LANDKJENNING

Kirkehistorie er ikke oppbyggelig lesning. Det ser ikke ut til at den kirkehistorie som skrives i dag skal bli mere oppbyggelig heller.

Enhver tvangsreligion er av skyelig. Til sann tro hører over bevisning, og dette oppnår mai ikke ved tvang, men bare ved sannhets kraft i den gitte opp læring (Hilarius av Poitiers d. 367 e. Kr.).

Selv om en i kristne familie over hele romerriket holdt seg til den skikk i lange tider at en skulle vente med dåp til voksen alder, så ble det i århundrene løp en almen praksis å døpe spebarn. Den overtro og de magisk virkninger som mer og mer ble tillagt sakramentene, og den stilling ledende menn inntok til spebarns-dåpen, og statsautoritetenes ønske om ikke bare å ta hedninger men også kristne undersåtter innen keiserrikets grenser, frem skyndet spebarndåpens offisiell innføring i den katolske kirke.

Denne utvikling fremskyndt denne lov : Staten forbyr gjentagelse av dåp. Gjennom hele middelalderen ble de strenge kirkelover håndhevet, og det kirken kalte (og kaller) gjendåp, ble en grov forbrytelse. Enhver avvikelse fra statsreligionen og kirkens organisasjon ble betraktet endog som en politisk forbrytelse.

I det fjerde århundre ble det i kristendommens navn satt i gang en forfølgelse mot kristne, og denne antok dimensjoner som vanskelig kan beskrives.

Vranglære, enhver avvikelse fra den katolske kirkes lære ble strengt dømt. Keiseren var autoritet og han hadde ansvar for å utrydde kjettere.

En lov fra keiserne Honorius og Theodosius II i år 413 uttrykker :

«Om en person blir kjent skyldig å ha døpt på nytt et medlem av den katolske kirke, så skal den som har gjort denne skammelige forbrytelse straffes med døden uten barmhjertighet».

Thomas av Aquinos konkluderer : Kjettere skal ikke bare utstøtes, men også med rette drepes.

Synodene i Rheims (1119) og Tours (1163) utferdiget strenge erklæringer mot kjettere.

Siden Gregor IX i året 1232 overførte inkvisisjonen til dominikaneme og disse «aller helligs­te» inkvisisjonstribunaler begynte sin blodige gjerning i alle land, var alle som satte seg opp mot kirkens lære og prinsipper i fare hver eneste dag. Mistanke var nok.

Så sent som i 1559 anbefalte den døende pave Paul IV inkvi­sisjonen til sine kardinaler som eneste middel til å frelse den romerske religion og kirke fra un­dergang.

Å lese om kjetter- og hekseprosessene i middelalderen tar på. Mellom år 1400 og 1550 var tallet på den som ble brent sikkert 30.000. Majoriteten var kvinner. I en hekseprosess i Dauphine i 1447 ble 57 menn brent sammen med 110 kvinner.        ,

Å lese keiser Karl V’s lov mot anabaptistene (gjendøperene) utstedt 23. april 1529 er interessant og gruoppvekkende lesning.

Men slik var det da aldri siden Martin Luther sto frem, sier du kanskje.

Jeg kan fortelle at det ikke ble stort annerledes etter den tid. Den lutherske presten Johann Odenbach i Moscheln trykte i år 1528 et sirkulære og sendte det til dommerne i Alzev.  —  Dette sirkulær var brev og råd til de innsatte dommere angående de stakkars fanger i Alzev, kalt Anabaptister, og hadde den effekt at dommerne nektet å utstede dom­mer i trossaker. Den høyere dom­stol som saken videre gikk til, av­sa dommene etter keiserlige lover. Alle de dømte var standhaftige, mennene ble halshogget og kvin­nene druknet.

I år 1714 ble seks medlemmer av den reformerte kirke i Solin­gen døpt i rinnende vann av døpere fra Krefeld. Deres dom ble utført slik : Bundet to og to sam­men med rep om armene ble de ført til Dusseldorf. Overveldet av nåde og glede priste de Gud for at de ble funnet verdige til å lide for hans sannhets skyld. Midt i menneskemengden sang de : O, Jesus, min brudgom, hvor vel­signet jeg er.

Dette var februar 1717. De satt lenge fengslet. Alt strev fra jesuittene og andres side til å gå tilbake på sitt stand­punkt var forgjeves. De sto fast.

Man prøvde å presse bekjennelse ut av dem ved hjelp av tomme-skruer og spanske støvler. En luthersk prest og flere reformerte prester hadde samtaler med dem.

Fire år satt de fengslet, og til sist ble de satt på frifot da den hol­landske regjering ba for fange­ne. 20. november 1720 ble de satt på frifot og landsforvist. På den ti­den utvandret skarer av baptister til Pennsylvania.

Den 31. oktober 1531 skrev Luthers medarbeider Melanchthon :

Når det gjelder anabaptistene, så har vi forfattet følgende set­ning : Fordi de skaper en djevelsk sekt, skal en ikke vise dem hen­syn, for de ødelegger kirkene, og de har selv ingen bestemt lære. Denne sekt er derfor intet annet enn til forvirring for kirkene, spe­sielt fordi de åpenlyst forkaster presteembetet. Vi har derfor bestemt at på forskjellige steder skal døds-setningen forkynnes for elderne.

Baptistene blir beskrevet som spottere og oppviglere. De for­kaster det offentlige presteembete. De lærer at en kan bli hellig uten preken eller prestelige funk­sjoner.                       ,

I april 1532 skrev Luther til her­tug Albrect av Preussen :

«Ingen myndighet burde tillate toleranse overfor sakramentalister og anabaptister i sitt rike».

Han betraktet dem for å være stivnakkede kjeltringer hvis djevelske sekt kunne takke helvetes ånd for sin opprinnelse. Og enda skarpere enn Luther var Filip Melancthon.

I Jena i 1536 ble flere anabap­tister henrettet fordi de ikke ville avstå fra sin lære.

Opplysningene om døperbevegelsene i Europa er systematisk blitt holdt unna de norske skoler.

Vi har møtt opplysningene kort og godt med ordet «kjetteri».

Hva baptistene har måttet gjennomgå i det kristne Europa, særlig i det katolske og lutherske Tyskland er gruoppvekkende.

Halshogging, pisking til døde, drukning, brenning, lemlesting og landsforvisning topper listene av pinsler som kirkene har øvet mot annerledes troende. Kan­skje nettopp fordi det var sta­tens religion som skulle forsva­res.

Derfor undrer det meg i grun­nen ikke at den offisielle kirke i dag med full kraft står imot den prest og forkynner som bry­ter kirkens århundrelange barnedåpstradisjon og lar seg døpe i Jesu navn på sin egen tro og overbevisning. Jeg respekterer en slik mann høyt.

Iver Høy.