LANDKJENNING

De siste knappe 2 år av sitt liv tilbragte vår kjære mor Mirjam på Betanien Sykehjem i Fyllingsdalen i Bergen. Bydelen Fyllingsdalen i Bergen var også hennes hjemsted helt tilbake fra februar 1972, da hun og Iver flyttet til sin nybygde leilighet i 9. etasje i Løvåsveien 40. Sommeren 1979 flyttet de så inn i sitt nybygde rekkehus i Jonstadveien 19, mens de to i juli 2005 flyttet inn i ny og moderne leilighet i J.L. Mowinckelsvei 24. Alle 3 steder i Fyllingsdalen. Mirjam var derfor en ekte fyllingsdøl i store deler av sitt liv.

Men her litt om den siste etappe av Mirjams rike liv; som av hjertet en ekte metodist ble det naturlig å vurdere Betanien Sykehjem, når den tid skulle komme at sykehjem ble et alternativ for henne. Her, beliggende øverst i det idylliske Fyllingsdalen, skulle Mirjam tilbringe fra mai-juni 2017, til hun reiste fra oss 24. januar 2019.

Den første perioden på Betanien hadde Mirjam plass på dobbeltrom, i påvente av enerom. Gleden av enerom fikk hun nyte den siste perioden, fra våren 2018, og vi som familie kunne få møte og være sammen med henne på en måte som var henne verdig, der hun kunne ta imot oss uten forstyrrelser og andre å ta hensyn til. Her hadde vi mange gode stunder sammen, vi kunne snakke uforstyrret og kunne glede oss i samværet med den beste moder og mamma vi hadde evnen til å forestille oss.

Her fikk vi også oppleve at hennes krefter gradvis svant, men dette skjedde med en verdighet som gjør at minnet om hennes siste tid er udelt godt. Det var vår egen kjære mor Mirjam som var der med oss, med alle hennes gode egenskaper og sitt milde, kjærlige sinn.

Her kunne vi sitte sammen med henne, ved bordet eller ved vinduet, og finne en kopp kaffe sammen med kake eller lignende. Esken med mokkabønner var en stadig ledsager eller annen bit sjokolade.

Da hygget vi oss, gjerne i stillhet, mens hun uttrykte sin glede over at vi var sammen eller over å få ha det så godt. Gjerne tok hun vår hånd i sin og sa med ettertrykk : «så herlig å være sammen».

Når vi kom, satt hun gjerne i rullestolen i døråpningen, og så smilte hun, slik bare hun kunne smile. Selv om hun hadde mistet det aller meste av synet de senere årene, enset hun at noen passerte eller kom bort til henne. Av og til når vi kom, kunne vi høre henne spørre : «er noen av mine her ?».. da visste vi at det var oss hun spurte etter. Fant vi henne hvilende på puten i sengen når vi kom, var det godt å få gi henne en klem, samtidig som vi kunne si henne hvem av oss som var kommet.

Helt frem til de siste månedene av hennes liv kunne hun svare bekreftende på om hun ville løse litt kryssord; det var rett og slett utrolig hva hun kunne få til, gjerne av ord og begreper vi ikke hadde den minste anelse om. Da visste vi at denne evnen og egenskap hadde hun til felles med sin egen mamma, vår mormor Ingeborg Sofie.

Vel var vi sårt klar over at hennes fysiske styrke svant litt etter litt, slik at hun etterhvert måtte hjelpes over i godstolen eller over i sengen, når hun trengte hvile. Som hun gjerne sa når vi hadde sittet en stund, især i de siste månedene : «nå vil jeg sove». Da hjalp vi henne slik at hun lå godt på puten og vi kunne sitte ved siden av henne eller rett og slett lot henne være alene i ro.

Ellers fant vi gjerne frem en sang, som vi sang med henne, eller, som ofte var tilfellet, hun sang foran med sin klare og nydelige stemme. Var datter Solveig til stede, hørtes de to sine nydelige stemmer klarest over oss andre. Eller vi satte på CD-spilleren, og hvilken glede det var for henne å høre den svenske barytonsangeren Lage Wedin synge «Til det gamle, ærverdige kors» eller «Jeg vet et navn som er over alle andre». Litt artig var det også når hun hver gang bemerket at Wedin la vekten på hele stavelsen «k-o-r-s» – slik skulle de sies, omntrent som onkel Norolf ville sagt det.

Helt til den siste sommeren hun levde, sommeren 2018, var det mulig å ta henne med hjem til hennes egen leilighet i J.L. Mowinckelsvei 24, der hennes kjære Iver ventet. Da ble gjensynet gledelig, og hun været atmosfæren i sitt egentlige hjem, der hun i 10-11 år hadde vanket ut og inn og pyntet sin stue, ført sitt rike liv og tatt imot oss i familien og svært mange andre som sine kjære gjester. Her kunne vi sitte på altanen og prate sammen og minnes tidligere tider og anledninger. Eller vi kunne samles rundt «det hvite bordet», som hadde samlet oss så mang en gang, mest i glede, men også i sorg. Vi kunne også samles inne i stuen rundt grammofon-spilleren (ukjent for de unge i dag) og spille gamle LP(33)- eller EP(45)-plater, også plater sunget inn av mennesker moder og  fader hadde kjent, slike som Jon Eckholm eller de gode metodistvennene ekteparet Ragnhild og Rolf Nilgard. Vi kunne også spille EP-en av Immanuelkirkens kor i Oslo (Metodistkirke), dirigert av den kjente Godvar Hagan, et kor som hun selv hadde sunget i i sin ungdomstid i Oslo rundt 1950.

Skulle vi kjenne på den helt store høytid, fant vi fram LP-platen med Rolf Bjørling, sønn av Jussi Bjørling, som sang gamle og kjære i hovedsak svenske evangeliske sanger. Som den kjente :  «Hur ljuvligt namnet Jesus är. Det skön musik till hjärtat bär», eller den storslåtte bønnesangen : «Långt bortom rymder vida, längre än solar går». Da enset vi at mor Mirjam hadde mye av sin bror Norolfs varhet for musikk i seg, ikke minst når Bjørling løftet seg til et crescendo i den siste to strofene : «Måtte vi aldrig glömma, var vi i världen vi går, att till Guds eget hjärta, den bedjandes suckar når». Da var hun som selv bragt av sted fra denne verden og løftet sin hånd i anerkjennelse.

Hvem av oss kan vel glemme når hun den siste tiden på Betanien ønsket å legge seg for å hvile..for som hun sa : «nå vil jeg hvile». Da kjørte vi rullestolen bort mot sengekanten eller skjøv hennes røde lenestol bort og hun maktet selv helt til de siste få uker av sitt liv å reise seg opp, snu seg rundt og legge seg ned i sengen. Selv om vi sikret oss at hun satte seg/la seg ned rett, uttrykte hun nesten alltid at «åhh – det var nesten..»

For noen kjære minner fra den siste tiden og nye minner veller frem, da det var sann høytid å være sammen med henne.

Mer om den siste tiden følger..