LANDKJENNING

– i tillegg til at de som personer hadde mye til felles, tyder flere ting på at deres kristendomsoppfatning var mye sammenfallende; som vår var uttrykte i en tidlig fase av den endring som skjedde i hans liv på begynnelsen av 1970-tallet, mente han at blant «Barratts folk» var det mye godt å søke – og finne. Og det har medført riktighet – en klar, men allikevel romslig tro og trosoppfatning var det viktige i hans – og også vår mors øyne.

Slike forhold og forbindelseslinjer er det naturlig å søke etter, i beskrivelsen av også Roald Andersens liv. I tråd med dette leser vi i boken om pinsemenigheten Tabernaklet i Bergens 90 års jubileumsbok «Glede i Gud», forfattet av BTs tidligere redaktør Kjartan Rødland, at Roald Andersen formidler sitt svar på spørsmål om pinsemenigheten forfektet et snevert og strengt livssyn; og hvor Andersen uttrykker at «..det beror på hvilken kant man ser spørsmålet fra. Kristendom er livsutfoldelse. Det er snevert i den forstand at en kristen ikke kan være med på hva som helst, men det som man er med på, er så rikt at det overflødiggjør det andre. Med andre ord : den som er kommet inn i miljøet, føler seg som fisken i vannet !»

Denne oppfatningen av et ungdomsliv som kristen – eller kristenliv i alminnelig forstand – kjenner vi igjen også i vår egen fars og mors påvirkning i hjem og menighet; det var ikke om å gjøre å «skikke seg like med denne verden», slik også Guds ord forteller oss, fordi det finnes en uendelig rikdom i det å leve som en kristen – i forsakelse og tidvis «utenforskap». Det gjorde ingen skade å skulle stå alene om en livsoppfatning.

Også andre sider ved Roald Andersens liv forteller noe om hva han og vår egen far fant sammen om; den samme bok som ovenfor nevnt, trekker fram en spesiell historie der Andersen i et intervju med en svensk avis «uttrykte mistro til Lewi Pethrus’ stadig økende politiske engasjement», og at «svensken tok uttalelsen meget unådig opp. Men de to var enige på det sentrale punktet : politikken skulle holdes borte fra menighetens liv. Forstanderen skulle holde sin menighet sammen, ikke splitte den».

Denne type holdning – og mot – som Roald Andersen utviste her i møte med den svenske pinsebevegelsens leder, sikkert i kjølvannet av at Pethrus omkring midten av 1960-tallet (1964) sto framme i dannelsen av det svenske Kristen Demokratisk Samling (i dag Kristdemokraterna), viste i grunnen Andersen som en helstøpt tenker rundt forkynner-rollen som sådan. Andersens konfrontasjon i møte med en person som Pethrus kjenner vi igjen som er karakter-trekk i vår egen fars liv.

Det må nevnes her at Lewi Pethrus ved partidannelsen i 1964 ble «første vice partiordførande», første nestleder og hadde allerede i 1958 trukket seg tilbake fra forstander-rollen i Filadelfiakyrkan i Stockholm. Men han var naturligvis fremdeles aktiv som forkynner og vi kan gjerne forstå problemet med en slik «dobbelt-rolle».