LANDKJENNING

– denne sangen kommer vi ikke forbi, når sanger skal trekkes frem her; den står som nr. 31 i Metodistkirkens «Sions Harpe» fra 1949 og ble stadig benyttet i sammenhenger der våre foreldre var tilstede eller som de sto for. Den er forfattet av Kirsten Hansen tidlig på 1870-tallet, en veldig spesiell person du bør lese litt om her :

– men her er sangen våre foreldre syntes så godt om :

– 1 –

Hvor deilig det er å møte, Når ene man vandrer frem,

En broder- og søsterskare På vegen til samme hjem !

Det er som en kvegende luftning, Som Herren oss sender ned

Å styrke den trette vandrer På vegens besværlighet.

– 2 –

Da banker hjertet og blodet Så varmt gjennom åren går;

Og hva det vil si å elske, Først da vi tilfulle forstår;

For da brenner kjærligheten Ei smittet av jordisk glød,

Så ren og så sterk den luer Og kjenner ei kulde og død.

– 3 –

Der gis intet jordisk slektskap, Ei blodets det sterke bånd

Som så binder hjerte til hjerte, Forener så ånd med ånd,

Som dette å ha her til felles En tro og et Frelsernavn,

Som barn av den samme fader Og født i én moderfavn.

– 4 –

Og når så den siste fiende Med ære beseiret er,

Da møter vi jo hverandre Som frelste i himlens hær.

Der tales ei mer om å skilles, Der bydes ei mer farvel,

For evig vi vandrer sammen Ved livsens sprudlende vell