LANDKJENNING

Vi som opplever Andens vek­kelse i denne tid har nok lett for å glemme at dette som nå skjer, ikke er nytt i menig­hetens og kirkens historie.

Verken Haugianerne, pinseven­nene eller karismatikerne i våre dager er de første i den lange rekken av menn og kvinner som får kjenne Åndens vind blåse på hjertene.

Å si at sannheten om rett­ferdiggjørelse ved troen kom med lutheranerne og sannheten om dåpen i vann kom med baptistene og — endelig at sannheten om Andens dåp kom med pinsevennene — er ikke rett i det hele tatt. Praksisen og opplevelsen av Guds mek­tige sannheter har vært tilstede i kirkens liv hele tiden.

Alltid — når Gud så nøden, grep han mektig inn og døpte mennesker med Ånd og Ild.

England for 250 år siden opp­levde det samme under brødre­ne Wesley og ildpredikanten George Whitefield.

Den industrielle revolusjon skapte en helt ny situasjon i England. En ny økonomi, en ny politikk og ny litteratur fikk det gamle system til å vakle. Og midt i dette — en fallende og verdsliggjort kirke. Ute av stand til å være Her­rens røst for massene. Den hadde navn av å leve — men var død.

Kirkens menn ble som sin samtid. De ble talerør for staten. En politisert kirke. Vel­vilje overfor andre religioner preget kirkens holdning. Kirkens eneste tegn på religiøst liv var de endeløse teologiske diskusjo­ner. Ugudeligheten tok overhånd.

Det var tid for Gud å gripe inn !

Brødrene John og Charles Wesley levde midt i denne tid, og Guds strøm nådde dem i deres leng­sel. Midt i det løsslupne stu- denterliv i Oxford vokste det frem en gruppe unge mennesker som kjente trang til hellighet. Som ordinerte prester ble de sendt over til Amerika. Hit over hadde protestanter fra alle europeiske stater søkt tilflukt. For det som gikk over England — gikk over hele Europa.

Her borte møter brødrene Wesley for første gang de tyske herrnhutere. De eide en kraft som var ukjent for engelsk­mennene. De tyske herrnhuteres frimodige vitnesbyrd om Guds kraft førte John inn i en dyp selvransakelse. På hjemreisen i 1738 skriver John i sin dag­bok : «Jeg kom til Amerika for å omvende indianere — men hvem skal omvende meg ? Jeg mangler den tro som overvin­ner verden !»

Men det var oxford-metodisten Whitefieid som først opplevde den rettferdiggjørende troens lys gå opp i sitt hjerte ! Han forteller selv :  «Det behaget Gud å løfte av min byrde og sette meg i stand til å besegle meg med barnekårets Ånd. O, hvilken glede, hvilken usigelig glede og herlighet som fylte meg da syndebyrden falt av og en vedblivende kjensle av full trosvisshet senke seg ned i mitt trøstesløse hjerte ! Det var vir­kelig en høytidsdag, en dag som jeg skal minnes i evighet. I begynnelsen liknet gleden en springflod som oversvømte stran­den og gikk langt inn i landet. Hvor jeg gikk, kunne jeg ikke la være å synge salmer. Gud være lovet, dette har tiltatt med enkelte avbrudd like til nå !»

Fra dette øyeblikk begynte vekkelsen !

Det var i pinsen 1738 at Char­les kom til full klarhet, og tre dager etter opplevde John Guds herlighet. Slik karakteriserer John sin erfaring : «Jeg kjente at jeg fortrøster meg på Kristus alene til frelse. Det var MINE, ja nettopp MINE synder han tok bort. Det var MEG han frelste fra syndens og dødens lov».

Hør hvorledes de tilbrakte nyttårsnatten mellom 1739/39 :

Kirkene ble stengt for dem. De nye industristedene eide ikke kirker i det hele tatt. Tusentalls levde som får uten hyrde. Til dem gikk Whitefieid og brødrene Wesley. Som en løpeild gikk ny­heten om prester som i fullt ornat prekte i friluft. Ble en kirke stengt, steg de opp på en gravstøtte, en kasse eller et bord. Torget, forlystelsesstedene, slagghaugene ble deres prekestoler.

Visst sa teologene at de kastet perler for svin, men tusen og atter tusen vitnet om frelse og frigjøring !  Avisene var fulle av karikaturer av predikantene. På teatrene ble de hånet og møtene var preget av bråk og vill motstand.

Prestene tordnet mot dem i kirkene. Hvem har lov å forkynne i sognet uten prestens tillatelse ? Det var da John formet sin historiske grunnsetning : Evangeliet er betrodd meg, og ve meg om jeg ikke forkynner Evangeliet . Og hvor skal jeg preke?

Om du hadde rett skulle jeg forkynne verken i Europa, Asia eller Amerika, intet sted i den kristne verden, for alle land er inndelt i pastorat. Om du sier : Gå tilbake til hedningene som du kom fra, så skulle jeg heller ikke kunne forkynne der, for alle hedninger i Georgia tilhører enten Savannahs eller Fredericias pastorat. La meg gi deg min grunnsetning :

JEG BETRAKTER HELE VERDEN SOM MITT PASTORAT…»

Forkynnelsen fulgtes av fysiske virkninger. Ofte ropte mennesker høyt, andre ble grepet av krampe, andre falt til jorden som døde eller ble rammet av heftige kroppslige smerter til freden i sjelen brakte tilbake normal tilstand. Charles på dette som et verk av onde ånder og John var fast forankret i troen på overnaturlige krefters virksomhet.

Statskirkens biskoper utstedte hyrdebrev mot svermerne. Og det var ikke grenser for anklagene som regnet mot metodistene.

Hør noen : Ringeakt for dåpen. Tilsidesettelse av preste-embetet. Villfarende nyheter. Oppdragelse til åndelig hovmot. Svermeri – farlig for sjelene.

Ja, de ble fortalt at metodistene drev hor på møtene. Brødrene Wesley var økonomiske bedragere. John selv var forkledd katolikk, tilhenger av det fordrevne kongehuset. Han ble understøttet fra Spanien og var sett i Frankrike sammen med revolusjonære. Hans stadige reiser var for å verve soldater og dessuten var han jesuitt.

Den virkelige Wesley var død, og denne var forkledd bedrager. Slike rykter fant grobunn i folkemassene, og på møtene fikk de gjennomgå av pøbelen om var skjenket full av preste­skapet !  Ja, en historiker sier at krigen mot metodistene ble ført med større råhet enn kri­gen mot Spanien. Men John ga seg ikke. De som kom imot ham som løver, gikk hjem igjen som lam.

Ja, slik begynte metodismen — denne vekkelsesbevegelse som ikke setter andre vilkår for medlemsskap enn REDNING FOR SJELEN.

Vi tenker og lar andre tenke, sa John.

Det er av interesse å legge merke til hvorledes Guds kraft forskjøv hele Wesleys teologi. Sannelig aktuell tankegang i dag ! For som Wesley taler om kirken, taler mange om menig­heten i dag. Før sin mektige opplevelse var det kirken (me­nigheten) og dens ordninger som var frelsesformidlere !  De kirke­lige ordningene var kanaler for guddommelig nåde. NÅ derimot ble det TROESFELLESSKAPET med Kristus. Tyngdepunktet ble flyttet fra det ytre til det indre !!!

Ikke kirken (menighe­ten), ikke dåpen, ikke ytre ly­dighet, men Kristi forlatende nåde ble eneste grunn til frel­se ! DENNE NÅDE KOMMER MENNESKET I MØTE uten KIR­KELIG FORMIDLING ! (Dette er fantastisk).

Den kristnes fødselsdag ble flyttet fra dåpen til omvendel­sen ! Dermed er grensen for to store teologiske system overskredet. John satte den kirkelige tradisjon tilside, forkastet den apostoliske tradisjonen, ordine­ringen av eldste og biskoper og organiseringen av en kirke.

Når det gjelder statskirken, sier Wesley : Vi kjenner ikke noen eneste slik. Vi anser statskirken som en politisk ordning. Finner vi i det nye testamente noen grunn for statskirke ?

Det som skjedde maidagene 1738 med brødrene Charles og John Wesley er Guds mektige vitnesbyrd om DEN HELLIGE ÅNDS KRAFT. Og under denne mektige vekkelse ble England annerledes.

Det er kjente trekk i våre dagers karismatiske vekkelse som går som en parallell. Kun­ne vi bare lære av historien denne gangen og ikke tro at Gud vil oppvekke enda en kirke men fornye ALT sitt folk.

Iver Høy