LANDKJENNING

– begravet fra Tjøme Kirke 1. oktober 2004 – skrevet av Hilde Sanden.

Kjære Sigrun, kjære Otto, Paul, Solveig, Tom og Heidi, kjære alle dere andre i familie og venneflokk !

Bare et steinkast fra der hvor Paul tilbrakte sine siste år skal vi nå i dag få følge ham til graven. Paul har lenge vært på vei hjem, – ut av tiden – inn i evigheten… Nå er målet nådd. Det er med vemod og sorg, og mye takknemlighet vi får ta avskjed med ham idag.

Paul Nikolai Sundar ble født 27. juni 1923 i Horten av foreldrene Nelly og Otto Halvdan Nilsen. Sammen med søster Gerd, vokste han opp på Steinsnes nær sjøen og så båtene som dro utover havet til fjerne himmelstrøk. Faren deres var der ute, en sjømann som var borte fra hjemmet i lange perioder. Mor Nelly var den som med sin tydelige Gudstro oppdro dere barna og tok dere med seg til Metodistkirken. Hver søndag formiddag kunne folk langs Jernbanegata se Nelly med deg i den ene hånda og Paul i den andre på vei til kirken i Storgata.

Paul var fra første stund allsidig. Interessene var mange. Han elsket å spille fotball, og ble lagt merke til i Ørn – Hortens fotballklubb. Her lærte han ferdigheter som han skulle få god bruk for ikke minst i Liberia, som skattet fotballtrener og ettertraktet fotballdommer på prestisjekamper mellom forskjellige colleges/ universiteter. Det var en ære å bli dømt av Sundar, han var rettferdig og streng. Likevel glemte han aldri gleden over leken i fotballen, den beholdt han like til det siste både blant barnebarna og naboungene på Tjøme.

Da Paul var 17 år gammel kom krigen til Norge. Pastor Walaas kom flyttende til Horten. Ungdomsarbeidet blomstret i kirken, og det var ingen bakdel at presten hadde mange vakre døtre. De gled naturlig inn i ungdomsmiljøet. ”Det var en svermetid, det”, kan Sigrun røpe i dag. Paul var et naturlig ledertalent. Han skrev referater fra ungdomsforeningen på verseføtter og SANG dem etterpå! Han spilte mandolin i Musikkforeningen. Han var formann i kristelig skolelag i byen, og god venn med en annen som også skulle bli prest i kirken vår, Kaare Lunde. Paul var vakker og kjekk, hadde et smittende humør og skapte trivsel rundt seg. Det var mange pikehjerter som banket for Paul.

Da ungdomsmøtene og kveldsmøtene på søndagene var slutt fulgte alle ungdommene hverandre hjem, kan jeg høre de som opplevde denne tiden ennå fortelle om med lys i øynene i Horten. Sigrun og Paul var en del av flokken. Etter hvert merket de hverandres gjensidige begeistring. All diskresjon til tross, de andre forstod snart at det var Sigrun som var Pauls utkårede.

Paul dro til Oslo for å studere realfag. Det var farens vilje. Paul var lynende skarp i matematikk og fysikk, hadde gått ut med en realartium med så godt som bare 6-ere, han kunne drive det til noe stort. Han hadde fått mange talenter utdelt. En kunstnerspire lå gjemt i ham også, det kan vi se av tegningene hans. I 1944 ble universitetet stengt av tyskerne, og han måtte flykte for ikke å bli tatt.

Da krigen var slutt og gleden over freden et faktum, kom meldingene til landet om nøden i Afrika. Misjons-interessen glødet. Det var mange av de unge som kjente at det brøt i dem med hensyn til et kall. Sigrun, du var en av dem, – og Paul fikk problemer med sitt valg av studium i Oslo. Det ble Gud som fikk det siste ordet. Paul brøt over tvert og reiste til Øverås for å studere til prest. ”Jeg fikk et kall til å bli evangelist”, sa han mange ganger i ettertid. Derfor fikk han prøve kallet i studietiden ved et avbrudd som evangelist i Centralkirken i Bergen og i Sauda.. Etter å ha blitt tatt opp på prøve i årskonferansen i 1949, tjente han to år som prest i Brevik og Bamble.

Vi er kommet til året 1951. Da, Sigrun, var ventetiden over: Etter seks lange år, hvor du selv hadde brukt ventetiden godt med husmorskole og barnepleieutdanning, fikk du din Paul fullt og helt. Afrika hadde lenge banket i hjertene deres, – nå forlot dere Norge, reiste til England for misjonsforberedelse, og deretter gikk det sjøveien til Liberia. Du var 7 måneder på vei med Otto da dere ankom Monrovia. Umiddelbart fikk dere dermed sjansen til å la liberianerne ta hånd om dere i det dere trengte. Jeg tror vår Herre med det innpodet dere i afrikanernes hjerter på den beste måten som kunne være. Paul reiste rundt i byen og i landsbyene rundt som evangelist, og kjente at han elsket det. Han fikk flere med seg. Midt oppe på lasteplanet på vei ut i landsbyene satt han sammen med andre unge menn, underviste og lot dem få prøve seg der de kom.

Snart kom en ny utfordring : Ganta misjonstassjon lenger inn i landet trengte prest. Her hadde de bygget opp en stor stasjon med skoler og sykehus, men kirken var ennå ikke prioritert. Paul, som den praktiker han var, gikk straks i gang med å tegne en kirke og fikk grønt lys for å organisere byggingen av den. Paul var en entreprenør av stort format. Han hadde både visjonene, evnen til å strukturere og bruke arbeids-hendene, han fikk ting gjort og fikk andre med seg. Han var en populær arbeidsleder, rettferdig, energisk, trygg på hva han selv ville samtidig som han kunne lytte til hvordan andre tenkte. Paul gjorde aldri forskjell på høy og lav, alltid møtte han de andre med respekt. Derfor fikk han også stor respekt tilbake.

Når vannrør røyk, når elektrisk anlegg sviktet, når tekniske installasjoner trengte reparasjon, – Paul visste hva han skulle gjøre. Han kunne mer enn å preke og undervise, – han var i alt det livet krevde av ham på en misjonsstasjon. Kirken kom opp, evangelister ble trent, samholdet på stasjonen var sterkt og levende. Paul og Solveig, dere ble født i Gantatiden, og sammen med Otto fikk dere respekten for menneskeverdet og romsligheten fra afrikanerne inn med morsmelken.

I 1959 kom en ny utfordring. Biskopen i Liberia ønsket å bygge en teologisk skole på Gbarnga, midtveis mellom Monrovia og Ganta, og ville at Paul skulle bli rektor der. Så ble det ny flytting : Paul så det som en spennende oppgave. Først tegnet han skolen, så ledet han byggingen av den, og deretter begynte skolearbeidet. På Gbarnga ble dere fra 1959 til 1976, bare med mindre avbrudd i Norge og i USA for studier. Paul ble stasjonens prest og leder.

På et opphold i Norge i denne tiden ble du Tommy født, og senere i Amerika kom du, Heidi, til verden. Likevel har dere alle 5 fått en afrikansk oppvekst, noen av dere lenger enn de andre. Det har satt sitt preg på dere, – dere vet noe mer om livet enn mange av deres jevnaldrende.

Dere fikk oppleve en pappa som våget å bruke seg selv, en som våget å tenke nye tanker, en det gikk an å diskutere med, en som ikke var redd for å gå nye veier. Dere hadde en far som både kunne reparere en sykkel og diskutere filosofi, som var lynende intelligent og samtidig den varme evangelisten. Han kunne være sjef og den biskopen kom og ba om råd hos, men også den lekende fotballdrillende guttungen med den smittende latteren og alle spilloppene og ablegøyene. Han var ikke redd for å skifte bleier på dere som små, og han var bevisst på å løfte kvinnene fram i lyset på en måte som var nesten forut for sin tid. Det samme som han kjempet for på Ganta og på Gbarnga, det ville han også for dere : vise dere en tro på Kristus og hjelpe dere til utdanning og tro på dere selv !

Sigrun du kan se tilbake på et rikt og spennende ekteskap. Sammen fikk du og Paul realisere de drømmene dere bar på i årene etter krigen. Dere fikk utfylle hverandre og støtte hverandre. ”Pappa sluttet aldri å sverme for mamma”, sier barna dine. Han elsket å være rundt deg, gi deg komplimenter, ”Sigrun, du min deilige sommerfugl”, var noen av blomstene han overstrødde deg med. ”Vi var lykkelige”, kan du si når du tenker tilbake. Som han elsket deg, elsket han også dere barna, viste dere respekt for den egenart dere hadde hver for dere, han så deres potensiale og støttet dere på de valg dere gjorde. Han satte dere fri, ikke bare fordi han måtte det av praktiske grunner, – men fordi han ville det. Det var slik hans vesen var : å gi selvtillit til andre og gi rom for utvikling.

Derfor var det heller ikke vanskelig for ham å vike og gi plass for andre som kom inn og skulle overta hans jobber. Det var dette han jobbet for : rydde vei for andre, overflødiggjøre seg selv og finne nye oppgaver.

I 1976 kom tiden for hjemreise. Han lengtet til dere barna som var flyttet hjem, han kjente at han ville tilbake til Norge før det var for sent. Så ble den praktiske årsaken at han ble bedt om å overta rektorstolen ved det teologiske Seminaret i Bergen.

Å komme til Norge etter 25 år i Afrika var ikke helt enkelt. Norge var ikke lenger som han husket fra etterkrigsårene. Den afrikanske romsligheten hadde dårlige kår her. Å skifte kultur så til de grader i et skolesystem bød også på store utfordringer. Men Paul klaget lite, likevel sloknet noe av gløden.

Trofast stod han likevel på. Etter Bergen ble det menighetstjeneste i Hamar /Elverum, så tilslutt Tønsberg. Forkynneren Paul Sundar levde. Han hadde fått et kall og han var tro mot det. Han fortsatte å formidle Guds kjærlighet med varme og inderlighet. En ny stor glede i livet ble gitt ham : barnebarna ! I dere fikk han fortsette leken, den umiddelbare gleden, – han elsket dere alle sammen, – etter hvert som dere kom.

Men også Alzheimersykdommen begynte å melde seg. Paul hadde stått løpet ut så lenge helsa tillot. Han lot seg pensjonere da han var 70 år.

Det lille vakre hvite huset ute på Ferjeodden, bestefarshuset til Paul, ble det siste bostedet før sykehjemmet. Han som elsket sjøen, å seile og fiske, å bade, gress-sletta å drible ballen på. Ringen var sluttet. Nå fikk dere barnebarna komme på besøk til ham og til deg Sigrun. Han sluttet ikke å leke og le. Han elsket barn, og han elsket mennesker. Han elsket dere i familien og han elsket sin Herre og Mester. Så lenge han kunne tenke en klar tanke. Og kroppen hans elsket lenger enn tanken. Det viste han helt til nesten det siste.

Gud lot Paul sendes ut på en rik og spennende reise gjennom livet. Sakte, men sikkert lot han ham vende tilbake. Til og med medlemskapet i sin første hjemmemenighet Horten ble hans til slutt.

Men det stanser ikke der. Det er nå han er fremme. Fra der han gikk ut i fra, – fra Guds hjerte i evighetenes evighet. Det er bare en liten tid så skal vi møtes igjen.

Den Paul vi minnes – med all hans varme og kjærlighet, med all hans vidd og rike evner – mannen som delte av sin glede og omsorg – og som hjalp så mange av oss til å se Guds nåde – han er tatt vare på hos Gud – inntil han åpenbares på ny.

Vi takker Gud for Paul Sundar, og lyser fred over hans vakre minne.