LANDKJENNING

– artikkel i Metodistkirkens blad «Brobyggeren» i juni 2012.

Da metodistpresten Thomas Ball Barratt vendte tilbake til Kristiania fra Amerika i 1906, møtte kirken hans en brennende og forvandlet predikant. Pengeinnsamlingen til et stort prosjekt som var reisens hensikt hadde mislykkes. Men på et møte i New York hadde han mottatt dåpen i Den Hellige Ånd (Luk. 3:16) med tungetale som en manifestasjon.

Barratt var en markant predikant i den kirke hans forfedre hadde tilhørt i mange år (England). Han var sangforfatter, en dyktig pianist og hadde alltid vært tolk i alle store kirkelige konferanser. Guds Ånd hadde møtt den lengsel han hadde hatt i flere år som forkynner. Det varte da ikke lenge før folk la merke til hva som hadde hendt. Og nå samlet mange seg for å høre og se dette merkelige fenomenet. Han fikk innbydelser til byer og bygder landet rundt. Tegn, under, profetisk budskap og tungetale skjedde mange steder. Hvem kan forklare slike manifestasjoner av Den Hellige Ånd ? For det var Jesus som alltid stod i sentrum. Det var ikke T.B.Barratt. Han møtte sterk motstand, skepsis og vantro både offentlig og privat. Det var tent en ild !

Åtte personer er samlet til et vanlig torsdagsmøte i Aldersgate Street i London 24. mai 1738. En av de åtte er anglikanerpresten John Wesley. En av dem leser Martin Luther’s fortale til Romerbrevet. Under denne opplesningen ser John i ett øyeblikk inn i troens hvile og Guds Ånd’s mektige flamme griper ham.  Han sier (sitat) : ”Jeg kjente mitt hjerte forunderlig oppvarmet. Han hadde tatt mine synder på seg”. I sin journal skriver Wesley :  ”Jeg reiste til Amerika for å frelse indianere. Men hvem kan frelse meg ? ”

Den HelligeÅnd forvandlet den unge presten (35 år). En brann var tent. Tidligere var det utenkelig å forkynne utenfor kirkens vegger. Nå gikk han ut i friluft, siden kirker ble stengt for ham. Han stod på sin far’s gravstein og forkynte. De nye, store gruvesamfunnene som ikke fikk kirkelig betjening, samlet seg om John og Charles Wesley og flokken som fulgte dem. Det ble en ildens revolusjon.

Vekkelsen spredde seg over hele England, Irland og nordover mot Skottland. I Cornwall måtte pubeierne stenge dørene. Byene ble ”tørrlagt”. Den Hellige Ånd’s brann dro de troende ut på gatene, der de frimodig vitnet – av og til under steinkasting og forfølgelse. Denne ilden spredte seg til de nye statene i Amerika og kom i 1850-årene til Norge med den norske sjømannen O.P. Petersen, som hadde opplevd sin omvendelse på et betelskip i New York.

Forkynnelsen om en dåp i Ånd og Ild må ikke utebli i den kristne menighet. Disiplene ventet og mottok kraften. Det handler om vekkelse. Drivkraften er Den Hellige Ånd.

Iver E. Høy