LANDKJENNING

– var også Andreas’ ungdomsvenn tilbake fra ungdomstiden på Hidra (Hitterø) og i Flekkefjord.Han ble født hjemme på Hitterø 1. juli 1888 og døpt sammesteds 15. juli i Kirkehavn kirke, siden kirkeboken ikke nevner noe om hjemmedåp. I samme kirke ble han konfirmert søndagen 28. september 1902, altså litt over 14 år gammel. Hans fulle navn ifølge kirkeboken er Josef Bernhard Hansen Valaas.

Fra tidlige år må de to samaldringene Josef og Andreas ha vært kjente med hverandre, selv om gården Daastøl lå et stykke inn på landsiden, mens gården Valaas lå ute på selve Hitterø, nær Kirkehavn, der også hovedkirken lå.

Interessant er det også å legge merke til at ministerialboken for Flekkefjord prestegjeld, Hitterø sogn, nevner at de to har fått koppervaksine-attest utstedt den samme dato, 14. september 1889, da de begge var vel ett år gamle. Som det er beskrevet på en annen side her, var denne attesten nødvendig for både å bli konfirmert og å bli gift. Det ligger nærliggende å tro at det var Andreas’ mor Grethe Remine Daastøl som stod for vaksineringen av begge guttene, siden hun var kjent i distriktet for denne typen arbeid og hadde fått den rette opplæring.

Det må også nevnes det presten, sannsynligvis sogneprest i Flekkefjord på denne tiden Hans Backer, skriver i rubrikken «Konfirmandens kristendoms-kundskab», der denne oppgis som «Meget godt», en attest ikke mange av hans med-konfirmanter får. Da får vi legge til at den samme attesten fikk også Andreas utdelt, som stod konfirmant en uke senere, den 5. oktober 1902. Selv om han også hørte til Hitterø (Hidra), var det mer naturlig at konfirmantene fra denne kant på landsiden, mot Kvanvik, fikk overhøringen inne i selve Flekkefjord kirke. Det betød en enklere reisevei enn over sundet til Hidra.

Her er noe som ble nevnt om Josef i boken «Den norske metodistkirkes historie», av J. Thorkildsen, på side 387; ved årskonferansen i Stavanger i 1916 var Walaas’ første ansettelse over – etter 4 år i Egersund, hvor han hadde betjent menigheten etter at den teologiske skolen var gjennomført i 1912. Samtidig ble han i 1916 opptatt i konferansen i full forening, hvilket betyr at han i Stavanger ble ordinert til eldste. Han var dermed flere år tidligere ute enn Andreas, som først ble eldste-ordinert ved konferansen i Sandefjord i 1921.

Fra august 1916 fulgte menigheten i Bodø, deretter Sandefjord, mens han da boken ble skrevet i 1926 vat ansatt i Haugesund; første fotografi nedenfor er av Josef Walaas som ganske ung pastor.

Thorkildsen skriver også svært interessant i boken og knyttet til første verdenskrig som raste samtidig : «Aarskonferansen 1916 blev holdt i Stavanger fra 27. til 30. juli under biskop Nuelsons forsæte. Baade under forhandlingene og de opbyggelige møter merket man noget av krigens uhygge — biskopen kom stadig ind paa det i sine taler og prækener. Socialkomiteen frembragte følgende resolution, som fik fuld tilslutning : «Da vi tror at den sikreste vei til ophør av al denne elendighet er at Gud selv paa nogen maate griper ind, saa foreslaar vi, at der i alle vore menigheter snarest mulig arrangeres bønnemøter, hvori der alvorlig og indtrængende anropes Herren om, at han paa den maate han selv finder tjenlig, vil gripe ind for at denne rædselsfulde krig kan avsluttes og fred atter indtræde blandt nationene».

Søndag ettermiddag ble det avholdt et stort «fredsdemonstrationsmøte» i Domkirkeparken i Stavanger.

Dette var de omstendigheter som omgav disse unge predikanter, også Andreas Daastøl, som på dette tidspunkt var forstander for Lister menighet og ganske sikkert til stede i Stavanger.

Men tilbake til Josef Walaas; han beskrives med hedersbetegnelsen «Himmel-predikanten» av hans senere pastor-kollega Per Braaten; således var Walaas i mange år leder av metodist-konferansens «minneords-komité» og ledet også den innledende «minne-gudstjenesten» ved mange Årskonferanser, som for de tilstedeværende ble en mektig markering av de av kirkens prester og andre medarbeidere som i årets løp hadde nådd over til den annen side.

Det ble sagt om metodist-pastorer at de ble ansatt for ett år om gangen, og at i svært sjeldne tilfeller kunne en metodistpastor tjene en menighet i opptil 6 år; Josef Walaas må gjerne ha satt en rekord, siden han betjente menigheten i Horten i hele 11 år fra han kom dit med familien i 1946.

– her er forresten et bilde-utsnitt av Andreas Daastøl og Josef Walaas sammen ved Årskonferansen i Narvik i 1950, dit vi kan regne med at Iver Emanuel Høy også kom, siden han fra 1949 betjente menigheten i Sigerfjord, som sin første ansettelse; på det tidspunkt var Iver forlovet med Mirjam, Andreas’ eldste datter; og her er bildet fra Narvik :

– mer om vår morfars gode kollega Josef Walaas følger;