LANDKJENNING

– er en sang våre foreldre hadde et spesielt forhold til; og som vår far selv har skrevet i sin livsberetning her, var dette en sang hans egen kjære mor, Sigrid Elvira, ønsket han skulle synge for henne siste gang de var sammen. Hun var vokst opp med en far som var sjømann, Theodor Jensen, og giftet seg i 1924 med sjømannen Johan Høy.

Sangen utgjøres av 6 vers og er forfattet av svensken Henry Albert Tandberg i en sykdomsperiode han gjennomgikk i 1909. Og sangen kom til ham, som han selv skriver, uten å være kjent med sjømannslivet. Han var faktisk født i Chicago i 1871, ble en kristen i 1888 og sluttet seg snart til Frelsesarmeen.

Her er den kjente og fine sangen :

-1-

Jeg er en seiler på livets hav På tidens skiftende bølge
Den Herre Jesus mig kursen gav Og denne kurs vil jeg følge
Jeg stevner frem mot de lyse lande Med livsens trær på de skjønne strande
Hvor evig sol og sommer er

-2-

Iblandt jeg seiler for medvinds bør I andres kjølvann og følge
Som just lik mig denne reise gjør Henover jordlivets bølge
Og havet smiler, og solen skinner Min dag så stille og blid henrinner
Mens vinden fyller alle seil

-3-

Men ofte ensom i brott og brand I uværsnetter jeg seiler
Da ingen kjenning jeg har av land Og intet fyrtårn jeg peiler
Men når jeg nær tror mitt skib begravet Da kommer Jesus på bølgehavet
Om først i siste nattevakt

-4-

Mitt skib er lite og havet stort, Det rummer tusene farer;

men storm og bølge ei skyller bort Det skib som Herren bevarer.

Ti ennu skjer det som før det gjorde, Når Jesus selv kommer innen borde :

– Da legger havet sig igjen

-5-

Når siste storm så er redet av, og hjemmets kyster jeg skimter,

Jeg ser i solglans et annet hav Av glar som funkler og glimter.

Jeg skuer portenes perlerader Og hører engelens myriader

Som hilser mig velkommen hjem.

-6-

La ankret falle ! Jeg er i havn I ly for brenningens vover !
Jeg kaster mig i min Frelsers favn Han som har hjulpet meg over
Og kjente, elskede stemmer kaller Mens ankret sakte og stille faller
I evighetens lyse land