LANDKJENNING

– inntatt i boken : «I Mesterens Tjeneste» – prekener av Metodistkirkens pastorer med foto og biografiske data». Ved Eilert Bernhardt. Norsk Forlagsselskap, Oslo. 1941.

Pastor Andreas Elderup Eliasen Daastøl er født på gården Daastøl i Hidra sokn pr. Flekkefjord den 6. 9. 1888 og ble opptatt som medlem i kirken i Flekkefjord i 1910. Hans første ansettelse som forstander var Lista 1915. Siden da har han betjent følgende me­nigheter : Egersund, Lillestrøm, Oslo Immanuel 2 g., Harstad, Kri­stiansund N., Hamar, Tønsberg, Kristianssand S., Halden, Hønefoss.

Talen : «Vær ikke bekymret» er basert på skriftstedet Matt. 6,25.

Tre ganger i dette avsnitt oppmuntrer eller formaner Je­sus til ikke å være bekymret. Han visste hvor lett vi har for å bli bekymret og hvor farlig det er. Av erfaring kjenner vel også de fleste av oss til den mørke skygge.

Bekymringer er ikke å tenke på fremtiden og legge pla­ner for den. Det vil Jesus sikkert vi skal gjøre. Men det er å engstes for den, og være redd for hvordan det vil gå. Det er dette som Jesus advarer så sterkt imot.

La oss nå se på noen grunner hvorfor vi ikke bør være bekymret og vegen til å bli den kvitt.

1.   Fordi det nytter ikke noe. V. 27. Noen mer nytteløs møye enn bekymring finnes ikke. «Av sorg og selvgjort pla­ge der kommer intet ull». Du må ikke la ditt sinn og din energi bli oppslitt av noe som er nytteløst. Oppfyll ditt sinn og innvi din energi til noe du kan høste nytte av.

2.   For den ulykke, den fører med seg. Bekymring er en tærende rust på alt som heter lykke, glede og fred. Den vil drepe alt Gudsliv. Den gjør syk og nervøs til legemet, og bringer sjelen til håpløs fortvilelse, og fører ofte til selvmord.

3.  Fordi den vanærer Gud. Den åpenbarer liten tillit og tro til Gud. Du gjør din Gud liten og betydningsløs i verdens øyne om du stadig går og er bekymret. Med det vidner du jo at Han er ikke noe å stole på. Han er ingen virkelig fak­tor som kan bringe deg hjelp.

4.   Fordi du kjenner ikke morgendagen. Det er alltid den dag imorgen — fremtiden — som bekymringen beskjef­tiger seg med. Dagen imorgen kjenner vi ikke til. Vi vet jo ikke om vi skal oppleve den. Om vi i det hele tatt trenger noe for den dag.

— Bekymringer er jo å ta vanskelighetene på forskudd, slik som kvinnene gjorde det påskemorgen da de var på veg til Jesu grav — og grunnet på hvordan de skulle få steinen veltet bort fra graven. La oss ikke likne dem i dette. «La hver dag ha nok i sin plage».

5.   Fordi de gjør deg uskikket for din oppgave i dag. I dag har du din spesielle oppgave. I dag er der en gjerning å utføre for deg. I dag skal du gi et oppmuntrende ord. I dag skal du lette byrden for en trett. I dag skal du bringe et streif av lys til en som er i mørke.

6.   Fordi det ikke er nødvendig. Gud har jo lovet å sørge for oss. «Som en far forbarmer seg over sine barn, så for­barmer Herren seg over dem som frykter ham».

Jesus sier : «Eders himmelske Far vet at I trenger til alt dette». Matt. 6, 32. Vi behøver altså slett ikke å være bekym­ret. Gud skal greie alt så fint for oss. Hvil i det i dag. Stol på denne sannhet. Det er Jesu forsikring til deg. Din Far veit alt hva du trenger til. Og han er også mektig til å fylle all din trang.  Ja, i overmål på overmål. Etter sin herlighets rikdom.

7.    Fordi det er synd. Det har du kanskje ikke tenkt på. Du har innsett, og går villig med på at det ikke nytter noe og at det ikke er nødvendig o.s.v. Men at det skulle være synd — det har vært langt borte fra deg. Men tenk nå over det. Når Gud har lovet å sørge for oss, og Jesus derfor på­legger oss å ikke være bekymret, men stole på Guds løfter. Og vi så allikevel uten videre gir rom for bekymringer — da må det vel være synd ? Eller hva synes du ? Er det ikke det som er synd, at vi ikke akter på Herrens ord ? At vi tar det som vi vil, uten å innrette oss etter Guds vilje ?   Jo — bekymringer er synd. Det er ikke bare svakheter som kan unnskyldes, men synd som må tilgis. En sjelens urenhet som må renses ut.

Vi har nå sett på noen grunner for hvorfor vi ikke skal være bekymret. Det neste spørsmål er hvordan vi kan bli bekymringen kvitt.

1.     Det første mot dette mål er sikkert å innse og er­kjenne hvorfra den kommer. Den kommer sikkert ikke fra Gud. Han som har sagt at vi ikke skal være bekymret, han kan ikke være opphavet til den. Nei, den kommer fra djevelen.

Han vet godt at kan han bare oppnå å gjøre oss bekymret, da er slaget vunnet. Da er vi ufarlige for ham. Vi har ingen glede, ingen kraft, intet mot. Og den som ikke det han kan ikke gjøre noen erobring for Gud. Han er vanmektig. En dødvekt i Guds rike. Se nå dette da at bekymingene kommer fra djevelen.

2.    Det neste er da at du må gå til Gud med dem. «Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting eders begjæring komme fram for Gud «i påkallelse og bønn, med takksig­else». Fil. 4, 6. Det er altså ikke galt å ha begjæring. Det har du lov til. Men denne begjæring skal du komme fram til Gud med, ellers vil den forvandles til bekymring.  Dine planer, dine ønsker og begjær skal du legge fram for Gud — og bli der inntil du kan takke.

3.    Og som det tredje gjelder det å søke Guds rike først. Det er jo det Jesus sier her i v. 3. Da har du løfte på å få alt annet i tilgift. Søk Gud alvorlig. Lev helt for ham. La hans vilje være din rettesnor. Først da kommer du inn i det intime og fortrolige forhold til Gud som gjør at du kan stole på hans løfter av hele ditt hjerte, så all bekymring og frykt for fremtiden må ta flukt.

Du hviler i trygghet hos Gud — i hans underbare løfter. All bekymring kommer jo av for liten tillit til Guds løfter. Stolte du bare mere på dem, så måtte jo all frykt, tvil og bekymring bli borte. Din halvhet i ditt Gudsforhold, din verdslighet, din likegyldighet, din sløvhet, din lunkenhet, din ulydighet er den dype årsak til all din bekymring og uro. Derfor er mitt råd til deg : Bli mer helt for Gud, få bort din verdslighet og bli mer hellig, få bort din lunkenhet og bli fylt av Den hellige Ånd. Få bort ditt hovmot og bli ydmyk. Og alt dette kan du få bytte om i dag i bønn og bot ved Kristi kors.

Dette er vegen til det rike, trygge og lykkelige liv i sam­funn med Gud. Vil du gå den veg i dag ?   Amen.

– etterskrift : det står nevnt i denne boken redigert av Eilert Bernhardt i 1941 at Andreas Daastøl på dette tidspunkt (1941) betjente menigheten i Hønefoss; dette er ikke riktig, ettersom Andreas først ble kalt til Hønefoss-menigheten i august 1942 og holdt sin tiltredelsespreken der søndag 16. august 1942. Se dette bekreftet her :

Etter Hønefoss-tiden vet vi at han betjente menighetene i Kragerø, Sandefjord og Brevik; se under disse sidene om disse tjeneste-årene.