LANDKJENNING

– og som gir et svært interessant innblikk i Høy-familiens kjære venn Solfrid, som vi lærte å kjenne i de 6 årene vi var på Kongsberg fra 1962 til 1968; på dette tidspunkt var Roar Wadd Fusche, som vi også husker fra vår tid på Kongsberg, da han var journalist, en av redaktørene og i 1981 arbeidet også Knut Wadd Hermansen, den eldste Hermansen-broren i vår nabohus i Kirkegaten, i redaksjonen. Her er det fine intervjuet med Solfrid på hennes kontor som sosionom i kommune-administrasjonen på Kongsberg; på dette tidspunkt, 5. oktober 1981, var hun vel en uke tidligere fylt 35 år og dermed en ung dame :

Revmatisme er en folkesykdom vi må lære å leve med.

Revmatisme er en folkesykdom, en sykdom som vi ikke vet omfanget av i Kongberg. Men vi vet at mange har stiftet bekjentskap med sykdommen hos seg selv, i familien, blant venner eller hos arbeids kolleger. Det finnes. mange typer revmatiske sykdommer, og av disse er kronisk leddgikt den største gruppen. Hovedvekten av revmatikere er kvinner. Årsaken til revmatisme er foreløpig ukjent, men det forskes mye for å finne den, og samtidig bedre behandlingsmetodene. -Revmatikerne er mer eller mindre funksjonshemmet, sier Solfrid Kjetså, en av revmatikerne og medlemmene i Kongsberg Reymatikerforening. Kampen mot giktsykdommene er hard for mange. Det har den vært for meg også, men jeg har likevel ikke møtt større problemer enn at de har vært overkommelige. Da jeg var 14 år kom sykdommen snikende. Verking i skuldre førte til legebesøk. Legen mente det var slitasje og at bæring av tung ryggsekk på en hyttetur var årsaken. Smertene spredte seg raskt til andre deler av kroppen. Det ble nytt legebesøk og mistanke om revmatisme dukket opp. Jeg ble raskt lagt inn på Kongsberg sykehus, og derfra ble jeg overført til Revmatismesykehuset i Oslo. Det som var ment å være en ukes innleggelse på Kongsberg sykehus for undersøkelser, ble til tre ukers sykehusopphold i Kongsberg og ni måneder i Oslo. De lokale legene var på det tidspunkt lite kjent med revmatisme. Likevel gjorde legen det eneste riktige. Han skjønte at symptomene med stivhet om morgenen og akterutseiling når jeg gikk sammen med venninnene mine i skolegården var tegn på giktsykdom, og jeg kom raskt til spesialbehandling. FREMGANGEN KOM. Da jeg ble sendt hjem etter mitt første opphold på Revmatismesykehuset, var jeg bedre enn da jeg ble lagt inn. Helt helbredet ble jeg naturligvis ikke, og i årene som fulgte ble det nye og lange opphold på sykehuset. Hver gang jeg ble lagt inn var jeg i dårligere form enn gangen før, men jeg fikk alltid en god periode etterpå. I 1969 gjorde revmakirurgien sitt inntog, og man gikk et langt skritt videre i behandlingen av revmatikere. For mitt vedkommende ble det satt opp et operasjonsprogram som jeg skulle gjennomføre. I tre år gjennomgikk jeg en rekke operasjoner i hofter og knær. I begge hoftene og i det ene kneet har jeg kunstige ledd. I det andre kneet har jeg innsatt noen spesielle plater. Før disse operasjonene hadde sykdommen gjort store ødeleggelser i leddene. Både hofter og knær hadde så bøyd stilling at jeg nesten ikke klarte å gå, selv med krykker. Ved hjelp av operasjonene fikkjeg rettet ut feilstillingen og ble kvitt store belastningssmerter. I tillegg til annen behandling og praktisk tilrettelegging gjorde dette det mulig for meg å få ut dannelse og komme i jobb. Siden februar 1978 har jeg arbeidet som sosionom ved Kongsberg sosial kontor. Fra å være sterkt funksjons hemmet i1969, fungerer jeg i dag i jobb og egen bosituasjon og har en relativt aktiv fritid. MÅ TA FORBEHOLD. Etter hvert har jeg imidlertid lært at jeg må ta visse forbehold i aktivitet for å opprettholde nåværende fungering. På grunn av komplikasjoner og flere reoperasjoner av den ene hofta må jeg fortsatt bruke krykker. Selve sykdommen tilsier også at jeg ikke skal utsette meg for store belastninger, ikke gå lengre strekninger og helst unngå trapper. Mange mennesker i dag blir slitne og stressa i sitt arbeid. Når jeg blir for sliten og stressa øker aktiviteten i gikta med murring og verking samt stivhet. Å finne denne balansen i praksis er ikke lett. Jeg har lett for å stå på litt mye når formen kjennes god og så bremser det seg selv etterpå mer enn jeg ønsker. Arbeid er et gode, men ikke for enhver pris. I dag er det best for meg å være i jobb. Men det er noe
jeg må vurdere til en hver tid. Hvis jobben blir for slitsom i forhold til sykdommen kan det være aktuelt å redusere arbeidet. Her må enhver revmatiker kjenne seg selv og finne fram til den livsform som er best. Når det derimot er for stort arbeidspress i dagens arbeidsliv som gjør at revmatikere og andre funksjonshemmede må søke uførepensjon, da er det samfunnet som er «funksjonshemmet» og trenger «behandling». Jeg har gått fra en verre til en bedre situasjon. Personlig mener jeg at oppholdene på revmatismesykehuset har betydd mye for denne utvikling. Der har fagfolk hatt kontroll med meg og sykdommen, og jeg selv har fått kunnskaper og informasjon om min sykdomstype. Jeg føler meg prioritert fordi mange står på ventelister i flere år for å få plass. MØTER FORSTÅELSE. Forøvrig har jeg møtt mange positive og hjelpsomme mennesker som naturligvis har gjort det lettere. Men det er for meg som med mange andre som har et handicap, vi møter problemer i det daglige liv. Et av de verste problemene jeg strir med er at verden er full av trapper. Ofte er de lange, og er det en kort trapp, er det gjerne svært høye trinn og ofte uten gelender. Tunge dører vanskeliggjør også adkomstmuligheter. Jeg trenger å sitte høyt for å komme opp og ned. Møblement, toaletter og senger har en høyde som det for meg er håpløst å sette seg ned på og reise seg fra. På venteværelser f.eks.
står jeg heller framfor å sette meg ned i stolene. De er for lave. Når jeg skal til steder hvor jeg antar stolene har normal høyde, tar jeg med en hard skumgummipute for å få passe høyde. Emballasje kan være vanskelig å få opp på grunn av stive fingre. Kollektivtransport er umulig å bruke uten vesentlig hjelp. Jeg har hatt egen bil i flere år. Den er jeg helt avhengig av for å kunne fungere i dagliglivet. Selvbetjening på de fleste bensinstasjoner skaper et problem. Derfor er jeg glad i de bensinstasjoner som har alternativer. Med enkle midler kunne de fleste offentlige kontorer og andre legge forholdene bedre til rette for
funksjonshemmede, sier Solfrid Kjetså. Boligsituasjonen er et problem for noen, men selv har jeg vært heldig. I Vestlia fikk jeg kjøpt hybelleilighet som ligger på bakkeplan. Leiligheten er liten, men praktisk for meg. Jeg er jo avhengig av å bruke bil frem til døren, og fikk tillatelse til det. Problemene var likevel ikke løst. Om vinteren la det seg snø og is på bilen, og jeg søkte om å få satt opp carport. Med velvilje fra naboer og borettslag ble søknaden innvilget. Jeg har ikke møtt store praktiske problemer, når det gjelder tilrettelegging av min situasjon, men isteden forståelse og hjelp hos andre. På mange måter har jeg nok vært i en gunstigere situasjon enn mange andre revmatikere. Jeg var fremdeles barn da jeg fikk sykdommen som 14-åring. Følgelig tok jeg ikke sykdommen særlig alvorlig, og tenkte ikke over at jeg kom til å bli verre og verre. Selvsagt hadde jeg perioder med dårlig humør, og var spesielt deprimert om vinteren da jeg ikke kunne gå på ski. Hadde jeg vært noe eldre da jeg fikk sykdommen, kunne jeg nok fått psykiske problemer. Da ville jeg naturlig nok ha tenkt over hvilke konsekvenser sykdommen ville få for meg i fremtiden. Bare det å komme på et sykehus hvor en møter mennesker som er mye dårligere enn en selv kan være en psykisk belastning. SYKDOMMEN MÅ AKSEPTERES. Revmatikere har forskjellige erfaringer og opplevelse av sykdommen, men jeg tror det er viktig at vi lærer å leve med sykdommen. Sykdommen påvirker hele mennesket i perioder. Å akseptere sykdommen er for meg også å akseptere dette. Det vil si tillate seg å gråte når det er vondt og vanskelig. Akseptering er ikke gjort i et øyeblikk en gang for alle. Det er en prosess som pågår hele tiden. Dette er kanskje lettere hvis omgivelsene aksepterer at funksjonshemmede er som andre med vekslende humør og ikke en spesiell rase som alltid skal smile. Sykdommen er svingbar, noe som ikke alltid er lett å forstå for dem som er ukjent med revmatisme, sier Solfrid Kjetså, som håper det blir stor oppslutning om møtet som revmatikerforeningen skal ha på Lågendalsmuseet i kveld. Der vil blant annet ergoterapeut Janicke Koren fra Oslo orientere
og undervise om leddvern og tekniske tiltak angående revmatikere. Leddvern er spesielle hensyn revmatikeren selv med enkelte
hjelpemidler kan ta for å forebygge feilstillinger i ledd og på den måten opprettholde nåværende fungering i dagliglivet. Tekniske tiltak kan også for noen bidra til å forbedre nåværende fungering ved at hjelpemidler av forskjellig art kan gjøre revmatikeren selvhjulpen igjen på områder hvor hjelp var blitt nødvendig. Revmatikeren trenger informasjon og kunnskap for å nyttiggjøre seg denne hjelpen.