LANDKJENNING

– intervjuer var Geir Lie, Oslo.

Nørberg (1924- ) har metodistbakgrunn. Foreldrene tilhørte Metodistkirken i Horten, og Nørberg begynte tidlig på søndagsskole og menighetens barne- og ungdomsarbeid. Han tok et personlig standpunkt ved et ungdomstreff i Østfold i 15-16 års alderen.

I 1943 deltok han på en 3 måneders bibelskole og ble kort tid deretter ansatt som evangelist i Sør Odal-Kongsvinger. Fra januar 1946 begynte han ved Metodistenes nystartede teologiske seminar i Oslo. Pastorutdannelsen fortsatte i Göteborg fram til 1948. Da ble han tatt ut som evangelist i Helgeland krets og virket der oppe parallelt med at han fullførte den teologiske utdannelsen i 1949.

Den første ansettelsen som pastor kom i 1950 og Nørberg ble beordret til Levanger. Her ble han i 4 år. Siden fulgte Kragerø (1954-60), Moss (1960-66) og Sarpsborg (1966- 71). Siste året i Sarpsborg fikk han kallsbrev fra Den Evangeliske Forsamling i Oslo. Da dette ikke var noen metodistkirke, bad Nørberg om et friår og fikk innvilget det av Metodistkirken. Etter 10 års tjenestetid har nemlig metodistforkynnerne rett til å få ett sabbatsår.

Det første året i Oslo ble brukt av tiden i Nørbergs friår, mens resten av perioden var å betrakte som en ansettelse av Den Evangeliske Forsamling.

Etter to år ble Nørberg spurt av tilsynsmannen i Metodistkirken om han kunne tenke seg å bryte opp for å overta menigheten i Skien. Nørberg underrettet eldsterådet i Møllergata 20 om at han kjente at perioden i Oslo var over og at det var Gud som ønsket ham i Skien. (Selvsagt var det kirkens “kabinett» (biskop og tilsynsmenn), samt menigheten i Skien som ønsket ham dit. Men Nørberg opplevde samtidig at det var Gud som stod bak det. Dette opplevde Nørberg å få bekreftet gjennom bønn.)

Nå fulgte 5 år med vekkelse fra 1973 til 1978. Deretter bar det videre til Hamar (1978-81). Videre fulgte Sandefjord (1981-86) og Hønefoss (1986-89) hvor tjenesten ble avsluttet på grunn av helsemessige årsaker.

Allerede i perioden i Sarpsborg hadde Nørberg lest om den karismatiske bevegelsen. Litteraturen skapte en lengsel etter en dypere erfaring av Guds nærvær og kraft i Nørbergs egen tjeneste. Av byens pinseforstander, David Østby, fikk Nørberg et eksemplar av John Sherrills bok «De taler med andre tunger» i 1969. Østby betydde forøvrig mye for Nørberg i denne perioden. Nørberg talte Guds Ord ved et par-tre anledninger i pinsemenigheten, etter at han selv hadde kommet igjennom etter en ganske sterk åndsopplevelse.

Nørbergs åndsdåpserfaring skjedde i enerom 15. oktober 1970. Han følte at det hadde gått rutine i pastortjenesten og var utilfreds. Dette hadde igjen ført til at han begynte å ta mer tid til personlig bønn. Han bad inderlig om at Gud måtte møte ham med en dåp i Den Hellige Ånd, som han hadde lest. Samtidig var han noe bevende, da han forestilte seg at en eventuell mottakelse av tungemålsgaven ville kunne by på problemer i Metodistkirken. Men det fikk briste eller bære, koste hva det koste ville – Nørberg måtte ha hele fylden av Guds kraft. Han hengav seg helt til bønn, lukket seg fullstendig inne og leste Guds Ord inntil han fikk en veldig kraft over seg.

Kraftopplevelsen var imidlertid så uvant, og Nørberg skjønte ikke hva Gud gjorde med ham. Det veldige Gudsnærværet skapte reell ærefrykt, og Nørberg så i et syn Jesus komme gående akkurat som det står at Han kom gående på bølgehavet mot ham. Det var akkurat som om Jesus talte til Ham og sa : «Frykt ikke, det er meg». Plutselig fikk Nørberg se Jesus på korset, og det var som om Nørberg selv forsvant inn i Ham. Da han nå prøvde å be og takke, klarte han ikke å bruke sitt morsmål. En strøm av fremmede ord kom ut av munnen hans.

Opplevelsen skulle vise seg å ha en veldig betydning for Nørbergs videre tjeneste. Hans kone (Kirsten Jofrid Nørberg) opplevde «tungene» allerede mens de bodde i Moss, men hun hadde ikke fortalt mannen om det. Etter Nørbergs åndsopplevelse knelte de, og hun bad over ham og profeterte : «Jeg har hørt dine bønner og sett dine tårer. Og du skal tjene meg på en ny måte og på nye veier, sier Herren». Kort tid deretter fikk Nørberg kallsbrevet fra Den Evangeliske Forsamling i Oslo, en frittstående menighet uten tilknytning til Metodistkirken. Nørberg tok kallsbrevet som et tegn på profetiens oppfyllelse.

Frimodigheten økte merkbart etter åndsopplevelsen og Nørberg holdt bibeltimer i Metodistkirken om de åndelige gaver. Åndsopplevelsen hadde nok likevel begrenset innflytelse i menigheten selv om det ble sagt at man hadde fått en ny forstander. Nørberg opplevde imidlertid at flere av medlemmene i pinsemenigheten Filadelfia ble fornyet og døpt i Den Hellige And da han forkynte i menigheten der. Og på vårparten i 1971, etter at man hadde arrangert «Dypere Liv» møter, ble det satt igang felles bønnemøter på lørdagene. Disse gikk på «rundgang» i menighetene i byen. Sannsynligvis var det Nørbergs opplevelse fra året i forveien som dannet opptakten til det som skjedde i Sarpsborg på denne tiden.

Nørberg hadde to positive år i Den Evangeliske Forsamling. Menigheten var åpen, og det var inspirerende å forkynne Guds Ord for dem. Nørberg karakteriserer forsamlingen som «en Ordets menighet». For mange var nok likevel forkynnelsen av – eller for den saks skyld selve fenomenet – dåpen i Den Hellige Ånd noe fremmed. Nørberg møtte ikke bare åpenhet. Men man hadde også åndsfylte mennesker i forsamlingen, og ungdommene opplevde en veldig fornyelse som de skjønte hadde med den karismatiske bevegelse å gjøre og som var for dem.

Nørberg tror Gud hadde en spesiell plan med at han kom til menigheten. Han forkynte mye om Den Hellige Ånds gjerning, flere ungdommer ble åndsdøpt og det forekom tunger og tydning på møtene. Nørberg fikk tilbakemelding fra en av menighetens medlemmer som i samtale med en eldre Japanmisjonær hadde referert til et nylig søndagsmøte hvor Nørberg hadde båret fram en tungetale med tydning. Den eldre misjonærkvinnen var overrasket og utbrøt : «Sier du det. Han må være en modig mann». Selv om menigheten endog hadde hatt pinsevennen Martin Ski som pastor på et tidligere tidspunkt, hadde ikke de såkalte «ekstraordinære» nådegavene vært i funksjon i menighetens offentlige møter.

I Skien var det en mer åpen mark for den karismatiske vekkelsen. Kollega Arthur Jøranson som stod i menigheten før Nørberg, hadde hatt besøk av Jesusfolk fra Jutatorpet, blant annet den amerikanske lederen Jim Mclnnes. Da Nørberg kom, var det derfor veldig åpent blant de unge for hans forkynnelse. Ved første møte med ungdommen, ble han spurt om hva han mente om Den Hellige Ånd og om nådegavene. Det tok ikke lang tid før flere av ungdommene fikk tungene.

Menigheten opplevde en sterk åndelig ungdomsvekkelse som også ble utadrettet. De unge gikk ut på gatene, stod med «stands» på gågaten i Skien, stod med litteratur og oppslåtte Bibler. Folk stanset opp, og det hendte at man bad for folk nede på gata. Så begynte de unge å arrangere/tillyse Jesus-kveld. Hver lørdag hadde de Jesus-kveld i Metodistkirken. Da kom det mange uomvendte inn på møtene. Flere ble omvendt til Gud der og opplevde også åndsdåpen. Ved en anledning hadde man endog Aage Samuelsen oppe på galleriet som tilhører. Han var interessert på grunn av vekkelsen og hadde overfor noen av ungdommene gitt uttrykk for glede over det som skjedde i Metodistkirken. En av de unge hentet ham til den aktuelle Jesus-kveIden. Og når Samuelsen gikk opp på galleriet og satte seg der som tilhører, var det fordi han ville unngå store medieoppslag. For å unngå blest om sitt eget nærvær i Metodistkirken, gikk han også fra møtet før det var slutt (dette var visstnok i 1977, etter at Samuelsen hadde hatt sitt «fall» i København).

Tiden i Skien var det vekkelsesluft over byen i sterk grad. Nørberg hadde god kontakt med pinseforstander Rolf Håkonsen i Tabernaklet. Det hendte ved et par anledninger at de «byttet» prekestol. Dette var noe helt nytt på den tiden ! Gjennom predikantringen begynte man dessuten med felles bønnemøter på lørdag formiddagene. Disse foregikk en tid i baptistenes lokaler. Bønnemøtene var positive, selv om de overhengende ikke reflekterte nevneverdige karismatiske ytringsformer.

Ungdomsvekkelsen i Skien metodistkirke fikk ringvirkninger også i andre menigheter i byen. Ungdom fra andre menigheter (spesielt fra Tabernaklet, hvor man – ironisk nok – ikke hørte forkynnelse som kunne føre til åndsdåp ! ) var stadig på Jesus-kveldene. De tok velsignelsen med seg dit de hørte til. Samtidig hadde metodistungdommene kontakt med ungdom fra andre menigheter til felles oppbyggelse. Ungdommene i Metodistkirken øvde dessuten innflytelse på flere andre metodistmenigheter gjennom en meget god, og åndelig sterk lovsangsgruppe med dertil svært god instrumentalmusikk. De reiste rundt til flere metodistmenigheter og vitnet og sang. På den måten kom de til å øve innflytelse på metodistungdommer andre steder. Lovsangsgruppa kalte seg «Rivendel».

Før Nørberg forlot Skien i 1978, hadde ungdommene kommet over en del litteratur av Derek Prince. Noe av denne litteraturen reflekterte amerikanerens syn på demonologi. Ungdommene var tent på å virke for Guds sak og begynte å be for mennesker man mente hadde behov for utfrielse. Det ble en del uheldige utslag, og Nørbergs etterfølger Øystein Olsen opplevde behov for å «trekke opp klare linjer». Det hele hadde jo sin grunn i at ungdommene var blitt heltent av Guds Ånd. Det førte til at de ble egenrådige på grunn av entusiasme og pågangslyst. Den nye pastoren bestemte da at de måtte gå til ham med alt hva de planla og ønsket å gjøre utad med tanke på evangelisering. De ble imidlertid så bundet at de mistet lysten. På grunn av motstand og uvilje trakk de seg ut.

I tillegg til praksisen å be til utfrielse hadde det endog utviklet seg en reell lære hvor raan med utgangspunkt i Israe1sfolkets inntog i løfteslandet hvor fiendefolkene ble fordrevet tolket hendelsene allegorisk og maktarenaen ble det gjenfødte menneskehjerte som skulle befris fra sine åndelige fiendehærer.

Det ble motstand fra menigheten, og mange unge meldte seg ut av Metodistkirken. Selvsagt var det feil på begge «sider» – saken var likevel den at ungdommene ikke ble ordentlig forstått og opplevde en reell kulde fra mange av de voksne medlemmene. Flere av de unge samlet seg i en uformell husmenighet. Senere skjedde det en tilnærming til Erling Thu og man ble etterhvert formalisert som en «Kristent Fellesskap» menighet.

Skien var på ingen måte alene i metodistsammenheng hva angår karismatiske nådegave-ytringer (dette forekom blant annet i Porsgrunn, Larvik og på Hønefoss). Allerede i Sarpsborg hadde Nørberg – som sannsynligvis landets øvrige metodist forkynnere – mottatt brev med invitasjon til Aril Edvardsens (for Nørbergs del en så å si ukjent person) sommerstevne i Sarons Dal i 1970, Nørberg deltok med sin kone første gang samme år og ble personlig kjent med Edvardsen. På vårparten 1971 fikk Nørberg predikantringen med på å arrangere Dypere Liv-konferanse i Sarpsborg i én helg (2 dager), hvor man hadde veldig fine møter i Folkets Hus. Her talte Edvardsen og dr. Michael Harry. Til denne konferansen kom det påmeldte deltagere fra flere byer og noen gjester fra Sverige var også med. Nørberg har selv talt på Edvardsens sommerstevner ved et par anledninger.

Mange Dypere Liv møter ble også avholdt i metodistregi. Noen av disse ble arrangert av de respektive menigheter og andre arrangert av Metodistkirken, Hjemmemisjon. En rekke pastorer ble berørt av den karismatiske vekkelsen. De opplevde dåpen i Den Hellige Ånd, men markerte seg ikke slik som eksempelvis Nørberg, Iver Høy, Kjell Sundby og Harald Dysjeland. Nørberg er usikker på hvorfor. Den karismatiske vekkelsen slo aldri ordentlig gjennom i metodistsammenheng. Nørberg jevnfører dette med situasjonen på Barratts tid. Da sa også Metodistkirken nei. Nørberg, på linje med en rekke øvrige metodister, opplever dette alvorlig og har reflektert mye over akkurat den saken.

I vekkelsestiden i Skien hadde man egentlig ikke så mange besøk av andre karismatiske metodistforkynnere. Så langt Nørberg husker hadde man besøk av Kjell Sundby og Harald Dysjeland. Disse to var mye opptatt i sine egne menigheter og reiste dessuten også andre steder. Men på vårparten 1976 arrangerte man et større Dypere Liv stevne, sannsynligvis strakte dette seg fra fredag til søndag. På dette stevnet deltok Sundby som taler sammen med to ikke-metodister, nemlig sjømannsprest Hans Jacob Frøen og Steinar Remetun. Det var en helg som fikk stor betydning for mange – både blant menighetens egne og folk utenfra.

I motsetning til tidligere metodistforkynnere som Iver Høy og Leif Jacobsen, har Nørberg blitt stående innen sitt tidligere kirkesamfunn. Som disse har også Nørberg reflektert over dåpsspørsmålet , og selv om han ser «stort» på et baptistisk syn på troende dåp, opplever han like fullt sterke argumenter for det metodistiske synet når barnet blir fulgt opp av foreldre og menighet.

Selv har ikke Nørberg tatt troende dåp. Han har aldri kjent presserende at han skulle gjøre det, men tanken har vært der. Han hadde heller ingen betenkeligheter med å døpe troende under sin pastorperiode i Den Evangeliske Forsamling, Oslo.

Dato 12.02.96

Harald Wessel Nørberg