Familien Dagmar og Bjarne Kiil – kjære venner av våre foreldre Mirjam og Iver Emanuel fra Kongsberg-årene 1962-68;

– og et vennskap som varte livet ut for dem; på den måten ble også vi som barn glade i denne familien og har fått opprettholde noe kontakt i voksenlivet.

Her legges etterhvert til minner og annet som dukker opp om denne kjære forbindelse. Og mye spesielt og minnerikt er fremkommet og mer vil kunne bli tillagt;

– men les allerede her litt om det vi husker fra Kongsberg-årene og familien Kiil, litt også hentet fra andre kilder :

Ikke minst ser vi ovenfor lenke til en særs interessant beretning skrevet av Dagmars og Bjarnes to døtre Heidi og Sissel om det som førte våre foreldre sammen i Kongsberg-tiden. Den er skrevet vinteren 2022; og dette er en «vakker» beretning, slik vår far Iver Emanuel helt sikkert ville uttrykt det og det fyller oss som etterkommere med takknemlighet over at vi skal få oppleve at minnet om et slikt vennskap og fellesskap slik blir tatt vare på.

Og her på dette sted kan nevnes det vi som barn minnes fra denne rike perioden i vår families liv – kanskje den beste ? Selv om det naturligvis blir vanskelig å sammenligne «epoker» i vårt liv.

Men vi minnes svært godt familien Kiil – spesielt etter at de kom tilbake fra Los Angeles og USA i 1966 og ble aktivt med i kirken vår. Det var mor Dagmar og far Bjarne, med døtrene Heidi, Sissel og Ann Christin, den yngste. Vi har også bilder fra denne tiden og vil legge frem et par-tre slike som bringer fram gode minner.

Familien Kiiel hadde de mange «kort i ermet» som vi erindrer, også sanger på engelsk, slik som «Peter, Paul and John in a sailboat». Mer av dette dukker opp i vår erindring etterhvert og vil bli notert. Og hvordan er det mulig å glemme denne familiens glede og humør og ikke minst husker vi mor Dagmars engasjement gjennom musikken og hennes piano-spill. Vi fikk besøke dem oppe i Sulus-åsen, som var et særegent boligstrøk, igangsatt tidlig på 60-tallet, og vi fikk besøk av dem i vårt hjem i Kirkegaten 25. Vi var på tivoli sammen, som gikk fore seg på Nymoen-siden av byen.

En av sønnene Høy husker også at han fikk være med Bjarne på ski-tur en vinter-ettermiddag oppe i skogen ovenfor Sulusåsen og det var en kraft-anstrengelse på vei oppover i lia, siden Bjarne var i temmelig bra form og satte standarden for en ung-gutt.

Men sammenkomstene i kirken borte i Riegelsbakken var det som betød mest i kontakten med familien Kiil; der ble Dagmar ivrig med i ungdomsarbeidet, som blant annet bestod i 12-16-gruppen, en ukentlig samling for de yngste ungdommene.

Senere, da vi som familie var etablert i Bergen, var det fremdeles kontakt mellom våre foreldre; vi fikk med oss at familien Kiil også snart forlot Kongsberg for Drammen, noe som skjedde tidlig på 70-tallet. Og at Drammen metodistmenighet da ble deres åndelige hjem.

Videre ble det formidlet til oss at far Bjarne Kiil var en markant person innenfor industrien, da han først ble leder for teknologi-bedriften Wisbech-Refsum AS i Drammen. Det erindres at våre fedre må ha møtt hverandre ved Bjarnes besøk ved BMV Solheimsviken i Bergen i løpet av 70-årene, da hans selskap leverte kraner til skipsverftet. Det var inntrykket vi mottok hjemme i Fyllingsdalen.

Og i de eldre år var det også jevnlig telefonkontakt mellom Bergen og Drammen, vi vet at ikke minst vår far var veldig glad i å holde kontakt med mennesker som hadde vært og var av betydning for ham og vår mor Mirjam. Og her inngikk uten tvil ekteparet Kiil. Og vi håper og tror at gleden over kontakten var gjensidig.

– siden videre under skriving;