LANDKJENNING

– et vennskap som betød mye for især vår far Iver Emanuel i tiden omkring 1970; men også vår mor Mirjam fikk mye med ekteparet Andersen å gjøre – Margith og Roald.

Den gang tjenesten i Metodistkirken opphørte, først med et friår fra tjenesten sommeren 1971 og deretter ved den endelige utgang av kirken ved Årskonferansen i Oslo Første sommeren 1972, ble livet annerledes for familien Høy. Som vår far har skrevet i sin beretning annetsteds her, hadde vi ikke noe sted å flytte til. Da trådte egentlig gammelt vennskap mellom våre familier i forgrunnen, siden våre foreldre kjente hverandre fra tiden i Egersund (1957 – 1962). Og Roald Andersen med sin menighet Tabernaklet stilte sin hjelpeforstander-bolig i Sollien 37 til rådighet for oss som familie noen måneder inntil ny leilighet i Løvåsen i Fyllingsdalen kunne taes i bruk, noe som skjedde i februar 1972. Dette skjedde altså før bruddet med Metodistkirken var et faktum.

Veldig kjært er det for oss etterkommere å se at måneden etter at vi hadde flyttet inn i ny leilighet i Løvåsveien 40, 9. etasje, kommer ekteparet Margith og Roald Andersen på besøk og skriver følgende i gjesteboken :

«Løvåsen 25/3 – 72. Et hjertevarmt takk for en hyggelig formiddagstund i det nymonterte hjem Gud har gitt dere. Vi gleder oss storlig sammen med dere. I håp om fortsatt god kontakt og rikt fellesskap i felles innsats for Guds vidunderlige rike iblandt oss !

Eders Forbundne Roald Andersen».

Hustruen Margith skriver også : «En hjertelig takk også for extra god bevertning. Må fortsatt Gud velsigne hjemmet deres, gi dere visdom og nåde både hjemme og ute. Hjertelig hilsen Margith».

Kontakten mellom våre foreldre og ekteparet Andersen var altså etablert 10-12 år forut for dette; og vi finner Roald Andersens navn i gjesteboken med dato 25. april 1960. Da har Predikantringen i Egersund sitt møte hjemme hos oss og hilsenen ført i pennen av statskirkens sogneprest Gudtorm Kallhovd lyder : «Takk for gildt samvær i den nye heimen ! Det var gildt å vera her. Guds signing over heimen – både små og store – det er ynskje og bøn frå Predikantringen. 25. april 1960».

Vi vet at det var Roald Andersen som foresto dåpen av vår far ved en privat samling i Tabernaklet (nøyaktig dato kommer vi tilbake til), der vår kjære mor også var til stede. Det var utenkelig for vår far å gå til dette skritt uten at vår mor var innforstått med dette.

Da kommer vi til noen konkrete opplysninger om ekteparet Andersen, funnet i Kjartan Rødlands bok fra 2010 : «Glede i Gud. Pinsekirken Tabernaklet Bergen 1920 – 2010»; her står å lese at : «Med sin lange forstandertjeneste (1966 -1979) kom Roald Andersen til å bli en sterk talsmann for pinsemenigheten i Marken, utadvendt og med et lyst sinn. Det kunne føre til mangt, ikke minst da han ble innbudt til en konferanse om helbredelse ved bønn, arrangert av Human-Etisk Forbund (!) og naturlig nok tenkt som et meget kritisk arrangement. Men Andersen brukte det til sitt personlige vitnesbyrd.

Sommeren 1976 ble han meget syk, legene skrev ham ut av sykehuset fordi de ikke kunne gjøre mer for ham, og selv regnet han med at han snart ville gå bort. Det var mange som bad for ham, og julaften begynte han å komme til krefter igjen, og greidde å delta på menighetens julemøte. Andersen var helbredet, og våren 1977 var han i fullt arbeid igjen og kunne fortsette i ytterligere to år.

Det var et vitnesbyrd som gjorde inntrykk på den overfylte salen i møtet om «helbredelse ved bønn – fakta eller illusjon ?»

Roald Andersen var født i 1916 og kom med i Filadelfia i Oslo allerede som 12-åring. Fire år senere ble han sendt ut som evangelist fra Fildelfia i Stockholm, og like etter fikk han oppleve vekkelser på Sletta i Radøy og i Meland på Holsnøy.

Han var forstander i en rekke menigheter rundt i landet, og hadde ingen problemer med å kombinere det å være forstander med det å drive som evangelist – og i de mange leveårene han fikk etter tiden i Bergen (han døde først i 1997, over 80 år gammel) reiste han ofte og gjerne; han var en sterkt etterspurt evangelist i hele sitt liv» (sitat slutt).

Men vi har også et ekstra minne om kontakten mellom våre foreldre og ekteparet Andersen; i gjesteboken fra dato 15. februar 1982 kan vi lese følgende hilsen etter besøk i Jonstadveien 19 i Fyllingsdalen :

«Kjære venner ! Takk for en uforglemmelig stund omkring et herlig kaffebord og en rik stund under en åpen himmel i et dypt åndelig fellesskap ! TAKK – TAKK – TAKK ! Margith og Roald Andersen» (ordrett gjengitt).

Hilsenen vitner om et kjært vennskap mellom disse 4. Vi minnes dette med glede.

Vi tror at det var mye i lynne og natur – og karakter – som forbandt vår far Iver Emanuel med personen Roald Andersen. Les litt om dette her :

• Forstander Roald Andersen – en person vår far Iver Emanuel Høy kunne identifisere seg med