LANDKJENNING

– kommer vi ikke utenom når spesielle venner og brødre skal nevnes; Per Braaten forrettet og talte i mor Mirjams begravelse ut fra Centralkirken i Bergen 1. februar 2019. Og han talte i Ivers begravelse ut fra samme kirke den 15. mai 2020.

Denne talen er transkribert og du kan lese den i sin helhet her :

Pastor Per Braaten bibeholdt kontakten med Iver helt til det siste; det var en spesiell anledning for ham å få besøk av Braaten på Gullstøltunet på Bønes i Bergen i slutten av februar 2020, hvor han bodde de siste 3-4 måneder av sitt liv; møtet med Per opplivet ham og gav ham fornyet kraft. Det var forunderlig å bevitne et slikt møte mellom to markante personer. Ulike – men på flere måter svært like.

Det må også tas med her at Pers hustru Lene, opprinnelig fra Bodø, også var nært knyttet til vår far og mor, Mirjam, en kontakt som kan spores langt tilbake i tid, ikke minst ut fra det forhold at Sigerfjord i Vesterålen var første tjenestested for vår far Iver fra 1949 og at vår mor sluttet seg til ham der oppe etter brylluppet i juni 1951. Til Sigerfjord kom den unge Lene for å gå på Ellingsens Handelsskole tidlig på 50-tallet og ble kjent med Mirjam og Iver.

Per Braatn er faktisk 5. generasjons metodist – fra Østfold; i tidlige år mottok han kall til å forkynne evangeliet og startet på sin utdannelse til metodistpastor på den felles-nordiske teologiske skolen på Øverås i Göteborg i 1957. For ham varte presteutdannelsen i 3 år, da han avla eksamen i 1960.

Prestetjenesten deretter for ham og hans frue Lene førte dem til flere av de norske menigheter, de tre første tjeneste-steder var Hammerfest, Narvik og Kristiansand, i den rekkefølgen, deretter fulgte både Tistedalen, Trondheim, Bergen og Sandnes, samt flere år som tilsynsmann for nord-vestre distrikt av den norske Årskonferansen. Det må forøvrig nevnes at Pers hustru Lene er fra Vesterålen og kom til Sigerfjord som 15-åring tidlig på 50-tallet for å gå på Ellingsens handelsskole og historien er at hun der ble kjent med det unge metodist-presteparet i bygda, Mirjam og Iver Emanuel, siden han var presten der fra 1949 og Mirjam kom dit som nygift ut på sommeren 1951. Det ble et vennskap som varte livet ut;

– her er for øvrig et bilde av Per Braaten fra hans tidlige år i aktivitet for sin Mester, nettopp i nord-Norge :

Per Braaten har gjennom sin pastor-tjeneste markert seg som en bibeltro og om vi kan kalle teologisk konservativ teolog og forkynner; han var tidlig dypt preget av den sterke forkynnelsen som preget flere generasjoner av metodister her hjemme, ikke minst vekten på Metodismen som en hellighets-bevegelse. Noe som også skapte mange av de klippefaste karakterer vi ser blant de første metodistene. En av dem Per trekker frem er pastor Ole Olsen, som opprinnelig hadde sin bakgrunn innen Ynglinge-bevegelsen, men som snart ble en klippe blant metodistene.

Et svært interessant betraktning Per Braaten bringer til torgs knyttet til pastor Ole Olsen og autoriteten som omgav ham, er rørelsen som skjedde blant metodistene i Norge etter T.B. Barratts opplevelser i Amerika omkring 1906 og det som derpå fulgte ved Barratts tilbakekomst; Braaten påpeker at ingen av Barratts pastor-kollegaer fulgte Barratt ut av Metodistkirken i de derpå følgende år og at mye skyldes Ole Olsens linje når det gjaldt spørsmålet om tungetalen som «bevis» på åndsdåpen eller «the second blessing», slik det er vanlig å benevne dette innen metodist-«teologien». Ole Olsen reserverte seg knyttet til ovennevnte og mente denne knyttingen mellom åndsdåp og tungetale kunne lede galt avsted. Den tillit metodister her hjemme hadde til Olsen og den respekt han nøt, mener Braaten holdt de aller fleste av hans kollegaer tilbake fra å følge Barratt.

Så kommer Braaten til det veldig interessante, at det like før 2. verdenskrigs slutt ble avholdt en verdenskonferanse blant metodistene, der visse læremessige temaer ble behandlet; også spørsmålet om åndsdåp/tungetale; uttalelsen fra denne konferanse er klar på at åndsdåp kan oppleves uten medfølgende tungetale og videre at utslag av tungetale kan forekomme som ikke er av Den Hellige Ånd. På den måten påpeker Braaten at det var Ole Olsens linje som i det lange løp vant frem.

Per Braaten går tilbake i sin egen historie og forteller levende om en 3 ukers reise omkring i norske menigheter under studie-tiden, for øvrig fra 1957 til 1960, og i regi av «Hjemme-misjonen»; gruppen av studenter kom til menigheten i Flekkefjord, der våre besteforeldre Daastøl bodde etter at pensjonist-årene deres startet i 1958. Dette var sannsynligvis våren/sommeren 1959; ved den anledningen talte og vitnet preste-studenten Per Braaten ut fra Esaias kapittel 6, der Guds kall kommer til den unge Esaias og han får et glimt av Guds majestet – han blir stilt ansikt til ansikt med den levende Gud – og utbryter : «ve meg ! det er ute med meg, osv. «; etter at møtet er slutt, kommer morfar Andreas Daastøl bort til Per og takker ham og sier : «det er rette toner, broder; forkynn synd og nåde»; ord den unge Per Braaten ikke kan glemme og som har fulgt ham i tjenesten.

Og her ser vi Per Braaten i en senere fase av sin preste-tjeneste :

– siden er videre under skriving;