbonadekaker», som var menyen for 17. mai festen, sammen med stekt østers, potetsalat, grønnsaker, muffins, norske flagg, norske silkebånd og servietter, alle med 17. mai sløyfe på.

En liknende 17. mai opplever vi nok aldri.

Fredag 18. mai.

Tidlig start kl. 8. Nå bar det sørover, nesten til Seattle. Ved fergeleiet på Edmonds tok vi ferga over til Poulsbo. Det var et festlig sted med mye norsk, pyntet til fest for kvelden og dagen etter. Dette stedet var et lite ”little Norway”. De feirer 17. mai i hele byen, nærmeste helgen til 17. mai.

Her besøkte vi Douglas, sønnen til Mary og Harold, hans kone LeeAnn, med døtrene Renee og Michelle. Lee Ann hadde laget en aldeles herlig lunsj, i det vakre hjemmet de har skaffet seg. Douglas viste oss rundt i ”drug-storen” i byen, som han, som farmasøyt, eier sammen med en annen. Han gikk rundt i bunad, det samme gjorde lille Michelle. Lee Anns lå ferdigstrøket til bruk.

Om ettermiddagen dro vi en halvtimes reise til, og nå til Bremerton. Der besøkte vi Mary Beth, datter til Mary og Harold, hennes mann Charlie, og datteren Gretchen. Datteren Heidi arbeider i San Francisco. De hadde et deilig hjem med stor hage, utendørs ”hot-tub” ikke å forglemme. Hos Beth spiste vi middag, god gryterett med kjøtt og ris og marshmallows.

Tilbake til fergeleiet Kingston, og over til Edmonds igjen. ”Hvor er Dagfinn, tro ?” Han skulle jo møte oss på fergeleiet for å overta oss for en dag. Dagfinn er min fetter på min fars side, min fars eneste bror var hans far, Andreas og Ole. Heldigvis hadde Iver norske flagg tilgjengelig, så det var greit å vifte med dem. Dermed våknet Dagfinn i sin bil, og vi kunne ”flytte over”.

Så til Dagfinns hjem i Seattle med konen Marylin og døtrene Janice og Lori, hvor vi hadde en uforglemmelig dag, dagen etter. De bar inn en aldeles flott kake med påskriften : Velkommen til Seattle. Det var virkelig festlig, og deilig smakte den, det er sikkert.

– 5 –

Lørdag 19. mai 

opprant med regn, for første gang. Vi dro likevel på sightseeing i byen, de store slusene, Leiv Erikson monumentet, med «Dåstøl-svingene» nedover til kaien, på kryss og tvers i byen, ”lette” etter Smith’s Tower, det veldig høye tårnet hvor vi hadde vært på toppen for 35 år siden. Dette veldig høye tårnet som vi har fortalt så begeistret om, sto så beskjedent nå, ikke iøynefallende i det hele tatt.

Mange andre bygninger raget over dette. Nå hadde de et høyt hus under arbeid, 50 etasjer var foreløpig ferdige, det mangler bare 22 etasjer på det, 72 skal det bli i alt.

Vi var oppe i Space Needle , 183 am. miles, spiste lunsj i restauranten på toppen. Øverste delen var bevegelig i dette tårnet, så vi satt i restauranten og fikk i løpet av måltidet sett hele Seattle med omegn, fra luften, et flott syn, da var været blitt helt klart.

Dagfinns lunsj var ikke fullt så flott, han hadde nemlig forlangt krabbesalat, og den var dessverre uspiselig, for gammel, og da vet vi hvordan krabbe lukter.

Da vi etterpå skulle ned med heisen, ville ikke døren åpnes i nederste etasje. Prøv igjen, heisen til topps for så å gå ned igjen, – stengt dør, – vel, opp igjen og ned for tredje forsøk. Samme hendte og da var det bare å reise til topps igjen, komme oss ut og ta en annen heis.

Vel ute, og siden det nå var oppholdsvær, var det lurt å dra ut med Dagfinns flotte båt. Avduket nytt navneskilt for anledningen : «UFF DA» var navnet.

Ikke mange minutter etter starten fór Dagfinns flotte båtlue på sjøen, og den ble dessverre der for godt. Turen gikk først på Lake Union, virkelig en fin opplevelse, så under den lange Floating Bridge, for så å kjøre videre på Lake Washington. Turen fortsatte ikke like godt som den begynte, det begynte å regne kraftig, blåste gjorde det og bølgene begyndte å føles, både med styringen og i mageregionen.

Dermed brakk vindusviskeren, så det var ikke stort å se. Dagfinn var ikke rådløs, hadde heldigvis et ratt på øverste dekk også, i friluft. Retur til Lake Union igjen, der var det fint og stille, så vi kunne kjøre langs stranden og se alle de vakre husene, flotte hager, båter av dyreste klasse, og også helikoptere hos noen av dem.

Hjemme hadde Janice laget deilig middag med kjøtt, potetstappe, grønnsaker, fromasjeskål med marsmallows og mye annet godt. Ekstra godt var det at det lyktes å få hentet Odd, Dagfinns tvillingbror. Han har dessverre hatt et slagtilfelle i september 83, og hadde vært svært syk i lang tid.

Om kvelden fraktet Dagfinn, Marylin og Lori oss opp til Edison igjen, i et fryktelig regnvær med dårlig sikt, og masse trafikk.

– 6 –

Søndag 20. mai 

var vi på gudstjeneste med konfirmasjon i Edison Lutheran Church og traff mange ”gamle kjente”.

Like etter dro vi med Mary og Harold i deres motor-home av sted på en lang tur. Hadde også med et ektepar som var deres spesielle venner. Veien gikk østover i Washington over store strekninger lite bebodd, så oppover i fjellene, til Diablo, hvor vi hadde deilig lunsj medbrakt i motorhomen. Cascadefjellene var et mektig syn.

Vi dro nedover igjen til Winthrop, en landsby i stilen som vi kan tenke oss wild-westfilmene med saloon og den slags. Et fotografi vi fikk tak i, var fra 1896.

Vi kjørte videre ned til lavlandet og nådde innsjøen Lake Chelan, som ble dannet av en isbre-smelting flere tusen år siden. Endeløse vidder med epletrær, største eplefarm i Amerika, med en veldig stor eksport.

Nådde sydspissen av Lake Chelan, stedet hette Chelan, videre opp langs innsjøen på motsatt side, opp til fergeleiet ”25 Miles Creek”. Der overnattet vi alle 6 i motorhomet, etter en deilig middag som Mary hadde med seg.

En kveldstur oppover i dalen til fots, gjorde godt. Vi så store dådyr like ved veien.

Mandag 21. mai

måtte vi tidlig opp for å ordne motorhomet som skulle stå igjen på parkeringsplassen ved fergeleiet i 5 uker, til Mary og Harold skulle returnere dit.

Vi var nemlig på vei til en gammel kobbermine oppe i fjellet, kalt Holden Village. Minen var nå nedlagt, og var overdratt fra den amerikanske staten til den lutherske kirken. Det er mye frivillig arbeid på stedet, som brukes til retreat- og møtevirksomhet og seminarer.

Mary og Harold hadde tegnet seg for fem ukers arbeid der på forskjellige felt.

Vi hadde en nydelig fergetur oppover Lake Chelan, den varte i over 2 timer, ubeskrivelig flott, snøtopper og flotte fjellformasjoner.

Ankom fergeleiet Lucerne, hvor vi ble hentet med en gammel skolebuss til Holden. Veien minnet enkelte steder mye om veien til Bergsdalen og Stordalen her hjemme. Flotte Dogwood-trær langs veien, med store hvite blomster.

På Holden var det lunch ved ankomst, og så fikk vi anvist rom i Konakai. Så en lang fottur til Holden Lake, flott og storslagen natur, over alt var dalen omgitt av høye fjell.

Til vesper kl 19 etter en god middag med ”helsekost” og hjemmebakt ”norsk” brød, herlig.

Kl. 20 en interessant samling hvor Russel Wold fra Pleasant Hill i California fortalte om hagedyrking. Han hadde selv vunnet en første-

– 7 –

premie for stell av sin egen hage og for sin måte å lage compost på. Han tegnet, fortalte og viste film fra hagedyrkingen. Lett å forstå at han hadde god greie på det.

Tirsdag 22. (mai)

var Mary og Harold i sving fra tidlig morgen, hun med blomsterbed og han med tømmer.

Iver og jeg gikk tur til det nye minemuseet, bare 1 år gammelt. Det var virkelig mye å se, kobberminene begynte i 1935 og varte bare i 20 år. Da var kobberprisene så lave at det ikke lønte seg å reparere og fornye maskinene. Dermed ble den nedlagt. De hadde utvunnet kobber, sink, gull og sølv der.

Ellers beså vi oss i Lapodary, hvor det var mange maskiner for sliping av smykkesteiner. Mange bygninger på eiendommen, det hadde jo vært et helt samfunn her i de 20 årene, så det var mye å se på.

Om kvelden viste Iver video-filmen om Bergen og omegn, engelsktekstet, fra turistkontoret i Bergen, også 40 slides som han kommenterte selv. Det var mange som var glade for å se litt fra Norge.

Onsdag 23. (mai)

dro Iver og jeg fra Holden, Mary og Harold fulgte med bussen ned til fergeleiet, for å vinke farvel. Fergeturen var fin, og på neste fergeleie, hvor vi hadde gått om bord 2 dager før, sto Helen og Willard fra Seattle og møtte oss med bilen.

Det ble en strålende tur med dem langs Lake Chelan igjen, forbi store demninger, milevis med frukttrær av mange slag, flott natur, så det var bare å følge med til alle kanter hele tiden.

I Leavenworth gikk vi på en koselig restaurant med deilig mat. Videre oppover fjellene, til steder med mange skiheiser hvor de pleier reise på dagsturer fra Seattle for skiturer.

Ruten heter Stevens Pass. Under turen var det tildels dårlig vær, tett tåke, regn, uoversiktlig lange strekninger, men også fint innimellom. Det var en meget interessant tur, og deilig å komme hjem til Helen og Willards hyggelige hjem.

Torsdag 24. (mai) 

tok Margie oss ut i Seattles ”skjærgård” på fergetur på sightseeing. Været var det aller beste, vi nøt turen i fulle drag. Klar og fint så vi så Seattle bak oss, og havnen med mange båter, både lastebåter og krigsskip, og øyene utenfor.

Så også stedet hvor de første hvite begynte å bosette seg for 130 år siden i de traktene.

Målet for oss var Tillicum Village, på Blake Island, et indiansk sted hvor disse tilberedte laks i lange tider tidligere. Nå er det stort

– 8 –

attraktivt serveringssted på øya. Det ble servert kokte clams, servert i kraft i pappkrus, ved ankomst til øya. Store totempoler var plassert mange steder. Middagsserveringen foregikk i en stor åpen sal inne, stor og flott, og herlig mat, naturligvis laks, tilberedt på deres spesielle måte, med masse godt til.

Senere fremførte en del unge indianere sine danser som skulle forestille forskjellige hendelser i livet.

Det var en skjønn tur Margie laget for oss. Etterpå dro vi alle til Suzies hjem for å hilse på henne og de to søte jentene deres. Bill var også innom der en tur, så det var kjekt å få se dem alle. Suzies mann var dessverre ikke tilstede, var på arbeid, er veterinær.

Om kvelden var Helen og Willard, Iver og jeg på et møte i Silver Lake , hvor en dame, Roxanne Brandt, talte i Silver Lake Chapel. Der var det riktig godt å være, oppmuntrende og trosstyrkende.

Fredag 25. mai 

tok vi bytur med shopping, og så til Chinese Exhibition, en stor kinesisk utstilling. Tok flere timer å se det hele. Ikke bare utstilling av ting fra gammel og nyere tid, men også hvordan de laget forskjellige spesielle ting, som papir av innmaten av bambusstenger, film om silkeormen, de forskjellige stadier, og også veving av de nydeligste kinesiske silkestoffer, pluss mye annet.

Om kvelden hadde vi middag hos Leslie, John og guttene, Willards sønn. Der var det kalkun med mye godt, og is og kaffe, smakte herlig. Vi hadde en virkelig koselig kveld sammen med god samtale med både barn og voksne, viste bilder fra Norge, og de viste bilder, slides, som de selv hadde tatt. Ingen tvil om at det er mye vakkert i verden.

Lørdag 26. mai 

kom Dagfinn, Marylin og Janice og hentet oss. Turen gikk sørover pr. bil til Portland, Oregon. Kjørte i utkanten av Tacoma, og så den flotte store hallen der, og ellers i utkanten av Olympia, hovedstaden i Washington.

Dagfinn hadde ønsket for oss at vi skulle annullere flybiletten vår og heller få bilskyss, så vi fikk se så mye mer på den måten. Ja, ja, meningen var god, men regn og tåke skjulte det meste underveis. Sånn kan det gå.

Bedre ble det heldigvis etter hvert. Hadde også stopp underveis, siste holdeplass i staten Washington, og spise lunsj der. Etter 3-4 timer kom vi til den store flotte broa, som skiller Washington fra Oregon, Bridge of the Gods, er den kalt.

Infokontoret på Oregonsiden av broa gav oss fine opplysninger om hvor vi skulle reise for å nå målet, ved å tegne reiseruten på bykartet for Portland. Portland begynte nemlig ved broa. Dermed kunne vi kjøre gjennom denne store byen uten vanskeligheter, kjørte i det uendelige, hadde vi inntrykk av,

– 9 –

fattigstrøk mye av denne bydelen, og til slutt kjørte vi rett på huset til Ellen og Lloyd Hansen. Ellen Jensen er vår gode venn fra Kongsberg, og Lloyd hennes kjekke mann.

Gjensynsgleden var sto, det er sikkert, vi kjente også Lloyd fra før, en sommer de var i Norge, og også besøkte Sarons Dal.

Hjertelig velkomst, alle invitert inn på lunsj, det var et festlig måltid. Dagfinn var i sitt ess, ja det var visst alle, så Lloyd sa det så artig at det hadde visst aldri noen gang vært så mye latter ved dette bordet.

Så måtte Dagfinn, Marylin og Janice hjemover til Seattle igjen, etter deres senere utsagn begynte finværet med det samme de hadde fått nordmennene ut av bilen.

Det hadde vært en skjønn opplevelse å være sammen med Dagfinn og fam.

Så var vi hos Ellen og Lloyd da, et fredens skjønt hjem med mange gode samtaler og mye varme.

Etter middag kl. 17, kom det gjester kl. 19. De hadde bedt enkelte de var i familie med, andre av norsk avstamning i kirken hvor de går, og presten og hans kone, også fra Norge, han fra Strandvik i Fusa. Ellens fetter fortalte gripende om Guds hjelp og helbredelse for sin sykdom. Vi hadde en god kveld sammen.

Søndag 27. mai 

var vi med Ellen og Lloyd i deres kirke, lutherske. Der var det mange norske, som hadde lyst til fortelle hvorfra i Norge de kom, og når de sist hadde vært i Norge, og hvor osv.

Deretter var det en lang biltur langs Columbia River, i høyden med flott utsikt over den mektige floden. Vi så Mount St. Helen, den flotte fjelltoppen som var blitt gjenstand for vulkansk utbrudd og hele toppen forsvant opp i luften og alt slammet og asken fór utover i mils omkrets.

Mount Hood var et veldig fint snøfjell, og også Mount Adam. De sto som flotte iskremtopper rundt i landskapet.

Mat, bord og stoler var medbrakt i bilen, så vi fant oss en fin picnicplass ved en foss, et yndet fotografobjekt. Mange folk på tur over alt, det var den første fine varme dagen de hadde hatt på lenge, så alle folk var krøpet ut av hiet den dagen.

Vi var også ved et stort kraftanlegg, med en stor demning og fossefall, hvor de hadde et stort museum.

Etter en lang flott tur dro vi hjem for så å dra til Baptistkirken på møte kl. 18. Stor kirke, masse folk, salen nede fullsatt, galleriet likeså, mange mange unge. Flink møteleder, allsang, mange kjente kor og sanger, begeistring. Talen for møtet kom aldri, og kl. ti over sju var det møtet, med så mange muligheter, ferdig.

Etterpå dro vi på sightseeing i Portland, en nydelig by. Var i rosehagen (14 dager for tidlig) rosene sto i knopp, tusenvis var det,

– 10 –

og navn på de forskjellige rosefeltene, mange forskjellige. Det må være et praktfullt syn når de er utsprunget for alvor. Ikke underlig at byen har fått navnet ”City of Roses”.

Mandag 28. mai 

reiste vi på tur først vestover ut mot havet, så sørover, nedover langs Stillehavsstranden, helt til New Port. Stanset underveis på rasteplass nær kysten, og hadde med deilig medbrakt lunsj.

Senere kjørte vi til New Port med omvisning på aquarium der. Var innom en liten fabrikk hvor de lager drager og fisker og mange varianter av plastic, som de henger opp ved husene sine, de fylles med luft og forteller litt om vindstyrken. Festlig å se hvor mange ideer folk har.

Hjemover kjørte vi ”innlandsveien”. Det var mye skog, mange felt i skogene hvor det har vært store branner, få byer på denne strekningen. Kjørte gjennom ……….og også hovedstaden Salem, det var en meget pen ren by, med byens grunnlegger avbildet med kobberstatue på byens rådhus. Tok seg flott ut, glinsende i solen fra byens høyeste spir.

En liten pause hjemme, med herlig middag, og så bar det ut på byen igjen for å se en opplyst Portland ved kveld. Det var virkelig noe å vise fram, det var et vakkert syn. Broene i denne byen helt fantastisk, mange på kryss og tvers over hverandre, virket kjempemessig det hele, en nydelig by ved kveld som ved dag.

Så var det siste kvelden med kjære venner.

Tirsdag 29. mai 

kjørte de oss til Portland Airport, avreise 11.30.

En interessant flytur med god sikt. Spesielt flott var det å se de majestetiske snøtoppene sånn fra høyden. Flyvertinnen var svært vennlig og flyttet oss til plasser hvor det var godt å se landskapet. Vi ankom San Francisco 13.00.

Ralph, min fetter, sønn til min fars søster, Gardia Matsen, var på flyplassen sammen med sin kone Christine. De var i Norge i mai 1983, og i 1982, så vi har ofte vært sammen, og det var meget hyggelig å møte dem igjen.

Våre foreldre var alltid så flinke til å sende brev til og fra over havet, og det er godt at vi kan holde kontakten med hverandre fortsatt.

De hadde bestilt hotellrom til oss alle på Hilton Hotel, og det var ikke småtteri til komfort. Bilen ble kjørt inn i hotellet på sementert vei, opp til 5. etasje hvor vi hadde rom. I 16. etasje var det svømmebasseng, rene badestranden vi var kommet til. Ellers hadde hotellet en bygning til, forbundet med hverandre med en bro, det andre hadde 32 etasjer.

– 11 –

Vi hadde en fin sightseeing i byen, det var jo så mye å se i denne store byen. Inntrykkene ble så mange, fikk kjøpe postkort for å kunne huske noe. Først så vi jo byen fra luften, da vi ankom med flyet, nå var det biltur gjennom byen, de forskjellige bydeler, og så var det å gå til fots gjennom Chinatown og andre deler, tilslutt med heis til topps på et utsiktstårn på hotell i sentrum.

Senere var det middag i hotellets spisesal, bestilte ”smørgåsbord” og der var det å forsyne seg med alt hva hjerte og øye kunne begjære, salater, varmretter, i fisk og kjøtt, koldretter, frukt, dessertbord m. karamellpudding, fromasjer etc, og kaker.

Onsdag 30. mai 

ble frokosten brakt opp på rommet med både bord og mat, alt etter Ralphs bestilling.

Vi dro så på biltur, gjennom byen, ut av byen, og sørover langs Pacific Bay til San José, en by med et stort universitet. Det lå mye dis over byen, mye forurensning p.g.a. høye fjell som stenger for ”avløp”, mye lungesyke blant folk der.

Utenfor byen beså vi oss i stormagasinet Sears, ja, det var virkelig stort, alle slags forretninger i stor målestokk.

Spiste lunsj på restauranten der, mange forskjellige avdelinger med de forskjelligste lands spesialiteter.

Hjemover tok vi omtrent samme vei som nedover, og ble forklart alt hva vi så, til høyre og venstre. Det var en interessant biltur.

Vel ankommet San Francisco igjen tok vi en liten handletur i Chinatown, og kjørte i de meget bratte bakkene, som San Francisco har så mange av. Den ene av bakkene var blomstersmykket med bedd som delte av veibanen, så veien slynget seg nedover. Velkjent er postkort av denne bakken. Så også de små bussene ”cable-car”.

Om kvelden hadde vi middag på en italiensk restaurant, maten var god, men de hadde lagt vinn på litt dyster atmosfære der inne.

Torsdag 31. mai.

Etter deilig frokost på hotellet igjen, begynte bilturen nordover fra San Francisco til Eureka, hvor Ralph bor. Vi kjørte gjennom byen og over Golden Gate Bridge. Den er virkelig stor og lang, et flott syn. Det var folk som spaserte på broa, «turister», for å kunne fortelle at «vi har gått på Golden Gate”, visst nokså populært.

Vi passerte byer som Santa Rosa, Willits og andre. Willits er byen som åpner for de store redwoodskogene nordover.

Vi var innom et koselig «hjemmebakeri» på veien, det luktet riktig hjemlig, og smakte også godt.

Så begynte redwood trærne —– «Believe it or not», sto det, og hadde de all grunn til å skrive. Flott skog lange strekninger med

– 12 –

disse mektige rake trærne, så tett i tett.

Enkelte hadde stammer så tykke at biler kunne kjøre gjennom. Andre hadde butikk inne i stammen, store rom, masse varer av redwood. Stanset også i parken med verdens høyeste tre, umulig å se toppen når vi sto ved siden. Godt at det fantes prospektkort med alle beskrivelser. Trærne var mange hundre år gamle, enkelte 4000 år. Eneste stedet i hele Amerika disse trærne finnes, ellers i verden er det bare i Australia det finnes en liten skog av disse.

Det fortaltes at japanske båter kjøper opp redwood, kjører til Japan og bearbeider til paneler og fine materialer, for så å komme tilbake og selge samme redwood til amerikanerne til lavere pris enn de selv kan produsere det. 

På veien oppover kjørte vi langs milelange drueakrer, så langt vi kunne se. Druene fra dette distriktet sies å være de beste i verden, etter hva franske drueskjønnere har funnet ut.

Vi ankom Eureka kl 3 – ½ 4 til Christine og Ralphs pene hjem. Datteren Lori var hjemme på sommerferie fra Oral Roberts University, og Glenn, sønnen, som arbeider i forsikringsselskapet med sin far, bor også hjemme. Om kvelden kom også datteren Debbie hjem en tur med mann og den lille 3 måneders gamle sønnen, Ryan. Det var så kjekt å få se dem alle sammen.

Vi spiste en deilig middag sammen, Christine var så flink til å ordne i en fart.

Iver og jeg følte trang til å røre litt på oss, så vi tok en spasertur. Det var det nok ikke mange som pleide å gjøre, for vi ble snakket til av alle, og alle var så vennlige. Til slutt havnet vi inne hos et ektepar, han fra Tresfjord nær Molde, og hun som var tyskfødt, hadde nettopp blitt pensjonist, nemlig telefondame fra Eureka. Det var et hyggelig bekjentskap, godt å snakke med dem, deilig kaffe og kaker, og de skjønneste roser fra hagen.

Fredag 1. juni 

ble vi tidlig hentet av Einar, min fetter som er bror til Dagfinn i Seattle, og hans kone Jenny. Der hadde vi en koselig frokost i deres norske hjem (kommer fra Åna-Sira), broderte veggbilder og puter, så en skulle tro en satt i Norge, hjemlig og koselig.

Vi tok så bytur med litt handling i de store forretningene, kjørte rundt og beså oss litt, for så å dra til Eureka Marine, et koselig spisested ved havnen. Der ble det herlig kylling med tilbehør, riktig hyggelig måltid med dem.

Etter middagen litt shopping på byen, men Iver kunne ikke komme fort nok tilbake til hjemmet deres, Jenny hadde nemlig fortalt at der hadde hun bløtkake og wales-kringle.

– 13 –

Hjem kom også sønnen deres, Erling, med sin danskfødte kone Colleen, og var sammen med oss. Det var godt å møte dem, vi hadde så mye felles, samtale om spørsmål i livet som var svært viktige for oss også. Tiden gikk bare så altfor fort. Colleen og Erling har tre barn, to døtre og en sønn, alle voksne.

Lørdag 2. juni 

bar det nordover langs Stillehavets kyst, interessant landskap. Var i Arcata oppom flyplassen, som egentlig er flyplassen for Eureka. Dro til Trinidad, som er eldste byen her, var i sin tid stedet for en massakre av indianere. Senere tjente den som havn for hvalfangst. Nå er det mange fiskere her, har veldig fin havn. Den er et yndet feriested for turister.

Vi måtte ned til stranden for å ta en tur ut på Stillehavets bølger.

På hjemveien var vi innom en nedlagt papirmølle, eller trelast-fabrikk var det vel, og så på huset som tidligere hadde vært spisested for arbeiderne der, kalt «Food-House». Mange ting var bevart fra tidligere, veggene var fulle av forskjellige husgeråd. Mange langbord utover hele spisesalen. Stedet ble i dag brukt som restaurant, og da ofte for familieturer.

Om kvelden var vi i Carson Mansion House, idag kalt Ingomar Club, til middag. Det ble bygget i forrige århundre, ferdig i 1886.

Det har blitt sagt : Hvis 1885 ikke hadde vært et hungerens depresjonens år, ville dette borgermesterhuset sannsynligvis ikke vært bygget. Hundrevis av menn var uten arbeide i dette området. William Carson, borgermesteren, satte da i gang arbeidet med å lage en ekstra fin herskapsbolig for seg og sin familie, og beskjeftiget på den måten mange mennesker.

Huset har tre etasjer, i første og annen etasje er det tilsammen 18 rom. Vakre glassmalerier, veggklokker, møbler, kaminer i marmor, lamper, ja alt var flott, og bygningen i seg selv var noe helt utenom alt annet.

I dag er stedet eid av en del private personer, 250 i tallet til en hver tid, når en medeier dør, får en annen anledning etter søknad til å kjøpe seg inn. Bare disse har anledning til å bestille middag på dette stedet, så det er bare for medlemmer med gjester. Spisesalen var også så flott, og maten herlig, med salatbord først, og så hadde vi fårekotelett og kylling med «mud-ice» og «cheese-pai».

Etterpå hadde vi en sightseeing tur i byen og så interessante hus. Også innom kontoret til Ralph og Glenn. På veggene var det store flotte fargebilder fra gammel tid. Ralphs fars, onkel Rudolphs, arbeidsplass i skogene i sin første amerikatid, og senere ved jernbanen, var foreviget der. Små enkle fotografier var blitt veldig

– 14 –

forstørret, og så fargelagt.

Det var også en vegg med fire flotte bilder fra Stavanger med oljerigger, de var en gave fra Hans, da Ralph besøkte ham i Stavanger i 82.

Søndag 3. juni

gikk vi med til Church of Highlands, til søndagsskole og gudstjeneste. Middag hadde vi hos Erling, Ralphs bror, og hans kone Maxine. Der var de samlet med barn, svigerbarn og barnebarn. Datteren Sharon med mannen Jim og en datter og to sønner, datteren Kathleen med mannen Bill med en datter og to sønner. Maxines ord :

Jeg spør om de vil komme til middag alle sammen. Ja takk, gjerne det. Ja, hva vil du bringe med deg til middagen ? Og så kommer de med noe hver. Det var en fin idé, som hadde vært fint å ta opp for både mor og døtre.

Det var kommet til huset både fruktsalat med krem og marsmallows, frisk fromasje, og stekt kjøtt med potetstappe hadde husmor selv skaffet til veie.

Vi fikk til og med en middagslur den dagen før møtet kl. 18.30. Innlegg av tre unge menn fra bibelskolen i San Francisco, de skulle reise til Mexico på bibelskolereise. Ralph var sangleder.

Så en hyggelig kveld hjemme med Christine og Ralph etterpå.

Mandag 4. juni

ble vi hentet av Jenny og Einar som tok oss med på litt shopping. Iver var også inne og hilste på metodistpresten i byen, Gerhard Drumm og hans kone Elisabeth. Han var flyktning fra Jugoslavia, og hun fra Østerrike. Iver var så takknemlig for å ha møtt dem, og de det samme for å ha fått besøk. De hadde det ikke så lett (g-street 2910).

Etter lunch hjemme med Christine og Ralph, tok Ralph oss med til Scotia, til Pacific Lumber Company, verdens største redwood sagbruk. Vi så hvordan de svære tømmerstokkene kom inn, store kraftige maskiner brakte dem på plass, rullet dem rundt, vannstråler så sterke at de kunmne drepe mennesker, ble satt på, stokken ble rundt, rundt, barken flådde av, og stokken ble ren. Fulgte prosessen fra maskin til maskin, til det ble det fineste redwood-materiale. Det var virkelig interessant.

Deretter dro vi til Ferndale og så på Gingerbread Mansion, fra 1898, som sies å være Nord-Californias mest fotograferte bygning. Blir i dag brukt som ovenattingssted, «bed and breakfast», meget fint bevart hus. Befolkningen i Ferndale er fra Danmark og Jugoslavia. Colleen, Erlings kone, er fra Ferndale og er dansk.

– 15 –

Hjemme sto middagen, ekte norsk, og ventet, fiskeboller i hvit saus.

Kl. 19.30 kom alle våre slektninger til familieselskap, og det var en skjønn opplevelse.

Det var da Christine og Ralph, vertskapet, med sine tre barn :

Glenn, Lori og Debbie med lille Ryan.

Maxine og Erling Matsen, Ralphs bror, med to døtre :

Sharon og Jim med sønnen Randy

Kathleen og Bill med datter og to sønner

Jenny og Einar Daastøl, Dagfinns bror, med sønn og to døtre :

Colleen og Erling med datter

Olga og Sivert Log

Sonja med datter Cindy med lille sønn Sakarias

« » Lisa

Josine, kusine til in far, og hennes datter Eilee

Med Iver og meg ble det 31 i tallet.

Det var en fin kveld, mye hygge blant familie, alle stammer fra Daastøl, pluss inngiftede. Det var taler, jeg måtte jo opp og takke, så var det Erling Matsen, Erling Daastøl, Kathleen og Iver, mye sang og musikk og mye fotografering av de 31. Cindy sang vakkert «How great Thou art».

På kaken sto det . Velkommen Mirjam og Iver, og det følte vi virkelig at vi var. Ellers var det kjempestore fat med frukt, grønnsaker, kjeks og ost.

Vi viste også videokasetten og mange slides fra Norge, spesielt Bergen.

Tirsdag 5. juni

dro Christine, Ralph, Iver og jeg på tur innover i landet til Willow Creek, til landstedet de har oppe i fjellene, nede i dalen. Hytten var 140 kv.m. grunnflate, det var et mobilt home, delt langs etter, og kommet på 2 trailere opp dit. Plassert sammen ved ankomst, ferdig innredet med møbelseksjon med skaper, speil og skuffer, i stuen, og kjøkkenet var ferdig med komfyr, kjøleskap med fryser, og stekeovner, 2 i høyden, skuffer og skap som vanlig. 3 soverom, riktig store, 2 bad, lekre, stue og kjøkken.

Mye skog på eiendommen, som førte ned til elven.

Stedet, som de hadde som hage, var en gammel vei, som nå var lagt øde, dermed var det bare stein og grus. Men de hadde fått jord tilkjørt, og la på jord i renner, der hvor de ville plante og så. Utrolig hvor mye de fikk ut av det stykket. Tomatplantene var så fulle, det samme med alle ferskentrærne, og grønnsaker av mange slag. Druerankene, som var 3 år gamle, ble det en mengde druer på.

Sist vinter hadde det vært innbrudd i hytten, så å si alt var stjålet, til og med lampene i taket og vegg-til vegg-teppet i stua. Tyvene er aldri bitt funnet, det var vel noen som skulle innrede sitt eget hus,

– 16 –

siden de trengte alt.

Lunch spiste vi på en indiansk restaurant på stedet, det var et stopp-sted for trailerkjørere og turister, dette. Her var det gamle våpen langs veggene, og elghoder opphengt over alt. Vi ba om noe så enkelt som hamburger, vi fikk det, med massevis av grønnsaker og salater ved siden av.

Om kvelden var vi hos Colleen og Erling til middag kl. 6. Sønnen Philip var også hjemme, kjekt å få hilse på ham også. Vi fikk høre mye om de to årene de hadde oppholdt seg i Oslo, han som menighetssekretær i ……….. Han tok jo bibleskole først, og familien var der sammen i ett år. Hyggelig å høre om dem, håper at vi kan følge dem i framtiden.

Middagen var jo så deilig, biff, bakte poteter med rømme, grønnsaker og salatbolle. Kirsebær til dessert. Senere på kvelden ble vi servert fruktfat, for første gang på turen (ellers hadde det vært frukt oppskåret til middagene).

Onsdag 6. juni.

Avskjed med Eureka, og Ralph.

Christine, Lori og Debbie med babyen skulle ha en shoppingtur til San Francisco, og vi var så heldige at det kunne skje samtidig som vi skulle dit. Debbie ved rattet, babyen i kjørestol ved siden av, og mormor som passepike. Det gikk fint.

Vi hadde en fin tur nedover, bortsett fra regnværet de første timene. I Santa Rosa stanset vi for lunch på en riktig koselig restaurant, og lille Ryan fikk sitt stell.

Avtalen var at de skulle sette oss av ved Hitlon Hotel, hvor de selv hadde reservert rom for seg. Hadde gitt beskjed om at vi ville ankomme kl. 14, og det holdt, 10 min. før 14 var vi på plass, etter 6 timers kjøring, godt beregnet. På streken 14.00 kom Madeleine Wold inn gjennom hotelldøren, Russell i bilen utenfor.

Så var det bare å bytte over bagasjen igjen, til Wolds bil, og ut av San Francisco bar det. Denne gang iover Oakland Bay Bridge, en bro i mange etasjer, og stor trafikk. Et lite stykke bak oss på broa hvinte det i bremser, og en bil fór inn i sementgjerdet, dessverre. Vet ikke hvordan det gikk.

På veien kjørte vi i utkanten av Berkeley, og så det store universitetet, og også Oakland By. Ellers var landskapet veldig skiftende, 6 filer i hver kjøreretning på veien til å begynne med. Det var en veldig trafikk, veien var flott.

Vi bemerket de tørre gule avsvidde høydene og bakkene, men navnet var «Golden Hills» ble det svart, og det lyder straks litt hyggeligere.

Så ankom vi Pleasant Hill, California, og hjemmet til Madeleine og Russell Wold. De hadde et deilig hjem, det er sikkert, men det var hagen som var det mest interessante ved disse. De hadde nemlig nettopp

– 17 –

fått 1. premie i en stor konkurranse om godt hagestell, og i tidsskriftet som var utgitt, var det stor reportasje om dem.

Ja, i den hagen var all plass godt utnyttet. Det var grønnsaker av mange slag, plommetrærne overlesset, aprikoser, sitroner, epler, valnøtter, blackberries, jordbær og mye annet. 3 store bikuber hadde de også, som skaffet dem kilovis med honning. Blromser var det en mangde av. Composteren var vel det mest interessante, hvordan de gjør eg nytte av alle ting, ingen ting blir kastet, men blir til gjødning for hagen.

Der var det kaffetår og middag senere, det smakte deilig etter en lang tur.

Kl. 20 var vi alle fire invitert til et ektepar som hadde vært i Norge, og som var interessert i å høre mer fra landet. Invitert «for dessert» ble det sagt.

Torsdag 7. juni.

Etter frokost hjalp Iver med å jobbe i hagen, de hadde selv vært borte på Holden Village i 4 uker og jobbet der, så det var mye ugjort hos dem selv. Jeg plukket blackberries som det var en mengde av.

Så tok Russell oss til sukkerfabrikken i nærheten, hvor han hadde hatt sitt arbeide som ingeniør i 19 år. Stor stas blant de ansatte da han dukket opp. Det hadde tidligere vært ansatt 1200 der, men nå var det skåret ned til det halve. Ikke pga dårlig omsetning, men fornyelse og forbedringer i maskinparken var grunnen. Vi så fra sukkeret kom inn i store containere, til det ble sendt ut i store grå innpakninger, med 1 kilos eller 5 kilos pakninger i. Vi så hvordan papirarkene la seg automatisk tilrette, ble til poser, ble fylt med sukker, ble lukket, ble plassert på gråpapir, som lukket seg rundt den mengde poser som var bestemt, og deretter sendt ut. Sukkerposene hadde forskjellig skrift og mønster på, alt etter som mottakere hadde ønsket.

Senere hadde vi lunch på en meksikansk restaurant i Pleasant Hill, helt nytt sted, veldig pent, og hyggelig måltid.

Omvisning i kirken hvor de går, for så å dra til Oakland Airpoirt, for å forandre flybillettene våre, etter konferanse med San Francisco Airport. Vi skulle starte neste morgen kl. 7, så det var nødvendig å endre dem dagen før. En voldsomt stor flyplass, med parkeringsplass rad etter rad. Kjørte rundt, rundt, alt opptatt. «Gå inn og begynn, mens vi prøver å finne plass».

Og det var i siste sekund, ingen ventet ved skranken for United Airlines, men kø ved alle andre skranker. Damen ved skranken var helt ny, og denne saken var tydeligvis vanskelig. Dermed kom det en mann ut fra rommet bak, sa god middag og ville gå. «Jeg har et problem, ikke gå». Dermed sto han på overtid og hjalp til med å forandre billettene våre så vi slapp å ta den bestilte turen til Oklahoma City (det ble for tungvint og tok for mye tid å ta den,

– 18 –

siden det var Tulsa Oklahoma som egentlig var av interesse for oss) og billettene var utstedt hjemmefra. Så forandret de billettene så vi kunne komme direkte til Huntsville Alabama, og ikke til Birmingham, som vi hadde fått beskjed om hjemme at vi måtte. $ 50 for hver av oss å betale, men det var virkelig verdt det.

Det var to lykkelige nordmenn som forlot flykontoret. Da kunne vi gå hjem og ringe til Alabama om ankomsten.

Fredag 8. juni.

Opp kl. 4.30, reiste 5.10 til San Francisco Airport. Der var det massevis av flyselskap, alt som kan tenkes, hver hadde sin spesielle avdeling.

Her ble vi sjekket inn for begge fly, først til Denver Colorado, og også for neste fly fra Denver til Huntsville. Det var en flott flytur, ca. 2 1/2 time til Denver. Der måtte vi vente på flyplassen i 2 timer, ett eller annet var galt.

Flyet lettet fra Denver kl. 12.10, vel to timer tok flyreisen.

De første ansiktene vi så på Huntsville Airport var ansiktene til Nori og Tom Bolt. De hadde sluppet gjennom sperringen, helt ute på ankomstplassen, for de ventet norske venner de ikke hadde sett på 20 år…

Ja, gjensynsgleden var stor, det er sikkert. Mye kunne ha hendt med oss i løpet av denne lange tiden, og godt var det å kunne høre at alle barna også hadde det godt, de har jo 5 gutter og norskejenta Eadie, som nå var blitt 21 år. Hun var hjemme fra Universitetet i Seaward Nebraska for sommeren. Det ble et kjært møte.

Vi måtte sitte lenge og bla i minnenes album, mye godt å minnes fra de to årene de bodde på Kongsberg, barna våre lekte sammen, og vi gikk i kirken sammen.

Eadie og Nori laget middag, og vi hygget oss med kjøttpudding, potetstappe, grønnsaker, sjokoladepai og kaffe.

Lørdag 9. juni

dro vi ut kl. 9 for å spise frokost på restaurant ! og der var det alt mulig, frukt, grønnsaker. og oster, reker, vafler, toast og boller (rolls). Amerikanerne spiser mye cottage-cheese.

Så var det bytur med en del shopping, og ellers sightseeing. Kjørte opp på fjellet, de har virkelig et fint skogkledd fjell der. Folk samles der for picnic, bord og benker over alt, mange slags lekeapparat for barn, ballbane, og det var også «hestesko-lek» for den mer voksne mann, de hygget seg med å kaste heste-sko !! Ja, hver sin lyst.

Det var en nydelig naturpark å gå tur i. Så også ruinene av et hotell bygd i 1925, skulle være så flott, så brente det ned 3 år etter, i 1928, og er aldri blitt bygd opp igjen.

– 19 –

Deretter dro vi videre på fjellet, til en Festival på Burritt Museum and Park, den skulle gå av stabelen nettopp den dagen. Der var det omvisning i museet, med mange vakre gamle ting, både porselen, sølv og klesdrakter, legeutstyr fra gammel tid og mye annet.

Omkring på plassen var det mange aktiviteter som viste handverk og gjøremål fra tidligere, som spinning, veving, farging av ull, av pottemakerens arbeid, laging av feler, og annet.

Ja, så mye som dette hadde vi nok ikke gått på dagevis, så det var godt å ta en hvil hjemme etter en sandwich på amerikansk vis.

Telefon fra Bergen var det virkelig koselig å få, Øyvind og Arvid samtidig på linjen fra Håkonshella, og oss to i hver vår telefon i Huntsville. Det var godt å høre at alt var vel hjemme, godt å høre stemmene igjen, var ikke fritt for at vi fikk litt hjemlengsel, ja.

Lørdag ettermiddag kom eldste sønnen Mark hjem fra Memphis Tennessee. Han hadde konen Susan og sønnene Mark og Jason med, de hadde reist i 4 timer for å komme hjem. Det var virkelig kjekt å få hilse på dem. Like etterpå kom Tommy også, han fra Atlanta Georgia, hvor han studerer, hans reise tok også 4 timer hjem. Det var en koselig kar.

Om ettermiddagen var det bryllup i Ascension Lutheran Church, det var godt kjente av fam. Bolt som skulle vies. Vi dro med dem til vielsen, interessant å se, og det var nok mye annerledes enn her hjemme. Vi har det nok enklere her hjemme ja.

De hadde trykte program som inneholdt navnene på hver enkelt som skulle delta i høytideligheten, masse stas, og mange lys som skulle tennes, det var en seremoni for seg selv.

Etter vielsen samlet alle seg i en spesiell sal hvor kaffe og bryllupskake skulle spises.

Vi dro imidlertid på meksikansk restaurant med familien Bolt til middag om kvelden. Det var Nori, Tom, Mark og Susan med barna, Eadie, Tommy, Iver og jeg, så det var litt av et langbord bestilt. Og naturligvis en masse mat, etter eget ønske.

Søndag 10. juni

deltok vi alle sammen i Grace Lutheran Church hvor Nori og Tom tilhører. Underlig følelse å sitte på kirkebenk sammen igjen, samme mennesker etter 20 års adskillelse og nå med neste generasjon imellom oss. Det var så godt å være der, og en god pinsepreken, det var jo 1. pinsedag. Og så startet vi også med «How great Thou art» den samme som vi sang for Nori og Tom da de forlot Norge den gangen.

– 20 –

Hjem i stekende varme, Iver med Eadie og Tommy til swimmingpool, men de virket like varme da de returnerte.

Tom grillet hamburger ute, og vi hadde et koselig middagsmåltid med hele flokken.

Så dro vi til Nursery Home, hvor Toms mor og far bor, for å besøke dem. De var dessverre dårlige begge to.

Iver og jeg hadde lyst til å besøke en metodistkirke også, men det var vanskelig å finne hvor, for det var så mange av dem. Hadde mest lyst til å finne en for den svarte befolkningen, men det lot seg ikke gjøre dessverre. I annonsene fant vi en som hette Esther Methodist Church, og siden vi har en svigerdatter som heter Ester, valgte vi den.

Det var en ganske liten enkel kirke, som sikkert sjelden får besøk av fremmede. Det var derfor litt ekstra stas for dem at vi kom. De hadde bibelstudium et time før møtet, og mange deltok i samtalen. Selve møtet begynte med en sang av en kvartett, som sang 6 sanger. Presten ba så om informasjon om personer som det var bedt om forbønn for tidligere, og nye bønneemner ble nevnt. Forsamlingen knelte i bønn.

Så var det møtets preken, og det viste seg at det var den siste prekenen den presten skulle holde der. De ble tatt farvel med, med mye hjertelighet, mens en av mennene sang : «God be with you till we meet again».

Prestefrua var så glad for å se flere på møtet, at hun tok en hvit rose ut av blomsterbuketten hun hadde fått, og gav meg, så den prydet bordet hos Nori i flere dager.

Mens vi ventet på «privatsjåføren», oppdaget vi noe som vi aldri har sett før. Det lyste omkring oss på plenene, blinket og slukket, det var ildfluer, ble det fortalt. Det så ut som gnister i luften.

Den kvelden var det paikveld hjemme, og det så det forslo. Ikke mindre enn 4 paier, apple, blueberri, blackberri (fra hagen til Wold i Pleasant Hill) og chocolate-pai. (Ellers er det bare ett slag ad gangen, sa Nori, men flere ved spesielle anledninger, som Christmas, Thanksgiving og Høys).

Mandag 11. juni

måtte Tom dra tidlig med fly til Washington D.C. i tjenesteoppdrag.

Iver og jeg ble med Tommy til byen, skulle søke om pass for å bli med foreldrene og Eadie til Europa i august (da også til Norge med Bergen). Han tok oss rundt på sightseeing i byen, deriblant alle husene fra byens grunnleggelse omkring 1810-20. Byen er ikke eldre som by. Husene var virkelig fine hus, som ble eid av de hvite, den gangen de hadde de svarte til å arbeide for seg. Husene er fredet.

– 21 –

Ja, vi så også den fine fossen midt i byens sentrum, foss som kom naturlig opp av vannoppkomme i byen.

Om ettermiddagen var vi med Eadie, først på universitetet hvor hun tidligere har studert, lesesalen, biblioteket, sykepleie-avdelingen etc.

Senere shopping, det er jo så mange store varehus, spredt utover på de forskjellige kanter av byen, Huntsville er ingen by med «Down-town».

Da vi kom hjem kl. 18, måtte Nori ha bilen, hadde fått telefon fra nursery-home om at hennes svigermor hadde falt ut av sengen, og måtte bringes til røntgen-undersøkelse, og det måtte familien ta seg av. Vel, Nori dro, og kom ikke tilbake før kl. 1200 om natten. Resultatet, svigermor hadde brukket ribbein, da hun falt ut av sengen.

Ja, Tommy hadde reist til Atlanta igjen, så vi var alene med Eadie, og spiste middag med kylling og tilbehør.

Iver og jeg tok en spasertur, men det var ikke enkelt å gå i den byen, fantes ikke fotgjengerfelt.

Tirsdag 12. juni

hentet vi Tom på flyplassen om formiddagen, g så dro vi alle fire ut og spiste lunch på et koselig sted, hvor vi selv kunne ta hva vi ønsket ved disken, salater, varmretter, fromasjer og kaker i rekke og rad.

Så hadde Iver og jeg et par timer for oss selv i shoppingsenteret der for å handle litt.

Om kvelden var vi alle ute med Nori og Tom på Twickenham House, nytt hus, laget som i gammel stil, fra den tiden Huntsville hette Twickenham.

Jimmy, tredje sønn i rekken hos fam. Bolt, var med, sammen med sin kone Jenna, som ventet baby når som helst, men var sporty nok til å stille opp. Eadie var også med. Restauranten var heller dyster, lavt under taket, så liten belysning at spisekartet ikke kunne leses (for vårt vedkommende). Bedre var det ikke da maten kom på bordet, så nesten ikke hva vi spiste. Middagen var mektig, får vi si, et digert kjøttstykke. Salatbordet var riktiig fint.

Onsdag 13. juni

dro Iver og jeg til Alabama Space and Rocket Center, som er i Huntsville, det er verdens største space-center, med besøk av tusenvis av turister årlig. Her kunne man gå i timevis, i forskjellige avdelinger, vi valgte museet, og det var uhyre interessant. Se en masse ting fra månelandingsfartøienes første tid, installasjoner som aldri kom opp i luften, og andre som var blitt brukt og brakt hit til dette museet.

– 22 –

Her så vi Apollo og Gemini, landingskapsel og annet. Interessant å se fortegnelsen over hva de forskjellige kapslene inneholdt av nødvendighetsartikler og av instrumenter. Så også mange forskjellige raketter.

Senere på dagen kom nestyngste sønnen i huset, Andy, reisende fra Baton Rouge i Louisiana, med konen Linda og lille Christopher, 1 år. De hadde brukt 8 timer på reisen. Vi satte pris på at de ville komme den lange veien. Så kom Jimmy og Jenna med lille Jeremy på 2 år også, så tilsammen med husets folk ble vi mange rundt bordet da 3 store pizzaer kom inn gjennom døren, og de smakte herlig.

Så dro Eadie, Iver og jeg avsted for å komme på et møte i Vallow Fellowship, vi ville gjerne oppleve de forskjellige forsamlinger i Amerika. Dette var et fritt møte med mye lovsang og tilbedelse. Og i en pause reiser Eadie seg plutselig opp og forteller at hun vil få introdusere «some special Norwegian friends». Og jenta hadde ordet i sin makt, det er sikkert. Da måtte Iver også opp og bringe en hilsen.

Om kvelden kl. 20 kom Noris venninne, Judy, med en stor flott kake, og presten og hans kone var invitert til en hyggelig kveld. Vi viste videokasetten for dem, og alle slides som Iver kommenterte. Ellers var det en god kveld sammen med venner i god samtale, sang og bønn. Det var siste kvelden vår i Alabama, så avlsutningen ble : God be with you till we meet again».

Torsdag 14. juni

kjørte Nori og Tom oss til flyplassen i Huntsville, som er en stor militær flyplass, med mange fly og helikopter.

Avreise kl 09.40 til Birmingham, reisen tok 35 mins. kjørte over Tennessee River i klart fint vær.

Avreise fra Birmingham kl 10.40. Rart landskap, store beige områder, mye skog, få hus å se. Vi fløy svært høyt, så andre fly under oss. Kjørte over Memphis og Mississippi River. Skyformasjonene under oss var merkelige, nesten som skypumper å se til, så ble de mindre og mindre, tømte seg ut og forsvant.

Den ene var helt kompakt, høy og smal, helt merkelig. — Vi kjørte over Kansas City i Kansas, Springfield i Missouri, Missouri River og Omaha i Nebraska.

Flott utsikt hele tiden, hadde fått så fin plass. Skyene var så flotte, så flotte, bare Èn kan lage dem, mange så ut som kjempestore candyfloss. Landskapet under oss var oppdelt i firkanter, med vei rundt, og husene plassert i et hjørne av kvadratet. Kvadratene var i nesten alle regnbuens farger, grå spraglete, beige, brune, lys grønne og mørke grønne, så det var et fint lappeteppe å se til.

– 23 –

I mange av kvadratene var det dannet runde areal, helt ut til kanten på kvadratet, det var vanningsanleggene som gikk automatisk drevet rundt i en sirkel, som vistes på den måten.

Vi nærmet oss Denver, fjell i horisonten, snø på fjellene, flott strøk for flyplassen, nydelig park, lang rullebane, kolossalt mange fly, fra mange slags flyselskap. Kl 12 Denvers tid, landet vi i denne byen med 3 mill. innbyggere.

Vi hadde ikke kommet så langt at vi hadde fått tak i bagasjen engang, før vi oppdaget Stephen, Bolts nesteldste sønn, og konen Laurie. Akkurat samme koselige gutten som vi husket så godt, og Laurie var også så kjekk. Her borte regner man ikke avstander sånn som vi gjør. Bare de fikk greie på at vi skulle ha mellomlanding med overnatting i Denver, så ble det sagt : flott, Stephen bor i Colorado, så får han møte dere også !

Men det var slett ikke Denver han bodde i, men i Fort Morgan, 1 – 1 1/2 times kjøring østover. De så ingen vanskeligheter i det, dermed fikk de anledning til å vise oss litt av Colorado, sa de.

«Godt at dere ikke kom i går på denne tiden», sa Stephen, «da hadde vi haglskurer med hagl så store som grapefrukt, sto det i avisen». Ja, avisen måtte vi ta med oss hjem til Norge, ellers var det ingen som hadde trodd oss, haglskurer i Colorado 13. juni.

Haglskurene hadde forvoldt mye skader på veier, hus og biler.

Stephen hadde selv kjøpt en brukt bil som hadde vært ute i haglskurer tidligere, men ikke så store. Bunken i bilen etter haglene vistes over hele bilen.

Vi var innom en restaurant på hjemveien, etter først å ha handlet litt. Der var så mange herlige salater å forsyne seg med først, at vi var forsynt før hovedretten kom. Vi ville gjerne slippe å ha mer, men Stephen insisterte på at mat skulle vi ha, om vi så bestemte oss for å dele en porsjon heller, så det gikk bra (enda det var i meste laget det, óg). Blir lett for mye når du skal spise så ofte ute.

De hadde et koselig hjem i Fort Morgan, som er et militært fort fra 1860, en ganske liten by, hvor Stephen har kontoret sitt for forsikringsselskapet. Forresten samme selskap som de arbeider i, både Mark, Stephen, Jimmy og Andy. Bare yngstemannen Tommy ser ut til å ha noen av farens interesser for ingeniørfaget.

Vi satt lenge og frisket opp gamle minner og så på bilder, og de fortalte om sitt landsted oppe i fjellet vest for Denver, hvor de holder hester, og er svært interessert i naturen og i dyr.

– 24 –

Fredag 15. juni

var det tidlig opp ved halv-femtiden. Lang vei inn til Denver, men en flott tur, snøfjell i det fjerne. Hvetemarker milevis, mais for dyrene. Ellers så vi oljeraffineri – de driller etter natural gas – 18 miles ned.

Antiloper så vi, og Stephen mente han så kajot også. Den kan godt høres om natten, angriper ikke mennesker.

Det var «leire» med kuer, i tusenvis, det kunne luktes lang vei.

Et meget langt tog, godstog, kjørte også langs hovedveien, skinnegangen var ganske nær. Stephen var en meget flink forteller, så det var en meget interessant tur.

Ankom flyplassen i god tid og i god behold, selv om sjåføren satt med kaffekruset i høyre hand under hele kjøringen.

Så var det å ta avskjed enda en gang, og inn på flyet. Der var det dobbeltbooked, for tredje gang under reisen vår, og alle ganger ble vi flyttet til bedre plass enn vi egentlig hadde. Nå ble vi flyttet fra plassen over vingen, til plasser med flott utsikt i et B-767-fly (3 seter i midten).

Kart hadde vi for hele Amerika, så det var greit å følge med på denne lange flyreisen. Fløy over landskap med mange dammer – innsjøer – grønne marker, oppdelte marker med alle slags striper i mange, mange farger. Vi var høyt, høyt over skyene.

Det var både frokostservering med karbonade, eggerøre, fruktsalat, bolle, og drikke av forskjellige slag.

Kl. 10.20 passerte vi Lake Michigan

» 10.50 passerte vi Lake Erie og Buffalo by

» 11.25 over Hudson River.

Flyet ankom La Gardia New York helt i rute kl. 11.40. Da var det allerede blitt 01.40 New York-tid.

Da var det lett å finne fram bagasjen, og tydelig veiviser ut til fortauet hvor bussen skulle komme, som skulle føre oss til Kennedy Flyplass, JFK : En time før bussen kom tok det, men den var veldig grei, sjåføren opplyste hele tiden hvilke flyselskaper han ville stanse ved, ved neste stopp.

Vi sjekket inn bagasjen på SAS, men ved sjekking av billettene fikk vi vite at flyet vi skulle ha, var innstilt. Vi måtte i stedet med North West Orient fly, som skulle til Kjøbenhavn – Frankfurt. Så var det ut igjen, og inn på ny buss. Alt gikk fint, billetter ble ordnet uten vanskelighet. Det var en kolossal trafikk på den flyplassen. Flyavgangen vår ble utsatt flere ganger, så til slutt ble det samme tid for avreise som vårt SAS-fly egentlig skulle ha hatt.

Et digert fly – Boeing 747 – 4 seter i midten – 3 i hver rad ellers.

– 25 –

Det var nesten 400 passasjerer – 18 manns besetning.

Avreise 1900 amerikansk tid – nei det var bare så vidt begynnelsen.

Opplysning fra cockpiten : «Forsinkelse, fremdeles 15 fly foran oss som skal opp i lufta, 20 min. forsinkelse til».

Ja – det var fly i mengde på rullebanen : Fra Pan-Am, AA – American, Trans World Airlines – Delta – Eastern Airlines – SAS – Iberia – Lufthansa – KLM – LaChile – Airfrance og flere andre, pluss at det var 12 fly å se bak oss.

Kl. 19.35 fikk vi så et siste glimpt av Empire State Building.

New York er jo så stor, så stor. Vi så godt Long Island, mye større enn vi kunne tenke oss, veldig bebygd. Før vi kom opp i høyden, så vi NewHaven, Connecticut River, New Bedford, Providence, høyt oppe over Boston og Springfield og Worchester.

Så gikk ferden først nordover, New Foundland, så Scotland og til Danmark.

Deilig matservering underveis.

Kl. 22 fikk vi kylling i brun saus, gulerøtter, erter, ris, salatbolle, rundstk. og rullekake m/sjokoladefyll. Det smakte herlig (godt at vi hadde tatt oss tid til å spise i New York på flyplassen mens vi ventet, siden dette måltidet lot vente så lenge på seg).

Kl. 2 om natten fikk vi litt frokost, kaffe og et rundstykke, og en halv time senere var vi over dansk jord. Da var det bare å stille klokken, den var allerede blitt 0830 der, og folk hadde godt begynt på lørdagen før vi hadde rukket å sove om natten.

Bagasjen var ekspedert direkte til Bergen fra New York, så den hadde vi ikke noe bryderi med.

Kl. 09.50 lettet flyet i Kjøbenhavn, hadde mellomlanding i Stavanger, og så begynte aller siste etappe.

Presis 11.55 gikk flyet ned på Flesland, helt i rute.

Der møtte det oss et koselig syn : Solveig, Evelyn, Nina, Randi, Øyvind og Arvid. Ester var i Centralkirken for avslutningshøytidelighet for sykepleiestudentene. Det bar rett hjem til Jonstadveien 19, der rosene pyntet alle bord. Flotte smørbrød ble pakket ut av eskene, marsipankake manglet heller ikke, og det smakte fortreffelig.

Så var det å åpne koffertene, med litt nytt til de forskjellige, og alt passet, så det var kjekt.

Men øynene ville ikke være åpne stort lenger for oss, etter så mange timer var det godt å få sove, så vi gikk til køys midt på ettermiddagen.

– 26 –

Marit ringte til oss fra Danmark, før vi fikk lagt oss, og det var godt å høre at alt var vel med alle fem, de hadde en ukes ferie der nede.

Neste morgen kom Ester og Arvid til frokost, det var så kjekt. Om kvelden ringte Inger fra Hamar, de hadde nettopp kommet hjem fra en Haldenstur.

Det sto bra til med alle sammen, alle her hjemme, og oss to på den lange reisen, så det er stor grunn til å takke Gud for Han som har bevart oss alle, så vi kunne møtes igjen !

Noen adresser :

Min mors familie, Emma gift med mormors bror Nels, Emma Mong, 1216 Doser str. Edison Wash., 98245 – tfn. 206 766 6312

Harold, Emmas sønn, og Mary, 681 Worline rd. bow Wash. 98232 – tfn. 206 766 6150

Helen, Emmas datter, og Willard Rockom, 1819 n 148th Seattle Wash., 98133 – tfn. 206 363 4107

Gerda Harrison, Emmas datter, 608 Leisure Circle, Aberdeen Wash., 98250 – tfn. 206 533 4431

Min fars familie :

Dagfinn Daastøl, sønn til min fars bror Ole, og Marylin, 9203 11th. NW Seattle Wash., 98117 — tfn. 206 782 7379

Odd, Dagfinns tvillingbror, 7035 10th NW Seattle Wash., 98117

Einar, Dagfinns eldste bror, og Jenny, min tremenning, 3504 Calif. str. Eureka, Cal. 95501 – tfn. 707 442 7119

Andre :

Ellen og Lloyd Hansen, 3120 SE Sherman str. Portland Or. 97214 – tfn. 503232 2623

Nori og Tom Bolt, 3726 Crestview Dr. Huntsville, Al. 35805 – tfn. 205 539 6404