LANDKJENNING

– nedskrevet i Fyllingsdalen/Bergen i september 2009 og her gjengitt nøyaktig slik vår far skrev det ned.

Jeg vil skrive dette ned for at mine (våre) etterkommere – som lever i en helt annen situasjon – skal vite litt om hvordan det var for meg å vokse opp. Mamma og pappa heter Sigrid Elvira og Johan Severin.

Morfar og mormor het Theodor og Karoline Jensen. Farfar het Niels Immanuel Severin Høy, min farmor het Mathilde Sophie f. Carlson. Hun var svensk.

Min oldefar het Christian Høy, prost i Bamble.

Mathilde S. kom til Norge på slutten av 1880-tallet, som hushjelp (arbeidsløshet i Sverige).På prestegården traff hun min farfar og de giftet seg etter at deres sønn Christian var født. Christian døde i 1918 i spanskesyken.

Min farmor Mathilda døde 2 måneder etter at min far ble født. Han har aldri hatt kjensle av mor.

Farfar dro til sjøs da pappa var 2 år. Han ble borte for gutten i 5 år. Det var husholdersker som tok seg av ham.Så fikk de noen år sammen – i Langesund og Kragerø.

I 1918 ble farfar drept under en stabelavløpning. En sterk trosse røk av og slo ned to mann. Farfar ble drept. Da var min 15 år gamle far helt alene.

Både onkel Carl og tante Inger, som var eldre, ble tatt hånd om av slektninger. Pappa kom til sin slektning i Meråker – Iver Høy og Lille Høy f. Petersen. Han fikk handelsskole der. Men etter et par-tre år dro pappa til sjøs 17-18 år gammel ca. 1920 (skal være ca. 1922).

På sjøen fikk pappa kamerater fra Kragerø. Det var Bohnhorst-guttene Aksel og Hans. Pappa var en tid på Syd-Georgia (Grytviken) der det var store hvalkokerier.

Etter avmønstring besøkte han Kragerø og kameratene. I Bohnhorst-hjemmet var mormor og mamma ofte på besøk. Så her møtte sjømannen Johan Høy Sigrid Elvira. Mine foreldre giftet seg februar 1925 og i nov. 1925 kom jeg til verden.

Ble født hjemme hos mormor på Tangheia.

Pappa var til sjøs da jeg ble født. Ved et uhell falt han og brekte en arm. Båten lå da i Buenos Aires. Der hadde pappa en slektning – Christian Høy – og han tilbød min far arbeid der. Men min mor som da var gravid og ventet meg, ville ikke flytte fra Kragerø. Det er jeg glad for.

Jeg var enebarn i 6 år før Karsten ble født 19/10 – 1931. Da bodde vi på Bakken i politimann Otto Nilsens hus.

Jeg husker såvidt mine besteforeldre på Tangheia. Spesielt da evangelist JANSEN kom på sykebesøk. Han het Johnsen, men hadde vært i Amerika.

Minnesamværet i stua på Tangheia husker jeg. Sverre Knutsen sang : Vi synger titt om seirens lønn der hjemme (Sibelius).

I mine barneår helt til 1939 var min far til sjøs. Bortsett fra en tid i de verste 30-åra da det var vanskelig å få hyre. Da var det NØDSARBEID på SS-veien på Stabbestad. Jeg kan ikke huske en eneste julaften med pappa hjemme. Vi flyttet igjen til Robbestads hus like i nærheten. Der tok sønnen Odd meg med på søndagsskolen i Metodistkirken nederst i Bakken (Biørnsborgbakken) og jeg ble en trofast søndagsskolegutt. Siden pappa sjelden var hjemme, oppsto det et spesielt nært forhold til min mors bror, onkel Einar. Han var møbelsnekker og fredagskveldene var små feststunder – det var lønningsdag.

Min mors søster Agathe hadde huspost i Oslo. Hun sendte ofte hjem brukt tøy som mamma sydde tøy til oss av. Mamma hadde lært å sy. Hun sprettet opp klær og sydde nytt av det. Vi var alltid skikkelig kledd, husker jeg.

Strikke kunne hun ikke. Den første strikkede genser var det (fikk jeg av) Synnøve, konen til onkel Einar. Den var lysegrønn med flettemønster.Mormor Karoline hadde to venninner. Det var Karoline og Marie i Myra. Karoline hadde ei ku. Den gikk i Myra (bak vårt hus). Marie forfattet mange rare dikt. Ett om HAMMEREN husker jeg.

En 2. juledag var vi bedt til fest hos Marie. Agathe var hjemme fra Oslo og måtte ta natt-toget fra Kragerø. Men det hadde regnet og frosset til og gatene var såpeglatte. Agathe måtte ake på kofferten ned hele bakken. Gatelys var det ikke i de dager.

Vi hadde en tante Olea Abrahamsen. Hun var søster til mormor Karoline. Karolines bror Hans Abrahamsen var gift med søster til morfar (Theodor). Dobbelt familieforhold.

Jeg besøkte ofte Olea på gamlehjemmet på Bakken. Olea hadde alltid drops i sin kommode, og det var fristelsen. I dagligstuen lå en stor bibel og i den var Dorés (Gustave Doré) flotte tegninger. Jeg husker ennå hvor betatt jeg var.

Da Olea var 75 år var vi invitert. Jeg husker ennå de flotte skårne wiener-brødene. Sånt var sjelden kost.

Vi flyttet til huset til politi Nilsen. Det var en flott leilighet. Her ble Karsten født. Det skjedde midt på dagen. Jeg var spent på om jeg fikk se STORKEN på pipa. Dengang kom barna til verden sånn, visste jeg. Men jeg så bare svarte kråker. Storken var nok en av dem, for soten i pipa hadde gjort sitt.

På gangen sto en stor klesrulle. En dag kom nabogutten Tor Kristensen og ville prøve rulla. Det endte med et veldig skrik. Han fikk tommelen inni, og siden var det bare én av dem. Jeg kontrollerte det selv nesten 70 år senere, et par år før Tor døde. Han var gift med Borgny, Mirjams søskenbarn.

Snart flyttet vi til huset til Anna Andersen. Der bodde jeg i 14 år til jeg som 19-åring reiste til Oslo. Det var et lite hus, bygd på fjellet. Et lite kjøkken, lite soverom og lita stue. Ikke innlagt verken vann eller utslagsvask. Alt vann måtte hentes nede på Bakken fra en spring der.

Min far som var sjømann var sjelden hjemme. Jeg kan ikke huske en eneste julaften med pappa hjemme. En gang var han hjemme i nesten 2 år. Det måtte være da jeg var 10 år. Jeg husker pappa sendte kort til min 10 årsdag fra Melbourne i Australia.

Da han kom hjem husker jeg at jeg fulgte etter ham. Han bar på en stor sjøsekk.

Det ble så fremmed med en mann i huset.Det ble jeg som ofte måtte bære vann. Vinterstid var det neimen ikke moro. Bedre ble det da det ble vannkran utenfor.Så var det UTEDO med 2 hull. Dopapir var gamle aviser. Vinterstid med frost og mye snø og sjelden do-tømming var det ofte en drittjobb for meg å jevne skitten så det gikk an å sitte på do.

På det lille kjøkkenet var en komfyr med ringer etter størrelsen på grytene. Stekeovnen var sikkert ikke varm nok alltid, for det var ofte RÅRAND i bakverket. Jeg syntes det smakte godt. Det lignet marsipan.

Vi hadde elektrisk lys, men bare få lyspunkter. Brukte vi for mye, «vippet» det, og vi måtte redusere lyset. Som jeg skrev hadde vi komfyr med ringer, men vi hadde én liten elektrisk plate med én plate. Den var på 100 watt. Vi varmet vann på den.

Så var det utelys. Det måtte stå på når mamma skulle på do. Redd for Karinius. Det var en gammel sjømann som skremte oss om kveldene. Da banket han i veggene, særlig fordi han visste at det var bare oss tre hjemme : min mor, Karsten og meg.

Jeg var jo 10-12 år og var senere i seng enn Karsten, 6 år yngre.

Husk at huset vårt lå inntil Myra og på fjellet med lave vinduer, enkle og tynne vegger. Vinterstid var det kaldt alltid, så jeg måkte snø oppetter veggene. Det lunet. I stua hadde vi en god koksovn. Vi kjøpte koks, for veden måtte vi ha til komfyren på kjøkkenet.

På soverommet sto en bred seng. I den lå vi guttene. Kongen i senga, kalte jeg Karsten. Årsaken vet du selv ! Mamma lå på en enkel divan i stua – alltid.

Jeg tenkte alltid senere på hvordan mamma og pappa kunne klare seg på den smale divanen. Men som barn tenkte vi aldri på det.

Barndomstiden på Bakken var sorgløs. Mamma var alltid hjemme. Hun var ikke med på noe, verken foreninger eller møter. Hun besøkte en venninne, Hjørdis Wiedemann, og familien Bohnhorst i Havna eller Smedsbukta.

Og hun hadde et spesielt godt forhold til sin bror, onkel Einar.

Pappas bror, Carl, så vi sjelden noe til. Han og min far vokste opp langt fra hverandre etter farfars død.

Så hadde min mor slektninger på Helle og familien Lønne i Sannidal.

Min mor kunne sy, så Singermaskinen var ofte fremme.Vår nabo, familien Trondsen, var greie folk. Jeg husker spesielt at de hadde gris. Slaktningen foregikk ute, så grisehylene hørtes lang vei. Men fru Trondsen ga oss alltid en smakebit. I hagen sin hadde de et stort plommetre. Og det ble alltid plommer til oss.

En gang så jeg bilde av en apekatt. Jeg spurte tante Agathe hvorfor den hadde så lange armer. «Jo», sa hun, «den måtte alltid hente vann for familien». Etter den tid unngikk jeg vannbæring.

Vi hadde en liten hage foran huset. Der var det 4 solbærbusker. Vi hadde agurker på fjellet. Mammas kjæreste blomster var ASTERS, flere farger, og Løvemunn. De minner meg alltid om henne.

For det var henne jeg ble sterkest knyttet til. Pappa var jo sjelden hjemme lenge om gangen .Jeg begynte sent på skolen. Jeg fylte 8 år i første klasse 1A.

Vi hadde frøken Kristoffersen. Hun hadde vært i Wien og skrøt alltid av de snille wienerbarna. En underlig tolkning av Bibelen hadde hun. Da vi ble DØPT skrev Gud opp våre navn i BOKEN. Men når vi hadde vært ulydige og slemme, hadde Gud et viskelær som kom i bruk. Vi trodde ikke noe på det, da. En spøk, kanskje.

(4/7 – 09).

Vi hadde fine lekeplasser. Tomta foran gamlehjemmet var stor. Trafikk var det aldri der, bare hest og vogn.

– Vi slo ofte ball. To partier. Første laget ble slik til. Et balltre som vi skulle slå ut av hendene avgjorde 1. parti. En tennisball ble kastet i luften og førstemann skulle slå. Så skulle vårt parti springe tvers over. Ute-partiet tok ballen og prøvde treffe en av oss. Lyktes det, byttet vi parti.

Så lekte vi LURI. To partier. Tell til 10. Så løp vi og gjemte oss. Fant de oss, byttet vi. Så var det JEPPE PÅ PINNE. En pinne mellom 2 steiner. Så skulle vi ta en lengre pinne og vippe pinnen ut. Fikk noen fatt i den i luften, byttet vi parti.

— Så lekte vi RÅTTENT EGG. En ringlek med en klut bak én av oss. BRO-BRO-BRILLE var å gå under en bro av fire hender. Velg matrett. Så trakk vi hverandre.

Vi hoppet ofte tau. Om vi hadde et langt nok. Av og til to tau hver sin vei. Det var kraftig hopping for å holde seg klar av buen.Vi spikket ofte piler til bue. Hoppe paradis var jentelek.

Opp til vegg-leken. Inn til vegg med bind for øynene. Tell til 10 og spring og gjem deg.

Om høsten blåste vi rognebær dersom vi kunne få tak i rør.

Å renne på kjelke på Bakken vinterstid var kjempemoro. Vi hadde en lang kjelke — Ormen Lange. 5 -7 på den og med lang kjepp til ror. Beina måtte ikke røre bakken. Så snekret vi SKØYTEBILER. De så sånn ut : (hans tegning 🙂 Så hadde vi blikkboks med stearin-LYKTER.

For å lage smell 17. mai kjøpte vi ett-øres kinaputter. De sterkeste var 2-øres. Kort lunte og kraftig smell. Vi laget revolver med klesklyper og …… Så kjøpte vi KRUTTLAPPÆR hos Stiansen. En eske kostet 5 øre og hadde mange.Vi laget også papirdrager, for vi hadde et fjell «Korsheia» like ved. Til jul gikk vi julebokk – av papp. Om høsten holte vi ut kålrabi med et lys inni på en stang.

Én lek deltok jeg aldri i : det var med penger. Pengespill må du holde deg unna, sa min far. Det var å kaste ett-øringer på en strek. Fuse, het det. «Fus» er jo først. Den ett-øringen som kom nærmest eller på streken kunne innkassere de andre ett-øringene. Jeg var bare tilskuer.

Om høsten kastet vi klåter på hverandre. De han fast der de traff.

Ringlek.

Skjære, skjære havre, hvem skal havren binde ?

Det skal aller kjæresten min, men hvor skal jeg ham finne ?

Så ham i går aftes – i det klare måneskinn;

hver tar sin og jeg tar min – så blir det én tilbake.

Siste par ut – Kari og Knut.

Jeg spikket ofte fløyter – av rogntreet – og laget LUR av seljebark.

Så laget vi smellpinner. Det var en kunst å få det skikkelig til å smelle. En tid var det veldig populært å jodle. Ei jente fra Maistanga hører jeg når jeg tenker på det.

5/9 – 2009 :

«siste par ut» – «Odden står og sover» – «Slå på ring» – «De ringer i alle land».

Jeg hadde ikke sykkel, heller ikke barnesykkel. Da tilbød en slektning av mamma meg en brukt (selvfølgelig) sykkel med FRI-NAV. Den hadde bare håndbremser. 40 kr. var prisen. På avbetaling.

Det var høytid da min mor serverte kaffi på Telly.

Penger måtte jeg tjene nå. Jeg fikk jobb som visergutt i en kolonialbutikk. Det var lørdagene helst jeg skulle kjører varer med kjerre, vogn på 2 hjul og skjæker. Jernhjul. Hadde det enda vært gummi. Jeg kjørte varer som vi aldri hadde råd til, men jeg tjente litt.

Men jeg fikk en annen mer lønnsom jobb. Jeg solgte AVISER og ukeblader. Jeg fikk 15 % av salget. Et ukeblad f. eks. Allers eller Illustrert kostet 35 øre. Fortjenesten var 5 øre. Så kom de store avisene – Aftenposten, Dagblad og SVÆRTA (Morgenposten). Husk at Kragerø hadde masse sommergjester. Da gikk salget strykende.

Men vi var flere gutter om kundene. En god lørdag kunne jeg tjene 75 øre, av og til 1 krone. Så fikk jeg av og til DRIKS – noen ører til overs.

Ellers gikk jeg rundt i gatene og ropte ut navnene – særlig avisene. Spesielt TAFJORD-ULYKKEN skapte etterspørsel etter nytt. Når det gjalt ukebladene hadde vi opparbeidet faste kunder over hele byen og inn i Kilen.

Men det hendte at vi tok kunder fra hverandre. Jeg passet meg, for jeg kunne ikke slåss. Som regel endte det med forlik med frøken Lieberg, som hadde kiosken. Den var hovedstasjonen. Der gjorde vi opp.

Jeg gikk på alle kafeene : Carl Hansen, Grand Cafe, Bondeheimen og på Jernbanestasjonen. Det gikk postbåt mellom Oslo og Stavanger. Den anløp også Kragerø. Da var jeg ombord og solgte. Men jeg måtte passe på når skipsklokka varslet én gang To ganger. Da sprang jeg til landgangen.

En gang hørte jeg ikke 3. gang og kom opp fra en lugar da trossen var kastet fra land. Jeg måtte bli med helt til Langesund og vente der på neste båt tilbake. Men i Langesund sto det mye folk på kaia, så der fikk jeg solgt litt. De hadde ikke avisgutter i den byen.

Vi hadde ikke telefon hjemme, men jeg fikk varslet. Det måtte være i 1938 dette hendte. Jeg var 12 år. Dette var på sommeren.

6/9/2009.

Det var mye mobbing på skolen. Lærerne hadde sine favoritter og bråkmakere. Jeg ble mye mobbet, særlig av en klassekamerat. Mange ganger grudde jeg meg. Han var sterk og lot sitt humør gå ut over meg. Jeg var lang og tynn og ville ikke slåss.

Det ble bedre da Karsten begynte på skolen, for han kastet stein på han gutten. Det var forbudt, men Karsten forsvarte sin bror. Det hjalp i frikvarterene. Da vi i 1990 feiret et klasse-jubileum, møtte jeg også denne gutten igjen. Det oppsto en slags magepine bare ved å møte ham. Nå var han jo vennlig mot meg.

Folkeskoletiden var i de vanskelige 30-årene med mye fattigdom og arbeidsløshet. På skolen fikk de fattigste og mest undervektige GRØT. Jeg fikk ikke, for jeg hadde en far som var til sjøs, selv om hyren var skral.

Men det var ofte min far var på land. M.h.t. den grøten, så stilte jeg meg utenfor dersom det var en gutt som ikke kom eller det ble grøt til overs. For alle måtte drikke et beger tran før grøten og det skremte. Grytene med grøt måtte skrapes og det fikk vi som sto i køen utenfor.

En vinter (i 30-årene) var det masse snø, og jernbanen trengte måkefolk. Min far fikk ofte jobb – med lønn for hver dags arbeid. Jeg husker jeg gledet meg når det falt mye snø.

Vi saltet aldri. På høsten var det i flere år et rikt sildefiske. Da trålerne kom inn til kai var jeg der for å få tak i sild. Det datt ofte sild ned fra korgene. De fikk vi ta og henge i en ståltråd. Min mor var dyktig i sildekakesteking.

Enkelte dager luktet det stekt sild over hele Bakken. Poteter var billig mat.

Så kom høsten 1939. Det brøt ut krig mellom Russland og Finland. Det ble opprettet skytterlag. Norge skulle ha dyktige skyttere. For «russerne kommer». De kom aldri.

Ja, så kom storkrigen mellom England og Tyskland. Norge utenfor. Den vinteren hadde pappa hyre på en kull- og props-båt mellom Norge og England. Det var en farlig fart. Da vervet pappa seg som militær på minesveiperen OTRA. Den lå i Oslofjorden. Jeg husker godt en permisjon i febr. 1940. Å se min far i uniform var spennende for en 14-åring. Jeg gikk da i 7. klasse. Nå ble det bedre økonomi for oss også.

Så kom 9. april. Vi hadde ikke radio, så vi visste ingenting. Bare rykter. Det var gråvær og kjølig den dagen. Vi møtte opp på skolen og skolestyrer Århus kom ut og sa til alle at det var KRIG. Vi måtte gå hjem.

Jeg gikk i 7. klasse og var 14 år. På veien hjem ble vi bedt om å bære ammunisjon ved bedehuset i Løkka – opp på fjellet der en norsk offiser rigget til en mitraljøse. Den kom aldri i bruk – heldigvis, for nå kom et tysk fly rett over byen.

Få dager etter var tyske tropper i Kragerø. De tok skolen og var ikke fiendtlige mot oss, som nysgjerrig ville se. De plukket ut sin felt-hermetikk og lot oss se. De var helt unge. Ikke lenge etter spilte de fotball i skolegården.

En eldre nordmann kom og knyttet never mot soldatene. Da tok én ladegrep, men han ble tilsnakket av en offiser.

Fra pappa hørte vi ingenting. Han fortalte senere at båten hans unngikk beskytning fra en stor tysk fregatt. De kjørte til lands og alle de norske marinegastene dro innover. Mere fortalte pappa aldri.

Så ble det gitt beskjed om EVAKUERING. Mamma, Karsten og jeg fikk bo hos Lønne i Sannidal (slektninger) – på ett rom.

Verre sted kunne vi ikke ha fått, for hovedveien østover gikk like nedenfor. Nå fikk vi se og HØRE tyske tropper med alt tilbehør. De gikk inn i butikken nedenfor og kjøpte masse. De betalte med REICH KREDITKASSEN SCHEIN. Tyske sedler. De måtte butikken ta imot.

Vi ble ikke lenge der. Jeg syklet til Kragerø for å se. Byen var tom for folk. Men de vendte og tilbake. Nå begynte brakkene å bygges for mange hundre tyske soldater som skulle belegges i Kragerø.

Tyskerne hadde konsert på torget – med FÅ til stede.

Som avisgutt fikk jeg i oppdrag fra kiosken å selge også tyske aviser.

Det ble i en fart bygget en hel brakkeby på området rundt idrettsplassen. Jeg tok avistaska full av tyske aviser og fikk adgang og solgte i vei. Deutsche Allgemeine Zeitung, Der Adler, Signal – Frankfurter Illustrierte Magazin fikk avsetning.

Jeg var 15-16 år og tenkte ikke på annet enn fortjeneste + Schweinebrot – det var tyske brød som jeg fikk med meg hjem. Av dem kokte mamma brødsuppe !

En dag sist i MAI i 1940 kom pappa uventet hjem. Han var i sivile klær. Under jakka bar han på et fenalår. Med en kniv hadde han spikket mat. Hvorledes han kom fortalte han aldri noe om. Det eneste han fortalte var at en del soldater stakk av fra troppen på en lastebil til Lærdal. Der lå en båt som skulle ta dem over til England. Men like før bombet tyske fly og båten sank. Hva som foregikk fortalte han aldri noe om. Men han hadde haiket og vært på bondegårder.

Det som preget ham hele krigen var nervene. Ikke mye skulle til. Var f.eks. blendingsgardinene ikke skikkelig fikk vi beskjed.

Det var et lite bombardement ute i havet, kanontordenen oppskaket pappa veldig.

Snart tok han arbeid – tyskerarbeid – noe annet var ikke å få for ham. Det var anlegg ute på KRIKKEN – festningsverker mot havet. Nesten slavearbeid med kulde og lite mat.

Jeg gikk jo på Realskolen og Gym. På slutten av mitt bladsalg fikk jeg selge blader og aviser på TOGET fra Kragerø til Drangedal. Togene østover var fulle av tyske soldater, så salget gikk strykende. De fleste tyskere var vennlige, høflige og gavmilde. De var ikke nazi alle.

Vinteren 41-42 gikk jeg av på Drangedal St. Skulle ta neste tog hjem. Men jeg hørte ikke skikkelig etter. Plutselig gikk begge togene – ett østover og ett vestover. På et fremmed sted, men med aviser i veska. Noe solgte jeg på stasjonen og noe i gata bak.

Overnatte ? Ikke flere tog hjem – og det var tentamen på skolen neste dag. Ikke telefon hos oss, men jeg fikk gitt beskjed. Det var sprengkaldt vintervær, men venterommet var varmt. Stasjonsmesteren ba meg opp til kveldsmat. Han het BRONKEN.

Ingen forstyrret meg på benken den natta.

I meldingsboka fra skolen kan du se mammas melding neste dag.

Tyskerne feiret flott jul. De hadde jo det VI ikke hadde.

Karsten og jeg solgte gull- og sølvforgylte kongler til tyskernes juletrær. De sang : O Tannenbaum wie schön sind deine Blätter.

Enkelte tyskere kom t.o.m. i Metodistkirken. De hengte bajonetten fra seg når de gikk til alterringen ved nadverden. Det var sikkert ulovlig for dem. Men tyskerne ville være Gudsfolk. I Tyskland er det metodistmenigheter.

Sykehuset BETANIEN har flere store skoler og sykehus der.

NS prøvde å infiltrere skolen. Vi måtte møte opp av og til. Men alle flyveblader lå snart strødd i gatene foran kinoen.

LÆRERSTRIDEN OG AT (Arbeidstjenesten).

Lærerne ble tvangssendt også fra vår skole. En nazi-rektor sto på skoletrappa og talte. JOHNE het han. Da rømte jeg hjemmefra, for nå var jeg redd de snart ville få meg inn i AT.

Jeg fikk arbeid på mølla til Knut Tveitereid. Han satte meg til å fiske opp tømmer i elva – synketømmer. Jeg lærte å senke ned en stor KLO og hake fast tømmer som lå på bunnen, feste det til en flatbunnet båt og manøvrere det til lands. Slitsomt.

Bodde hos KRISTIANE og Knut. Troende folk. To sønner.

– Arbeidet varte ikke lenge. Via dem fikk jeg arbeid hos OLA HEIA i DRANGEDAL – på en gård – Vefaldsneset. Her fikk jeg samtidig lære masse. OLA og STINA hadde 5 døtre. En av dem var gift med en NS-mann, Teigen, het han. Jeg, som hadde rømt fra skolen, var redd, men Teigen røpet ingenting.

Ola lærte meg å slå med langorv og STUTTORV (ljå). Lære å ro snuårebladene i vannet. Mate reven (blårev), dra SEPARATOREN – male opp kufor av cellulose (papir) – STØPE og PUSSE gravstein. Legge inn bladgull i bokstavene, flå ål.

Vi fisket masse abbor, malte den til kaker. Kuttet lauv til kjerr – ekstra som kufor om vinteren.

De hadde ikke hest, så jeg måtte dra lass med høy på en vogn. Husk – jeg var 17-18 år og sterk.

Ola lønte meg kr. 50 pr. måned, pluss mat og losji. OLA var kunstner, det var STINA også. Kubbestoler var spesialitet. Han eksperimenterte med alt, syntes jeg.

Jeg plystret mens jeg slo gress. Det ble stanset av Ola. «Du tilkaller Djevelen med det».

Karsten fikk 14 dagers besøk hos meg – med 20 kr. trekk i lønna. Men Karsten spiste visst for mye av og til. Han var underernært – 10-11 år og trengte maten.

Jeg var bare glad til. Av og til fikk jeg reise hjem en lørdag. Da fikk jeg med meg ryggsekken full. Det var ekte brød fra baksteovnen til Stina, en klatt smør, lett melk og noe godt fra gården. Da var det fest hos oss. Jeg syklet til Heldøla, ca. 10 km. – tok toget hjem til Kragerø.

En retur tilbake la jeg anorakken i båten, mens jeg fant gjemmested for sykkelen.

Plutselig så jeg ei ku som hadde det ene jakke-ermet inni munnen. Den spiste jakka mi. I firsprang fikk jeg revet armen ut av ku-munnen. Den jakka var full av huller. Men noen annen eide jeg ikke.

Ola Heia hadde en mann i kost og losji. Staten betalte bønder o.a. som tok imot slike. I dag ville de ha vært på en nerve-klinikk. Vanlig dengang.

MIRJAMS besteforeldre paa Daastøl hadde en slik mann. Han fikk den beste omsorg.

Vi feiret 70 årsdagen for Ola Heia. Da de 5 døtrene i tog kom opp fra kjelleren med hver sin flotte bløtkake, var det stor jubel. Det var jo midt i krigstiden. Bløtkake var helt unikt. Datter til Ola – Sigrid – som var gift med NS-mannen fødte hjemme på gården midt på dagen. Jeg hørte fryktelige skrik og ble redd. Hva var det ? Ukjent for meg.

Sommeren etter fikk jeg arbeid nærmere Kragerø. Hos Peder J. Tyvand i Sannidal. Her fikk jeg virkelig være gårdsgutt. Lærte å behandle og være hestekar. De dyrket mye. Kålrabiåkeren måtte «vannes» med «LAND». Det er vann under gjødselkjelleren.

Utrolig hva en bygutt må lære. Jo, kålrabien fikk vekst, den.

En dag fikk jeg tur til Kragerø med et lass ved til meieriet med hest og vogn. 10-15 km. Etterpå var jeg hjemom med hest og vogna. Jeg tjoret hesten i det ene hjulet på vogna og gikk inn. Men hesten så noen gress-strå.

— Plutselig kom Reinert Bohnhorst (naboen) inn og ropte : Iver – hesten er dau, DAU ! Jeg grep en brødkniv og sprang ut. Der lå hesten og gispet. Mens den strakte seg etter gress gikk hjulet med repet rundt og strammet bisselet, så hesten ble vridd overende. Den levde, jeg kuttet selen som hadde gnagd seg inn i kjeften på dyret.

Den lå en lang stund, men Reinert fikk hesten på beina igjen. Jeg lappet selen og kjørte tilbake til gården. Men jeg sa ikke ett ord til Peder. Han spurte heller ikke om den rare seletaumen.

En dag skulle jeg ta ei ku til oksen. Jeg fikk ordre om ikke å la kua kua komme foran meg. Det var vel 3-4 km til gården med oksen. En stund gikk det bra. Men kua klarte å komme foran meg.

— Og NÅ begynte et løp jeg ikke hadde opplevd før. Taumen torde jeg ikke slippe. Det bar i fullt sprang med kua og meg. Trafikk var det ikke. Men kua visste hvor oksen var – og rett inn på avlsplassen.

Hjemover gikk det bedagelig.

Under hele krigen var det jeg som måtte dra på landet for å få tak i mat på bondegårdene. Spurte etter melk, egg eller grønnsaker. Karsten var for liten, og pappa vågde ikke. En tur gjorde visst utslaget. Han traff på tyskere som ville visitere. Han måtte ta av seg alt av klærne før de ga seg (senhøstes).

Av og til var jeg heldig og fikk litt i sekken. Men på toget hjem satte jeg min sekk langt unna meg. Tok som regel alltid siste tog. I byen var det stadig lange køer der hvor det ryktes at noe var bak disken. Jeg husker spesielt vinteren 1942. Det var skrekkelig kaldt. Potetene frøs til isklumper. Vi slapp de isfrosne potetene rett i kokende vann. De smakte søtt, vassent. Men det var mat.

Reise noe sted var forbudt. Alle måtte ha grenseboerbevis. Mitt har jeg fremdeles (se dette her).

I kirken hadde vi møter og privat fest av og til. Jeg hadde ikke mye å ta med meg, men noen skrelte poteter i et spann med vann. Det var mye tunfisk under krigen og håbrann (hai). Den smakte fælt.

Men størje var delikatesse. Men det var rift om kjøttstykkene.

Jeg hadde en sommer jobb på brygga. Jeg la merke til at de store hodene til størja bare ble kastet. Min far ba meg ta med hjem noen av og til. De ble saget i småstykker og stimet i bakerovnen. Vi fyrte godt opp med ved og kokte fett ut av hodene. På flasker med fettet. Brukt til å steke med. Hvem brød seg om lukta når vi måtte ha mat.

— Kunsten å koke fett hadde pappa lært på Syd-Georgia (Grytviken), da han en tid var der. Han var jo til sjøs allerede som 16-17-åring. Vi fikk tak i fisk, som regel.

Sild var det mye av. Trålere fra Skåtøy losset sild, og vi fikk tak i derfra. Så luktet det stekt sild og sildekaker over hele byen av og til. Vi sultet aldri, selv om vi fikk lite av og til. Tjukke folk så vi ikke under krigen – et godt tegn !

Da tyskerne trakk seg ut av Finland ble tropper sendt sørover. Mange kom til Kragerø for videresending til Tyskland for kampene i selve Tyskland.

De som vi møtte var i dårlig forfatning. En tysker kom til kirken. Vi holdt på å ta ned juletreet da han våget seg inn. Han søkte trøst. Var sulten og skitten. Vi ga ham mat. En av damene stakk hjem og ga ham noe ekstra. Han var en kristen.

Vi hadde ikke radio og avisene sa ikke mye sant. Så ryktene gikk.

Hvordan mine foreldre hadde det har jeg tenkt mye på senere. Pappa slet på tyskerarbeid. Lite mat, dårlig kledd, usle sko og kulde. Ikke rart at han sovnet ved matbordet etter arbeidstid.

Merkelig nok fikk min mor sydd om klær. Tante Agathe sendte hjem brukt tøy fra tannlege Kristiansen i Oslo, der hun var hushjelp.

Mamma kunne sy, men ikke strikke. Forresten var det vanskelig å få tak i strikkegarn, også.

Brød, margarin, mel, sukker var på merker. Rasjonert. En dame i kirken sto hos baker Bentsen. Alle de gangene jeg fikk kjøpt «gammelt» brød har jeg ikke tall på.

Pappa hadde tobakksplanter i hagen. Han rullet sigaretter av bladene og skar senere opp stilkene. Huttetu som det luktet !

Jeg hadde en familie på Heldøla som jeg ofte besøkte. De solgte meg mat av flere slag.

Gården het Kåsene og jeg ble så begeistret for datteren i huset. Anne het hun. Det var nok min ungdoms første forelskelse. Det endte med at hun fant seg en annen. Ikke mye sorg ut av det. Men sånn er ungdomstiden.

Så kom freden – 8. mai 1945. Det ble arrestasjoner av NS-folk. En hatet politimester het Huuse. Jeg sto på gjerdet i Bakken og så at de førte ham i Canossagang gjennom gatene. De spyttet ham rett i ansiktet. Da gikk jeg hjem og skammet meg. Så var nordmenn blitt slik, de også.

Det var få virkelige Nazi i Kragerø. Men så var det fullt av tyskere i brakkene. De forholdt seg rolig. De var vel hoppende glad for at krigen endelig var slutt. De oppførte seg rolig og balansert.

I kirken hadde vi en stor bønnesamling. At 500.000 tyske soldater la ned våpnene var et stort bønnesvar.

Hjemme hadde vi en liten fest. Baker Tellefsen solgte kaker til alle. Eneste gangen jeg har sett min far lett beruset var 8. mai. Verken før eller siden. Takk og lov for det.

Jeg var 19 år og jublet – aldri mere krig !!! Hadde det vært sant.

I brakkene var det mye etter at tyskerne hadde reist. Og nå var det en hel del som rett og slett forsynte seg. Alt var jo virvar. Jeg vågde ikke.

Jeg bekjendte meg som en kristen og var til og med predikant. Men pappa kom hjem med bl.a. et stort stykke lerret. Det fikk vi sydd ryggsekk av. Noe stoff fikk vi og tak i. Det var rutete sengetøy. Det sydde mamma skjorter av.

Men Karsten fikk tak i en stor tysk signalpistol og en hel kasse ammunisjon. Aner ikke hvorledes. Pappa visste det ikke. Ellers hadde han nok grepet inn. Hele dagen fyrte Karsten av disse lysgranatene med en hel flokk etter seg. Han var 13 år og kraftig.

Det endte med at et prosjektil rammet et kaninbur som tok fyr. Så kom politiet og det ble slutt.

Vi avsluttet artium i disse urolige fredsdagen og så ble vi russ. Og nå startet vår russefeiring. Mere om det snart.

Vi var freds-russ 1945. Vi fikk tak i røde luer. Ikke mere tidlig morgenfrokost med «russedåp» med et lite glass tran. På en eller annen måte hadde jeg fått lånt hest og vogn. Bil var ikke å få tak i. Vi pyntet vognen med bjørkeløv og flagg.

Midt i alt bråket løp hesten løpsk. Det var jeg som hadde ansvaret for hest og vogn. Jeg sprang etter, fikk tak i bisselet og roet hesten ned.

Så kjørte vi gjennom gatene : hvilken ståhei. Jeg måtte holde stramme tøyler hele tiden, mens alle vi russ – 7-8- sto og ropte «Vi er fri – vi er fri – fra det tyske tyranni», «chico bois» etc. 1944-russen sluttet seg til, men i vogna var det ikke plass. Jeg har bilde av hest, vogn og russ på skoleplassen.

Den eneste gjenlevende av mitt kull er Tjostolv Elsebutangen. Han har skrevet om denne 17. mai russefeiringen.

Så var skoletiden til ende. Skolefesten med diplom og fotografering var i Bedehuset i Løkka.

Sommeren 1945 var jeg i arbeid på fiskebrygga hos Erik Krafft.

Høsten 1945 gikk turen til Oslo.

1. september var det immatrikulering på Universitetet i Oslo og så ble det plass på Metodistkirkens bibelskole i Thv. Meyersgt. 56 – Første Kirke.

Her får jeg vel avslutte denne lange historien. Mange detaljer kunne nok ha gjort denne historien lang. Men jeg ville dele den med mine, om de skulle ønske å lese dette.

Karsten, som er en viktig del av min tid hjemme, vil jeg sende dette. Han kjenner nok igjen det meste. Han ble født i 1931, da jeg var nesten 6 år.

Bergen 21/9 – 2009 – Iver – pappa