LANDKJENNING

– fra 22. august 1988; intervjuet er ordnet som spørsmål i 6 punkter :

1. Min kontakt med Metodistkirken skriver seg fra de tidligste barneår i søndagsskolen, junior- og speiderarbeidet. Positive inntrykk fra den tiden er festet i mitt sinn som noe skjønt og godt. Min beslutning for å bli en kristen og følge Jesus, skjedde ved et junior- og speiderstevne i Halden – en avgjørelse som bl.a. førte til en mere aktiv og meningsfull innsats i ungdomsarbeidet. Jeg forstod at kristenlivet skulle deles med andre. Trangen og lysten til å vitne om Jesus var blitt levende i mitt indre.

2. Jeg tror bestemt at det er en klar skilnad på det å være «ung kristen» i min ungdomstid og det å være «ung kristen» i dag. Det å være en avgjort kristen – en bekjennende kristen – har selvsagt alltid vært en kamp, en kamp mot synd og ugudelighet. Men denne kampen er blitt kraftig skjerpet med årene. Vil man være en varm, brennende ung kristen i dag og stå fram som et vitne i Guds armé, er det helt nødvendig å leve i inderlig nærkontakt med Jesus i bønn. Guds Ånd er den eneste makten som kan beseire den sataniske ånd som gjør seg gjeldende i vår tid. Våre unge venner trenger særlig mye forbønn i dag !

3. Min tjeneste som metodistprest beror på et guddommelig kall. Det kallet kom til meg på en overbevisende måte et par år etter min omvendelse. En vekkelsestid som gikk over min hjemby Horten under krigsårene 1940-45, ble av stor betydning for min kristelige utvikling. Herren førte meg inn i et dypere bønneliv på den tiden, og det var under en bønnestund det ble klart for meg at jeg måtte gi meg helt hen til å tjene Gud.

At jeg ble metodistprest var for så vidt naturlig i og med at jeg på den tiden var blitt et aktivt medlem i min ungdoms menighet.

4. Den karismatiske vekkelsen i 1970 årene kom til å bety svært meget for meg i min menighetstjeneste. Det er ikke lett å gi en kort forklaring på hva denne erfaringen betydde. Men så mye kan jeg si at innholdet av min tjeneste i Guds rike og meningen med den ble større, kjærere, sterkere og klarere enn noen gang tidligere.

I dag – 16 år etter denne erfaringen som jeg opplevde som «en dåp i Ånd og ild» (Matt. 3,11) – står det helt klart for meg at den kirken jeg av nåde får lov å tjene Gud i, trenger «en pinse med kraft fra det høye» både for å kunne overleve og for å ekspandere og fylle sin oppgave som Guds kirke i vår sekulariserte verden.

5. Når det gjelder min nye ansettelse i våre to menigheter på Ringerike – Hønefoss og Jevnaker – har jeg det ønske og den lengsel at våre venner her må få kjenne at jeg har omsorg for dem og kjærlighet til dem som en god hyrde, forkynner og sjelesørger.

6. Om jeg er like glad i min kirke i dag som i ungdommens begeistringsfylte dager, er et spørsmål til selvransakelse. Ærlig talt så savner jeg de gode, gamle metodistenes umiddelbare spontanitet i vitnesbyrd og bønn. Som ung var jeg dypt grepet av nettopp dette. La meg få si det slik at jeg er glad i min kirke i den grad den tjener Gud i ånd og sannhet. At den er som «byen på berget» som sees av folket og har en klar evangelisk basun.

Skulle jeg helt til slutt få gi et råd de unge prestene våre, må det bli at de søker en dypere fylde av den Hellige Ånd til å kunne framstille Jesu Kristi storhet og herlighet.

Hønefoss den 22.08.86.

Harald Wessel Nørberg