LANDKJENNING

Kjære familie, slekt og venner.

Min kjære bror er reist bort. Det er naturligvis slik livet er – vi lever og vi dør.

Det er leit, han er reist fra oss, men vi skal ikke ha sorg. Min bror ble 94 år – en lang tid – ikke alle er forunt å bli så gammel.

Iver og jeg delte barndommen sammen og litt av ungdomstiden og vi var alltid de beste venner.

Iver ble tidlig engasjert i Metodistenes krets og det var faktisk han som tok meg med på søndagsskolen der… og det har jeg aldri glemt.

Iver var alltid min gode venn og vi vekslet aldri et ukvemsord. Og han tok meg med i kirken.

Far var sjømann og Iver og jeg sa alltid : vi hadde ikke noen far i barneårene. Det var Iver og jeg skjønt enige om. Vår far var alltid ute på de syv hav…. en gang var han borte i 2 år. Han var hos sin onkel i Buenos Aires. Når han kom hjem, husker jeg så godt : Iver og jeg gikk ut på kjøkkenet. Der stod far, som vi ikke kjente igjen.

Han var hjemme en kort stund og så reiste pappa ut igjen.

Iver fullførte gymnaset i Kragerø – han ble artianer. Og etterpå ville han studere teologi. Det var noe han ønsket, siden han var en trofast metodist. Etter endt eksamen artium, ble han sendt som predikant til Finnskogen. Men min mor hadde telefon-kontakt med ham fra tid til annen. Det var så kaldt den vinteren – minus 30 grader.

Siden kom han hjem til Kragerø. Nå var det han søkte Metodistkirkens skole på Øverås i Gøteborg. Og etter endt skole/studier ble han ordinert til pastor.

På den tiden traff han Mirjam i Kragerø, siden Daastøl var pastor der. Og de giftet seg i Kragerø på Central Hotel.

Etterpå ble han sendt som pastor til Sigerfjord, der de var i flere år. Deretter ble det Rjukan. På den tiden hadde jeg fått motorsykkel og da besøkte jeg dem på Rjukan. Etter Rjukan ble det Egersund. Og siden til Kongsberg. Der var de i 6 år. Jeg var på besøk i Egersund og jeg husker Øyvind og Arvid skulle lekesloss. Julen etter at min mor og Ivers mor var død i 1960, besøkte min far og jeg dem i Egersund (det kan dere kanskje huske ?) Vi kom med toget.

Så ble jeg gift med Liv og vi besøkte Iver og familien på Kongsberg. Da kom vi i vår blåe folkevogn.

Jeg husker at Iver var den som pusset opp i kirken og arrangerte dugnad. Da så jeg ham han hang i en oppheist stol og pusset oppe i taket i kirken. Også huset deres pusset han opp. Jeg var i militæret på Heistadmoen og da var jeg og besøkte Mirjam og Iver – jeg kom i full uniform m/sersjantstriper. Iver var ikke hjemme – han var ute på møte i Efteløt. Men Mirjam var stolt – hun hadde kjøpt 5 store blomkålhoder og ville sende dem ut til fryse-anlegget der hun hadde leiet en boks. Men kjære Mirjam, sa jeg, du kan ikke fryse dem, da blir de bare en gjørme når de skal tilberedes.

På den tiden hadde Mirjam og Iver en Peugeot. Da vår far, Johan, fylte seksti, hadde han kjøpt motorsykkel og besøkte dere på Kongsberg.

Så gikk tiden og Iver ble forflyttet som pastor til Bergen. 

Min far var en av dem som 9. april var med på å identifisere Blücher. Han fikk jobb ved Marinebasen i Horten i 1938 og ble engasjert som «opp-passer», han skulle lære gastene sjømannsskap – fra høsten 1939 om bord på den nybygde minesveiperen Otra. På den måten kunne han komme ofte hjem til oss i Kragerø. Siste året før krigen brøt ut i Europa – den første skikkelige sommerdagen – kom han hjem iført en pen, blå uniform – en lang frakk – og med en diger pistol i beltet. Det var i juli 1938.

Som sagt – 9. april nesten 2 år etter dette – var han med i vesle Otra og patruljerte utenfor Oscarsborg – i Drøbak-sundet – og det var med nød og neppe de kom derifra, i møtet med digre Blucher, Otra var rask og kom seg under baug-utstikket på Blucher og gjorde en manøver inn mot Filtvedt. Blucher rakk ikke å løsne skudd før Otra var unna.

Otra, med pappa om bord, rapporterte straks inn til Horten, at det var tysk skip – ikke engelsk, som man hadde trodd, fordi lyskasteren fanget opp en flik av et tysk flagg. Søsterbåten Rauma ble sterkt skadet i kamp med tyske lett manøvrerbare mineryddere inne på Horten havn. Begge båtene ble straks tatt av tyskerne. Men pappa og mannskapet på Otra rekvirerte en buss som stod på kaien i Filtvedt med motoren i gang og kom seg til Valsmoen ved Hønefoss. Derfra var pappa med som frivillig oppover Valdres og kom med i trefninger der, helt frem til Lærdal i Sogn.

I begynnelsen av juli 1940 – en tidlig morgen – stod det en mann kledd i en blå fillete frakk : det var pappa. Han hadde opplevd mye og sa at krig er det verste. General Otto Ruge hadde mottatt ultimatum : fullstendig kapitulasjon. Jeg mener å ha hørt at kong Haakon ikke ville flykte, men gjøre som danskekongen.

Men det ble utstedt amnesti : pappa måtte ned på politikammeret i Kragerø og undertegne en erklæring om aldri mer å løfte våpen mot tyskerne. Han kom hjem hvit i ansiktet. For alternativet var å bli sendt på tvangsarbeid i Tyskland.

Jeg tok realskolen i Kragerø, mens Iver flyttet fra Kragerø. Etter skolen reiste jeg for å jobbe til tante og onkel i Oslo. Men Iver og jeg traff hverandre i sommerferiene.

Mirjam var et arbeidsjern – hun holdt hjemmet sammen; hun hadde tatt telegraf-utdannelse og hjalp på den lille inntekten til Iver.

Jeg har også skaffet meg litt kunnskap om Metodismen – også hørt fra Peder Borgen, som Iver kjenner – at John Wesley var mye i Amerika og hadde et stort hjerte for indianerne.

Iver var fortrolig med at han en gang skulle dø : han sa : vi lever i Herren og vi dør i Herren – og det er sant. Vi skal ikke sørge – vi skal glede oss over det Iver fikk utrette. Iver støttet meg alltid – han var en dyp kristen og var engstelig for at jeg ikke skulle være en kristen – men det er jeg.

Jeg husker jeg var med Iver i kirken i Kragerø og hørte pastor Holler og det var fint å høre ham, for han var også så flink til å synge. Han sang bl.a. en sang om at Jesus kommer – den hadde 20 vers og jeg husker den sangen.

En av de fineste salmene jeg kan, er «Sørg o kjære Fader du, jeg vil ikke sørge; ikke med bekymret hu om min fremtid spørge..»..