«Hvi skulle jeg sørge, jeg har jo en venn»

– er en sang som fulgte våre foreldre gjennom livet, så lenge vi kan huske; «hvi» betyr naturligvis «hvorfor», men vi sang den alltid på gamlemåten.

Denne fantastiske sangen er ikke med i Sions Harpe fra 1949, ei heller i Metodistkirkens salmebok. Men den står som nr. 261 i «Sangboken» (1973 og tidl.), utgitt bl.a. av Det Vestlandske Indremisjonsforbund og Den indre Sjømannsmisjon, og er derfor godt kjent. Sangen er skrevet av den svenske skolemannen og forkynneren Nils Frykman, født i 1842. Han har også skrevet den kjente «Jeg har i himlen en vän så god».

– men her er «hvi skulle jeg sørge», skrevet av Frykman i 1879 og oversatt til norsk i 1906 :

-1-

Hvi skulle jeg sørge, jeg har jo en venn Som bær’ på sitt hjerte min nød.

Den vennen er Jesus, han elsker meg enn, Han elsker i liv og i død.

Refr.;

Han går ved min side, han leder min gang, Han blir ikke trett han som jeg.

Og nådig han vokter meg livsdagen lang, Han svikter ei, svikter meg ei.

– 2-

Han har meg utkåret så ussel jeg var, Av nåde jeg er nå hans brud.

Han vi meg ei slippe, det løftet jeg har, Før hjemme jeg er hos min Gud.

-3-

Jeg frykter ei mere for helvetes makt, Min borg det er Israels Gud.

Han skal meg bevare, for det har han sagt, Han kan ikke glemme sin brud.

-4-

Så reiser jeg trygt til mitt herlige land, Tross bølgene skyhøye går.

Om Frelseren sover i båten iblant, Han er dog i båten ombord.