LANDKJENNING

– er spesiell lesning for familien Høy og vekker minner om den korte tiden vår familie fikk være naboer til den unge Kristoffersen-familien; selv var vi bare barn den gangen, men vi husker dem godt. En innholdsrik reportasje om deres liv var inntatt i «Krigsropet» lørdag 9. oktober 1965, kort tid etter den tragiske ulykken på Kongsberg 13. september. Les her annet vi har notert om dette venneparet av våre foreldre.

Nedenfor bringer artikkelen i Krigsropet først bilde av mor Beryl, far Toralv og lille Ole Geir, som bare ble 6 år gammel; så følger teksten deretter :

Sorg og vemod spredte seg til så mange salvasjonisthjem tirsdag 14. september etter hvert som det ble kjent at Frelsesarmeen var blitt berørt av en av de forferdeligste ulykker i bevegelsens historie i Norge.

Det var om ettermiddagen mandag 13. september at kaptein Toralv Kristoffersen og frue med bil skulle krysse en farlig planovergang i nærheten av Kongsberg. I bilen var også deres 6-årige sønn, Ole Geir, samt sersjantmajoren på Kongsberg, fru Stengelsrud.

I samme øyeblikk passerer hurtigtoget fra Stavanger, og det forferdelige sammenstøtet skjedde. Bilen ble kastet rundt og ført med toget flere hundre meter. Bilen ble totalskadd, og de tre voksne i den var drept momentant. Bare lille Ole Geir var ennå i live, og i sterkt forkommen tilstand ble han kjørt til Kongsberg sykehus.

Men morgenen etter fulgte han foreldrene til det land hvor det ikke er noe sykdom, sorg eller tårer.

Beryl og Toralv Kristoffersen kom begge meget tidlig med i Frelsesarmeen. Han var bare 12 år gammel da han hjemme i Kopervik søkte Gud. Hun var 13 år da hun overgav sitt liv i Herrens hånd, og for hennes del skjedde det i hjembyen Tromsø.

For begge var det naturlig å søke sin plass i Frelsesarmeen. De ble juniorsoldater, og kom etter hvert til å delta nær sagt i alle de grupper som finnes i et Frelsesarmé-korps. Med ungdommens glød deltok de i de mange gjøremål som ble gitt dem, og den store aktivitet allerede fra de tidligste dager har nok på mange måter vært med både å bevare dem i Guds vilje og fostre dem til tjenesten i hans rike.

Barne- og ungdomstiden var for begge travle og lykkelige dager med oppgaver og gjøremål som ga livet mål og mening. Men midt i hverdagen tok de seg tid også til å lytte til kallet fra Mesteren. Lydige mot dette kall finner vi dem snart på Frelsesarmeens krigsskole for å utdannes til heltidstjeneste.

Hun kom til krigsskolen i 1950, og han ble kadett året etter. De første årene som offiser tilbrakte løytnant Beryl Berntzen som assistent ved flere korps i Opplandske divisjon. Men fra sommeren 1954 ble hun overført til Arbeidet blant døve og blinde. I dette arbeidet, som på så mange måter skulle bli kjært for henne, virket hun i fire år. Det var som assistent i Nordre distrikt og i Sentraldistriktet.

Hennes siste ordre før hun inngikk ekteskap med kaptein Toralv Kristoffersen i 1958, var som leder av døvearbeidet i Østre distrikt.

Det var sommeren 1952 Toralv Kristoffersen mottok sin første ordre — den lød som assistent ved korpset i Kragerø. Senere ble det flere assistentordrer så vel her i landet som på Island.

Hans første lederordre var til Rena. Mens han var der, inngikk han ekteskap med kaptein Beryl Berntzen, og sammen har de så hatt ledelsen av flere korps både i nord og sør i landet, senest på Kongsberg.

Noen dager før den skjebnesvangre ulykken hadde kaptein og fru Kristoffersen fått ordre til Vikersund, og de hadde begge gitt uttrykk for at de var glade over å ta fatt der. Bare noen få dager ble det dem imidlertid forunt å virke ved dette korps.

Ved avslutningen av deres jordiske vandring faller det naturlig å minne om den troskap — i smått som i stort — som preget hele deres gjerning som frelsesoffiserer. Med glede ga de seg hen i tjenesten for å vinne mennesker for Guds rike, og tjenesten ga dem til gjengjeld den lykke som er lovet dem som er villige å ta på seg korsets byrde.

Også sorgens tunge tider fikk kaptein og fru Kristoffersen stifte bekjentskap med. Høsten 1962 kunne de ønske velkommen sønn nr. 2 i hjemmet, Den eldste sønnen, Ole Geir, var da blitt tre år gammel. Snart ble det imidlertid klart at den nye verdensborger var meget svak og ga lite håp om å kunne vokse opp. Sju fortvilte måneder kjempet foreldrene en tilsynelatende håpløs kamp, men våren 1963 ble den lille tatt fra dem.

Ganske naturlig har denne tragiske bilulykken skaket opp mange sinn. De tallrike spørsmål melder seg og vil så gjerne finne fyldestgjørende svar.

Men vi bøyer oss for det tilsynelatende uforståelige — i tro til at han, vår store Mester, er for vis til å ta feil.

Må han gi den nødvendige kraft og styrke til de etterlattes familie, og må vi selv finnes tro i vårt kall til oppbruddsordren kommer.

Det var en uvanlig stor forsamling som hadde funnet vegen til kapellet på Vestre gravlund mandag 20. september for å si det siste farvel. Ved de tre kistene sto kvinnelige og mannlige offiserer æresvakt.

Den territoriale leder, kommandør Kaare Westergaard, holdt minnetalen. Han minte om at kaptein og fru Kristoffersen begge var kommet fra gode barndomshjem, var tidlig blitt vunnet for Gud og hadde stilt seg villig til tjeneste. Midt i den sorgens tone som en naturligvis merket, ga kommandørens tale også lys og håp utover døden.

Til slutt takket kommandøren kaptein og fru Kristoffersen og lille Ole Geir for alt, og minte samtidig om den kristnes håp om gjensyn på oppstandelsens morgen.

Kranser ble lagt på de tre kistene av en av kapteinens brødre, fra Frelsesarmeens hovedkvarter ved brigadér Spjøtvold, fra Østre divisjon samt korpset i Kongsberg og Vikersund ved brigadér Rotevatn. Major Gerd Mortensen la på krans fra familien til fru Kristoffersen, og fru Øymoen, Kongsberg, la krans på Ole Geirs kiste fra barna i Kongsberg. Til slutt sang fru major Gudrun Evja «Når han kommer, når han kommer og perlene henter».

Pastor Ragnar Forbech forrettet ved graven, og som den siste hilsen ble Frelsesarmeens fane senket over de tre kistene.

Det var like ved hjemmet sitt fru Signe Stengelsrud skulle få avslutte sin jordiske ferd. Så mange ganger hadde hun gått den lange vegen fra Svartås og til korpset i Kongsberg for å være med om møtene der. Når hun ikke hadde anledning til å komme til møtene, passet hun likevel alltid på å gi sin gave, og det var for å gi sin gave til soldatenes høstfest hun ble med i bilen den skjebnesvangre dagen.

Ulykken har gjort et dypt inntrykk på folk her på stedet, også på kameratflokken i Frelsesarmeen. Og det merkes i korpset vårt at fru Stengelsrud ikke lenger er iblant oss. Fru Signe Stengelsrud ble en kristen i 1942, og var fra da av med som en ekte salvasjonist, selv om hun ikke ble soldat før i 1948.

Fra 1954 var hun korpsets sersjantmajor. Hun gikk så stille iblant oss og gjorde sin gjerning for Gud. Hun tenkte alltid på at andre skulle ha det godt. Ikke alltid hadde hun anledning til å delta i møtene, men vi visste at om hun ikke var til stede, så var hun med i bønn for oss som sto midt oppe i striden, og hun gledet seg med oss når det gikk godt.

Fru Stengelsrud vitnet så ofte om å være rede for himmelen, og så fikk hun også ved sin plutselige forfremmelse til herligheten vitne for oss om betydningen av å være rede.

Begravelsen.

Svært mange av slekt, venner og kamerater var møtt fram for å følge fru Signe Stengelsrud til det siste hvilested, og seks av korpsets kvinnelige kamerater sto vakt ved båren. Sokneprest Tveit forrettet, og ut fra 1. Pet. 1, 24—25 talte han om vårt livs mange farlige planoverganger og om de mange farer som lurer på vår veg.

Foruten kranser fra den nære familie, ble det også lagt på kranser fra venner og naboer, korpset i Kongsberg og fra Frelsesarmeens hovedkvarter, som gjerne ville takke fru Stengelsrud for hennes trofaste fanevakt og lojale tjeneste. Mens den floromvundne fane tre ganger ble senket over den blomstersmykte båren, steg det midt i sorgen en takk til Gud for det liv fru Stengelsrud fikk nåde til å leve iblant oss, det eksempel på sann kristendom hun fikk være, og for Guds løfte til oss om en oppstandelsens morgen.

Minnemøtet.

Søndag 20. september mintes en i møtet på Kongsberg kapteinene Beryl og Toralv Kristoffersen, deres lille sønn, Ole Geir, og sersjantmajor fru Signe Stengelsrud.

Kaptein Erling Vestheim ledet samværet og stanset innledningsvis for Jesu trøsterike ord i Johs. 14,1—11.

Foruten de mange venner og kamerater som fylte det vakkert pyntede lokale, hadde de forskjellige menigheter i byen sendt sine representanter til minnesamværet. Disse hadde alle anledning til å bringe sin hilsen, og de ga uttrykk for at om ulykken i menneskeøyne kan se helt uforståelig ut, så er Gud for vis til å ta feil. Han har alltid sin mening med det som skjer.

Flere av korpsets kamerater og fru pastor Høy fra Metodistkirken benyttet også anledningen til å flette blomster i minnekransen til de avdøde.

«Bøker blir åpnet», var bibelordet kaptein Solveig Thoresen stanset for til slutt i samværet. Hun nevnte at vi alle skriver vår egen livsbok, og en dag skal vi alle stå til regnskap for det som står skrevet i boka.

Vi på Kongsberg vil gjerne takke både våre kjære ledere og deres lille sønn, så vel som vår gode sersjantmajor for hva de har vært for oss, og vi lyser fred over deres minne.

Nå er de fremme i den trygge havn fri for all jordisk smerte, nød og savn, frelst ved tro på Kristi navn, renset i Lammets blod.