LANDKJENNING

Mirjam Høy – tidligere prestekone – ble født inn i en prestefamilie i Metodistkirken 30. desember 1925.

Hennes far, Andreas Daastøl, var en høyt aktet prest i kirken.

Mirjam vokste opp med 3 andre søsken, den fjerde (en bror) døde 5 år gammel samme år (året etter/1926) Mirjam ble født.

Barna var med på flyttelasset fra menighet til menighet ettersom faren ble beordret videre.

Derfor var det ingen overgang for Mirjam hva flytting angikk da hun giftet seg med Iver i 1951, også han en profilert predikant i Metodistkirken. Hun fulgte ham som prestekone til Sigerfjord, Rjukan, Egersund, Kongberg og 1. Metodistkirke i Skottegaten i Bergen.

I 1971 fikk Iver overbevisning om et annet dåpssyn enn Metodistkirkens, og måtte slutte sin tjeneste i vår kirke. Selv om Mirjam aldri forlot det dåpssyn hun bar, forstod hun hva dette betydde for Iver. Mirjam fulgte ham trofast og forble lojal.

De flyttet til en leilighet i Fyllingsdalen. Nå ble hun Ivers støtte både ved oppstartingen av menigheten Oasen på samme sted, senere på Dypere Liv-konferanser rundt om i landet og i Blå Kors sin regi av Vestre krets. Iver var mye på reise og Mirjam måtte ofte ta seg av hjemmet og de 5 barna alene.

Av yrke var hun telegraf-fullmektig, noe som ble til god nytte for å kunne forsørge familien i disse årene, hvor inntektene var minimale.

På tross av sorgen over å måtte forlate kirken vår, forble Mirjam og Iver Metodister i sitt hjerte hele sitt liv. De la aldri skjul på det. Det var der de hadde sin indre tilhørighet. Ettersom årene gikk og de ble eldre var det gudstjenestene i Centralkirken i Bergen de vendte tilbake til og ble værende i. Mirjam var et menneske med et varmt hjerte, lett å være sammen med.

Hun var en engasjert omsorgsperson som alltid var rede til å gi andre en hjelpende hånd og som hadde et åpent og gjestfritt hjem.

Mirjam hadde en lys og frisk Gudstro, og fikk bety mye for mange andre. Hun hadde evnen til å omstille seg, slik livet krevde, uten å føle bitterhet eller la seg knekke.

Mirjam og Iver hadde det godt sammen. Med sitt varme hjerte og kloke sinnelag favnet hun alle generasjoner i storfamilien sin etter hvert som den stadig ble større, inkludert de 19 barnebarna og mange oldebarn som kom til. Hun var og ble familiens midtpunkt, som alle var uendelig glad i.

De siste årene bodde Mirjam på Betanien syke- og aldershjem i Fyllingsdalen. Hun ble nestet blind på slutten, men troen var like tillitsfull og bærekraftig.

24. januar i år døde hun 93 år gammel. Hun ble begravet fra Centralkirken i Bergen, hvor pastor Per Braaten forrettet.

Hun etterlater seg ektemannen Iver og sin store etterslekt.

Skrevet av Hilde Sanden Bjønnes.