LANDKJENNING

– formidlet til oss vinteren 2022 fra Dagmars og Bjarnes to døtre Heidi Kiil Blomhoff og Sissel Kiil Saga.

Begge våre og deres foreldre er nå reist hjem – til den bolig som var beredt – etter et innholdsrikt og godt liv og som fyller etterkommerne med glede og takknemlighet. Våre foreldre staket ut veien å vandre, den eneste farbare og trygge gjennom livet for å nå dette livets store mål som kristne – en evighet med Ham; derfor ble de eksempler til etterfølgelse for oss alle. Les først litt her om kontakten mellom våre foreldre under Kongsberg-tiden :

– og her følger Heidis og Sissels fine beretning fra vinteren 2022 :

Våre foreldre Dagmar (født Amundsen i 1930) og Bjarne Kiil (født 1932) flyttet til Kongsberg i 1958, etter at Bjarne hadde avsluttet sin siv.ing utdannelse i Edinburgh, Skottland.

Med seg på flyttelasset hadde de eldstejenta Heidi, som var født samme år, og de fikk senere døtrene Sissel i 1960 og Ann-Christin i 1965.

Dagmar og Bjarne hadde møtt hverandre i Tabernaklet (pinsemenigheten) i Skien som svært unge, og de tilhørte formelt fremdeles pinsevenn-miljøet da de flyttet til Kongsberg. Dagmars foreldre var trofaste pinsevenner hele livet, med hennes far Bjarne Amundsen som såkalt ‘eldstebror’ og som ansvarlig for pinsevennenes Kongomisjon i mer enn 40 år.

Dagmars familie – med særlig far, tre søstre, en onkel og en tante – var svært musikalske, og det ble i alle anledninger sunget og spilt på piano (alltid firhendig), cello, tverrfløyte, gitar og mandolin.

Åge Samuelsen fikk sin store ‘omvendelse’ i Tabernaklet i Skien i 1944, og flere av hans mest kjente sanger fremførte han for første gang der – nettopp i ungdomstiden til Dagmar og Bjarne.

Dagmar selv var en habil pianist, og hun spilte til ‘Ungdomsmusikken’ i Tabernaklet i mange år på 40- og 50-tallet.

Bjarnes familie var også sterkt knyttet til pinsebevegelsen, med en av datidens store pinsevenn-predikanter, Sverre Kornmo som sin onkel. Bjarne selv var fra ungdommen av i opposisjon til mye av forkynnelsen i Tabernaklet, som han mente var for snever, skråsikker og ofte fordømmende. Ikke minst var han kritisk til pinsevenn-predikantene som på den tiden åpent erklærte sin skepsis til kunnskap, utdannelse og vitenskap, som de mente sto i veien for en dyp kristen tro.

For Dagmars skyld var han likevel fremdeles pinsevenn da de flyttet til Kongsberg. På Betania (pinsemenigheten på Kongsberg) var de imidlertid lite aktive, noe som nok var en kilde til konflikter dem imellom. Selv husker jeg søndagskolen med ‘sandkassen’ i kjelleren på Betania, så de tok oss nok med dit av og til.

På Kongsberg flyttet Dagmar og Bjarne til Steglet. Dette var et nybyggerområde for ansatte ved Kongsberg Våpenfabrikk (KV), der Bjarne var ansatt (og senere sjef) ved Utviklingsavdelingen.

På Steglet – og via KV, kom mine foreldre i kontakt med familien Bolt. Familien Bolt med sine da 4 gutter bodde et par år på Kongsberg, mens far Thom jobbet på KV. De var fra USA, der Metodistkirken står sterkt, og det var naturlig for dem å gå i Metodistkirken på Kongsberg.

Vi kjenner ikke foranledningen til at Thom og Nori Bolt fikk våre foreldre med seg til Metodistkirken, men de fikk i hvert fall Dagmar og Bjarne med seg dit i 1964.

I Metodistkirken på Kongsberg ble vi som familie raskt inkludert og ble gode venner med prestefamilien der – pastor Iver Høy, hans kone Mirjam og deres etter hvert 5 barn.

Pastor Iver Høy ble en viktig samtalepartner for den alltid ‘opposisjonelle’ Bjarne, og Dagmar og Mirjam var fra første stund på samme bølgelengde.

I kirken traff Bjarne og Dagmar India-misjonæren Agnes Nilsen Howard, som også ble en viktig person for Dagmar og Bjarnes vei inn i Metodistkirken.

I 1965 dro Dagmar og Bjarne med sine tre døtre til Los Angeles i USA for et år, mens Bjarne tok doktorgradskurs ved det kjente universitetet der, UCLA. I USA gikk familien i en lokal baptistkirke, etter først å ha forsøkt seg i en høykirkelig metodistkirke i Los Angeles.

Etter at familien vår kom tilbake til Kongsberg i 1966, fortsatte vi å gå i Metodistkirken, og båndene til kirken via familien Høy ble stadig sterkere. Etter mange dype samtaler mellom Iver og mine foreldre – og etter mye indre konflikter hos Dagmar – besluttet de i 1966 å bli medlemmer av Metodistkirken.

Ingen av oss tre døtrene (den gangen 8, 6 og 1,5 år gamle) var døpt, siden Dagmar og Bjarne jo hadde tilhørt pinsebevegelsen med praktiserende voksendåp.

En søndag høsten 1966 døpte pastor Iver Høy oss tre barna – samme dag som Dagmar og Bjarne gikk inn i menigheten. Vi tre jentene ble da innlemmet som menighetsbarn. Dette må ha vært en stor dag for den lille menigheten på Kongsberg, og det ble uansett en svært viktig dag for vår familie.

Dagmar forble nok på mange måter en pinsevenn i sitt hjerte i mange år, mens det nok var en lettelse for min far å bli med i et kristent felleskap med større takhøyde og åpenhet for refleksjon – og der det var større mulighet for å kunne stille spørsmål ved etablerte sannheter. Her var nok Iver Høy med sin kunnskap og reflekterende holdninger helt avgjørende.

Iver og Bjarne var nok på mange måter svært forskjellige – ukonvensjonell som min far var i stil, meninger og holdninger. Men Bjarne hadde hele livet den største respekt for Iver, og Iver holdt trofast kontakt med Bjarne i alle år.

Det var en stor sorg for menigheten på Kongsberg og oss som familie, da Iver og Mirjam Høy med sine 5 barn ble flyttet til Første Kirke i Bergen i 1968. Selv om det kun ble 3-4 år de to familiene våre fikk sammen i Metodistkirken på Kongsberg, var disse årene helt avgjørende for den videre tilknytningen til Metodistkirken for Dagmar og Bjarne og oss tre jentene.

Familien vår flyttet til Drammen i 1970, og hele familien ble straks inkludert og innlemmet i Metodistkirken der. Dagmar var aktiv som leder av en av kvinneforeningene der, og hun spilte stadig piano på møter og arrangementer.

Vår yngste søster Ann-Christin ble etter hvert med i pinsemenigheten Filadelfia i Drammen, der hun var aktiv pianist og sanger i ungdomsmiljøet der.

Både Heidi og Sissel møtte imidlertid sine fremtidige ektemenn i Metodistkirken i Drammen, noe som har vært viktig for veien videre for våre familier – både innenfor Metodistkirken og i Den norske Kirke.

Vi er i dag svært takknemlige for Iver og Mirjam Høy, som den gangen på 60-tallet var avgjørende for at våre foreldre Dagmar og Bjarne Kiil ble med i Metodistkirken på Kongsberg.