LANDKJENNING

– i forbindelse med hans 80-års dag; her er det mye interessant å lese for etterkommerne etter 2 metodist-pastorer, Iver Emanuel Høy og Andreas Daastøl; som det framgår, var Haddal aktiv som metodistprest fra 1938 til 1956, da han begynte i avisen «Vårt Land», først i annonseavdelingen, men bare et halvt år gikk over i redaksjonen som journalist. Ikke lenge etter dette intervjuet, den 17.april 1995, gikk Ingvar Haddal bort;

– Dårlige dager ? Det må være når jeg ikke orker å hamre ut en artikkel eller to. Ingvar Haddal lener seg over skrivemaskinen, kaster et mysende blikk på manusarket. Alderen har begynt å kreve sitt, syn og førlighet er på retur. Men fingrene treffer stort sett der de skal.

VÅRT LAND var bare 11 år gammel da Ingvar Haddals navn dukket opp i spaltene. Der lever det fortsatt, om ikke i samme hyppighetsgrad som tidligere. 11 år etter oppnådd pensjonsalder sitter journalisten og forfatteren fortsatt bøyd over sin skrivemaskin. Mandag 16. januar runder han 80.

– Ifølge Bibelen er 80 år megen styrke, og der opplever jeg en snev av tvil. Jeg krabber meg opp hver dag, klorer meg fast til de faste gjøremål, uten at styrken er spesiell stor. Men kanskje det heller er selve livslengden bibelordet sikter til. Og da har jeg fått mitt tillegg.

FORKYNNEREN LEVER

Jubilanten har sin eget kontor, en hule der atmosfæren fra gamle dager på Ankertorget og i Akersgaten føres videre. Et skrivebord som bugner av aviser, avisutklipp som flyter omkring, halvskrevne manusark som ikke har truffet papirkurven. Vårt Land-veteranen har opprettholdt en miniredaksjon til egen vederkvegelse.

Får jeg skrevet litt, er dagen reddet. Det å formidle, feste tanker til papiret, er blitt min måte å overleve på. Det sysselsetter meg, gir meg lyst til å stå opp om morgenen. Noen ganger tar iveren overhånd, jeg glemmer at det sitter en eldre herre ved skrivemaskinen. Men bare for en stakket stund. Hode, armer og skuldre sier snart ifra. Kreftene holder til en liten epistel.

Hvorfor denne skrivetrangen ?

– Jeg fikk forkynnerkall som ganske ung, et kall som lever i meg fremdeles. Det er lenge siden jeg kunne bestige en prekestol, noe som gjør det enda viktigere for meg å skrive ned det jeg har på hjertet.

Og det er…

En inderlig glede og takknemlighet overfor Jesus Kristus.

60 SØSKENBARN

Ingvar Haddal er halvblods telemarking, født på Rjukan.

-Jeg var bare halvannet år gammel da familien flyttet til Porsgrunn, mors hjemby. Far var sunnmøring, fra Ulstein, og fortalte hele tiden hvor godt og gildt det var der borte. I oppveksten betydde Telemark alt for meg, men tilhørigheten vestover er blitt større med årene. Jeg har fremdeles en del slektninger på Sunnmøre, far kom fra et hjem med 12 søsken. Det ga grunnlag for rask familievekst.

Jeg husker godt at jeg som førsteklassing så frøken stolt i øynene og sa : «Jeg har 60 søskenbarn, jeg». Selv den gang var det en anselig flokk. I dag er de fleste borte.

Din vei inn i Metodistkirken ?

Begynte med søndagsskolen og speiderarbeidet. 18 år gammel kom jeg med, som vi sa, under en ungdomsuke i Metodistkirken. I den første tiden spratt jeg opp hver gang det var vitnemøte og sa : «Jeg er så glad fordi jeg er frelst». Det mente jeg virkelig, selv om jeg hadde mine kamper.

STATSKIRKEN

Foreldrene mine tilhørte statskirken, og særlig mor var lite innstilt på at jeg skulle skifte kirkesamfunn. Men jeg trivdes blant metodistene – og gjør det fortsatt. Den dagen jeg var ferdig utdannet prest forandret også mor og far oppfatning og gikk over i Metodistkirken.

Sønnen hadde lett for boklig lærdom og kunne gjerne tenke seg å studere i hovedstaden. Men så var det pengene. Faren var baker av yrke og hadde gåtr arbeidsledig i flere år.

20 ÅR SOM PREST

Omsider la det seg til rette med en plass på Metodistkirkens teologiske høyskole i Gøteborg. Presteutdannelsen varte i tre år, men Ingvar forserte studiet og klarte seg med to.

Etter et år som hjelpeprest i Bergen, bar det til Levanger, Notodden, Ålesund og Tromsø. 20 års tjeneste som menighetsprest ble avsluttet i Kjølberg i Østfold, metodistenes største og sterkeste landsmenighet i Norge.

– Da hadde presten fått nok ?

-Jeg følte meg sliten, og oppdaget at Vårt Land averterte etter ny abonnementssjef. I et øyeblikks lettsinn skrev jeg min søknad. Det medførte et betydelig oppbrudd både for meg og familien. Istedet for møter, gudstjenester og fast kontortid i kirken, dro jeg hver morgen avsted med matpakke og til Vårt Lands forretningsavdeling i Folketeaterpassasjen.

Samme år fylte Herman Wildenvey 70 år og abonnementssjefen skrev en artikkel om dikteren. Den slo si godt an at Haddal fikk telefon fra redaksjonen. «Du må komme over til vårs, og ikke kaste bort tiden med å selge abonnement».

– Det var ikke noe jeg heller ville. Så jeg flyttet med glede over til bedehusloftet på Ankertorget, smiler Haddal.

Og gleden varte ved?

Stort sett hadde vi det hyggelig, men ikke bare. Journalister har sine egne meninger om alt mulig, de er ikke som bokholdere. Jeg tenker med medfølelse på nyhetsredaktør Einar Kvale, han måtte lose Vårt Land-skuta gjennom flere stormkast.

TØFF AFRIKA-TUR

Ingvar Haddal reiste mye, dekket lutherske og frikirkelige konferanser, stevner og møter. Det ga førsteklasses innsyn i

norsk og internasjonalt kirkeliv. Til oppdragene hørte også en lengre reportasjereise gjennom Afrika.

-Jeg skulle besøke feltene til Det Norske Misjonsselskap, Norsk Luthersk Misjonssamband og Metodistkirken. Varmen, arbeidspresset og ensomhetsfølelsen tappet meg for krefter. Jeg husker en kveld på en misjonsstasjon i Zimbabwe, hjemlengselen ble så sterk at jeg gikk ute under stjernehimmelen og gråt høyt. Men i ettertid er jeg glad for at jeg fikk nettopp den turen, forsikrer Haddal, som har besøkt Israel seks-syv ganger i årenes løp.

Men en reportasjetur til Finland utviklet seg til et lite mareritt. I hvert fall hjemkomsten. Etter å ha besøkt Frank Mangs hjemsted, en predikant han tidlig lærte å beundre, kom journalisten stolt tilbake med sine filmer – som var blanke.

– Jeg var helt fortvilet. Den gang var det ingen spøk å bruke penger på en utenlandsreise.

FREDSSOLDAT

I 1968 ble Ingvar Haddal forfremmet til redaksjonssekretær for kirke og kultur, som den første ikke-lutheraner.

Enkelte hadde nok sine betenkeligheter med å slippe meg til. Men jeg fikk stillingen, noe jeg egentlig ikke hoppet i taket for. Jeg var best skikket som skrivende journalist og ikke særlig flink til å administrere, sukker Haddal.

Noen ganger har det stått på trykk at Vårt Land hadde mye å være meg takknemlig for. Kanskje var det litt sant, men det som er helt sikkert og sant er at jeg har mye å takke avisen for. Gjennom Vårt Land fikk jeg bruke det lille jeg hadde av evner og krefter. Og jeg fikk se mye av verden, en sjanse jeg ellers aldri hadde fått.

Har du sans for den mer pågående, kritiske journalistikken ?

Den ligger ikke akkurat for meg. Min venn Trygve Bjerkrheim har ved flere anledninger karakterisert meg som en fredssoldat. Jeg så på meg selv som en formidler av hva andre trodde og mente.

– Det at Vårt Land har eksistert i 50 år ser jeg som et Guds under. Og avisen har aldri vært bedre enn nå. Det er min oppriktige mening. Men samtidig skal man være oppmerksom på at da vi på 50- og 60-tallet strevde for å holde skuta flytende, fikk vi ikke en eneste offentlig annonse.

RINGEN SLUTTET

Også som forfatter har Ingvar Haddal skapt en betydelig produksjon, totalt rundt 20 bøker, han er ikke helt sikker på antallet lenger. Men derimot at den første han skrev, om Metodismens far John Wesley, var den klart beste av bøkene.

Hans litterære interesse avspeiler seg også i en større boksamling. Men 80-åringen har ikke samme ork som før til å lese

– Jeg har sagt farvel til skjønnlitteraturen. Nå går det mest i slektshistorie og oppbyggelige betraktninger.

Mye som er ugjort i livet?

En masse. Men i min alder får det bli med minnene. Perioden med de mange ideer, ønsker og planer er lagt bak.

Hva med troen på Gud ?

Uten den vet jeg ikke om jeg hadde orket å leve. Troen er selve nerven i tilværelsen, forsikrer den aldrende metodisten. For 13 år siden flyttet han og kona Elsa tilbake til utgangspunktet. De traff hverandre i Porsgrunn da hun var 15 og han 16. Siden har de holdt trofast følge. Den eldste av sønnene, Per, begynte også sin journalistiske løpebane i Vårt Land. Han er i dag en høyt aktet filmkritiker i Aftenposten. Sønn nummer to, Odd, arbeider for tiden med en doktorgrad i USA, og der bor også yngstemann Dag sammen med sin polskfødte kone.

– Dessverre blir det ikke plass til alle jeg kunne ha ønsket å innby når 80-årsdagen skal feires. Men slik er det på alle områder i livet, begrensningene melder seg raskt, erkjenner et nobelt menneske og en god kollega i Porsgrunn.