LANDKJENNING

– må nevnes blant forkynner-venner av våre foreldre. Denne historien er spesiell, og vennskapet knyttes til en kort periode fra desember 1964 frem til september 1965. Da var paret Beryl og Toralv, begge kapteiner i Armeen, ansatte ved korpset på Kongsberg – og Frelsesarmeens bygg i Møllergata 16 var dermed fra baksiden nabo-gård til Kirkegaten 25, vårt eget hus.

Beryl og Toralv var unge offiserer, han var 33 år og hun var ett år eldre da deres virke på Kongsberg startet 4. desember 1964.

I løpet av den korte perioden rakk våre familier å bli gode venner; deres eneste barn, sønnen Ole Geir, var jevngammel med vår egen Inger, og han gikk ut og inn av vårt hjem.

Slik det var vanlig innen Frelsesarmeen på denne tiden, flyttet offiserene svært ofte. Kapteinsparet Kristoffersen med deres lille sønn Ole Geir ble dermed forflyttet til korpset i Vikersund fra 9. september 1965. Familien hadde talt 4, siden Beryl og Toralv høsten 1962 fikk en sønn nummer 2, kalt Inge; han ble tatt fra dem våren 1963, på grunn av svak helbred.

Men vi har spesielle minner fra omkring midten av september 1965; i en samtale mellom vår far Iver og Toralv, da ny beordring til Vikersund var skjedd, uttalte Toralv at han nå hadde flyttet 18 ganger i løpet av 13 år og at han nå kjente på en uro. De to hadde for øvrig mye å snakke sammen om når de møttes, for det viste seg at Toralv sitt første tjenestested som assistent hadde vært Kragerø, vel en måned sommeren 1952, i vår fars hjemby, før han avtjente militærtjeneste frem til mars 1953. Da gikk Toralvs vei til Rjukan for knapt 3 måneder i 53, byen våre foreldre kom til sommeren deretter, fra 1954 til 1957.

Deretter bragte armé-tjenesten Toralv også i 2 år til Island. Våren 1958 mottok han sin første leder-ordre til Rena korps og i løpet av det kommende året inngikk han ekteskap med Beryl, med pikenavn Berntzen, også hun kaptein i Frelsesarmeen.

Mandag ettermiddag 13. september 1965 var familien Kristoffersen tilbake på Kongsberg i sin bil i et ærend, etter at de hadde blitt innsatt i tjenesten i Vikersund helgen før. Vår egen familie hadde vært på bærtur samme ettermiddag opp til Kroken kapell-området ovenfor Heistadmoen og var tilbake på vei til byen da vi hørte sirener i det fjerne.

Da hadde det katastrofale skjedd at Kristoffersens bil med familien, og deres gode venn Signe Stengelsrud, sersjant-major ved Kongsberg-korpset, med dem i bilen, nettopp var blitt truffet av Sørlands-ekspressen på planovergangen i Svartås rett utenfor Kongsberg sentrum. Toget var på vei mot Oslo.

De hadde vært oppe i Svartås, der Signe Stengelsrud bodde og var på vei ned mot byen igjen. I denne forferdelige ulykken omkom de tre voksne ganske momentant, mens sønnen Ole Geir fremdeles var i live og i all hast ble bragt til Kongsberg Sykehus, sterkt skadet. Etter noen timer døde også Ole Geir.

Denne hendelsen gikk sterkt inn på oss som familie og er årsaken til at den trekkes frem når våre egne foreldres liv beskrives.

Ole Geir hadde hatt sin 6-års fødselsdag 4. september, altså bare 9 dager før ulykken, og til bursdagsselskap hjemme i stua deres i Møllergata var flere av oss barn invitert og var med. Da sto familien Kristoffersen allerede på flyttefot til Vikersund, der det skulle være velkomstfest for dem lørdag og søndag 11. og 12. september. Det huskes godt fra bursdagen at mor Beryl var en humørfylt ung mor, som serverte og også sang sammen med oss og gjorde mimikk, blant annet til barnesangen «Vi har ei gammel tante som heter Monica Og når a’ går på torvet Så hermer vi etter a’«. Slike hyggelige minner som dette er det også viktig å ta vare på.

Det var en lengre og fantastisk fint skrevet reportasje om ekteparet og familien Kristoffersens liv og tjeneste inntatt i Frelsesarmeens organ «Krigsropet» lørdag 9. oktober samme høst. Den er så interessant at den er tatt med i sin helhet. Les den her og også via lenken lengre nede på siden.

I denne reportasjen er tatt med at det søndag 20. september, dvs. den påfølgende søndag etter ulykken, var møte i Frelsesarmeen i Møllergata, der de omkomne især ble minnet; om dette spesielle møtet er også tatt med følgende : «Flere av korpsets kamerater og fru pastor Høy fra Metodistkirken benyttet også anledningen til å flette blomster i minnekransen til de avdøde». Det betyr altså at vår mor Mirjam grep ordet ved denne anledningen og sa noen ord til minne og er noe vi klart kan se for oss.

Når vi her skriver om familien Kristoffersen under våre foreldres historie, er det nettopp for å være med og flette blomster i deres minnekrans. For oss som kristne er det spesielt å lese det budskap som videre kom fram i reportasjen i Krigsropet, da det påpekes at «ganske naturlig har denne tragiske bilulykken skaket opp mange sinn. De tallrike spørsmål melder seg og vil så gjerne finne fyldestgjørende svar. Men vi bøyer oss for det tilsynelatende uforståelige – i tro til at han, vår store Mester, er for vis til å ta feil».

Dette er et godt budskap til oss og våre egne etterkommere.

– les her minne-artikkelen etter Kristoffersen-familien inntatt i «Krigsropet» lørdag 9. oktober 1965 :

• Minneord etter Beryl, Toralv og Ole Geir Kristoffersen – reportasje i «Krigsropet» av 9. oktober 1965

– siden er videre under skriving.