LANDKJENNING

– og inntatt i «Laagendalsposten» for 15. april; Elise var hustru til den 3 år tidligere bortgangne Eiliv Aukrust, men hun var født Wad – av den kjente Kongsberg-slekten Wad – og var mor til familien Høys nære bekjente Kari Tønset, gift med Olaf; her er det fine minneordet, som vitner om den nære forbindelsen hennes med metodistmenigheten på Kongsberg :

Minneord.

– Fru Elise Aukrust, født Wad, ble igår begravet fra hjemmet i Masovngaten under meget stor deltagelse. Pastor Ragnar Heitun forrettet og marsjaller var pens. formann Jacob Råen og fabrikkeier Skjalg Stenbek.

Presten tok i sin vakre tale utgangspunktet i oppstandelsens herlige budskap og betonet avdødes sikre tro og forvisning på en oppstandelse for alle troende og om et gjensyn. Presten nevnte fru Aukrusts gode humør og hennes store interesse for alle samfunnsspørsmål, men først og fremst understreket han hennes altoppofrende kjærlighet til barneflokken, hennes omhu og omsorg for dem.

Presten rettet en siste takk fra metodistmenigheten, som fru Aukrust hadde vært et interessert medlem av i mange år og lyste fred over hennes minne. Da avdøde hadde frabedt seg blomster, var det ingen kransepålegning, bare vakre buketter fra hennes nærmeste dekket båren. Ved høytideligheten i hjemmet sang Metodistkirkens kor «Jeg lenges mot lysere soner» og unisont ble sunget «Jeg er en seiler på livets hav» og «Lykksalig, lykksalig, hver sjel som har fred».

Ved graven ble sunget «Nærmere deg, min Gud». .. Etter begravelsen var familie og venner samlet til middag på Bondeheimen, hvor avdødes svigersønn, Olaf Tønset, brakte fru Aukrust en siste varmfølt takk fra barn og svigerbarn, og hvor det ved bordet også ble sunget flere vakre sanger.

Fru Elise Aukrust har vært sykelig i lenger tid, så hennes bortgang kom ikke uventet. Men det blir et stort savn etter henne – først og fremst vil hun savnes av sine nærmeste, men også av de mange andre, som hadde lært å sette pris på henne og hennes varmhjertede, eiegode, stillfarende vesen. Man vil først og fremst, som også presten fremholdt, minnes henne som den gode, kjærlige mor, hos hvem barna fant trygghet og omsorg og til hvem de søkte tilbake, men de som kjente henne, vil også minnes henne for den enestående måte hun tok sorger og prøvelser på.

De møtte også fru Aukrust på sin livsvei, men de knekket henne ikke. Minnes vil man også avdødes varme følelser overfor alle som hadde det tungt, hennes medfølende hjerte var hos alle gamle, syke og enslige. Hun var hos dem i sine tanker og sine bønner. De siste 6-7 år har fru Aukrust selv vært dårlig, men sitt gode og lyse humør mistet hun ikke. Hennes smil varmet de besøkende og ikke savnet man hos henne en munter og spøkefull tone når det var om å gjøre.

Og om dagens spørsmål snakket hun gjerne. Sin barnetro – fru Aukrust var selv oppvokst i et kristent hjem hos sine foreldre Anders og Gunhild Wad – bevarte hun til det siste og i troen på den almektige Gud sovnet hun også stille og rolig og trygt inn.

– Velsignet være hennes minne.