LANDKJENNING

– og som vi kjenner til gjelder dette Kragerø på 1930-40-tallet, siden han ble født i oktober 1931; han husker detaljert om livet og tildragelsene omkring ham og hans – som er vår – familie gjennom disse år, helt til han som 16-åring reiste til Oslo i 1948, til sin tante Agathe på Svartskog, i det som i dag er Oppegård kommune.

Der fikk han bo og leve flere år, først som sin onkel Pers (Engh) hjelper i skogsarbeidet. Men først forteller han om sine barndomsår i Kragerø hjemme hos sin mamma Sigrid og også hos pappa Johan, selv om han var mye borte fra hjemmet i sitt virke som sjømann.

Faktisk forteller onkel at han ble innstendig anmodet om å unngå sjømanns-yrket, siden det innebar så mye av savn og forsakelser. Det er ikke vanskelig å forestille seg hvordan det måtte ha vært på denne tiden, uten gode telekommunikasjoner. Selv ikke på store markeringsdager som bursdager var det mulig å få en telefonlinje, slik at kjære stemmer kunne høres. Også på denne bakgrunn kunne vår egen far Iver Emanuel og onkel Karsten samstemme i at «vi hadde egentlig ingen far under vår oppvekst». Det er på mange måter sørgelig å høre dette, siden vi selv var så velsignet med å ha vår far der alltid til stede – sammen med mamma Mirjam.

Vel – det ble på flere måter en «vane» for dem å leve slik, selv om det satte sine spor. Men det var på ingen måte uvanlig i de tider med en far borte store deler av året, siden Kragerø var en typisk «sjømanns-by»;

– denne beretning blir i utgangspunktet noe springende, siden ulike år blandes i hverandre, etter hva vi mottar av beretninger og skisser fra vår onkel. Siden kan det gjerne ordnes på en bedre måte. Krigsårene fra 1940 til 1945 er naturligvis et kapittel for seg og som satte sitt spesielle preg på et barnesinn, slik som onkel Karstens. Vår far Iver var ved krigsutbruddet 9. april 1940 14 år gammel, mens onkel var knapt 6 år yngre og dermed 9 år gammel våren 1940. Og han var mer enn gammel nok til å observere og reflektere over det som foregikk omkring ham. Mer om denne «epoken» følger.

Rett etter fredsslutningen var det at onkel fikk engasjement som medhjelper hos mureren Kristian Behring, som også hadde arbeid ute på Sauøya, blant annet oppmuring av et verksted knyttet til et kvartsbrudd og som vår onkel var med om. Da var han ikke gamle karen, bare vel 15 år gammel. Da fikk onkel lønn direkte fra Behrings lommebok, hvor han forteller at lønnen fikk arbeiderne hver lørdag : bak Granbakken. Da han senere skulle reise til Oslo og spurte Behring om 2,5% feriepenger, var svaret nei. Om morgenen reiste arbeiderne sammen i båt ut til anlegget og i løpet av dagen fikk de

Dette var omtrent på samme tiden vår far var evangelist oppe i Odalen-traktene og kom antakeligvis hjem ved påsketider 1946. En veldig kald vinter, det har vi fått bekreftet både fra vår far Iver og fra onkel Karsten; så kaldt var det at der oppe i Odalstraktene, der han også benyttet sin sykkel som han hadde medbragt hjemmefra, tok han aviser og puttet på innsiden av jakken for å isolere bedre mot kulden. For den som er ytterligere interessert i forholdene der oppe i grense-traktene mot Sverige, bør du lese videre her, hvordan vår fars senere metodistpastor-kollega Harald Wessel Nørberg forteller om sin egen evangelist-tjeneste i nøyaktig samme menighet og trakter i perioden før vår far kom dit på nyåret 1946.