LANDKJENNING

Bergen, 25/02-09

Jeg vil skrive ned min/vår tjeneste for Gud og det gjør jeg mens jeg ennå kan sette det ned på papiret.

1) På en juletrefest i Metodistkirken i Kragerø tok jeg som 11-åring avgjørelsen å følge Jesus. Hele min ungdomstid var jeg aktivt med i menighetens arbeid.  I juniorlaget, søndagsskolen, sangkoret og ungdomsarbeidet.

2) Allerede som 17-åring kjente jeg Guds kall til å gå inn i tjeneste for HAM. Jeg trodde det først var som misjonær. Våren 1944 fikk jeg menighetens anbefaling til lokalpredikant. Et kort pensum og en skriftlig test. Da var jeg 18 år. Første teksten til en tale husker jeg godt : Joh. 1, 26 ”Midt i blant dere står en dere ikke kjenner”. Den talen ble nok ikke lang, uerfaren som jeg var.

3) 1. september 1945 ble det 4 måneders bibelskole i Metodistkirken 1. Kirke i Oslo. 4 av elevene ble assosiert i den lille metodistmenigheten på Kolbotn. Her var Josef Selvén forstander. Han tok seg av oss og gav oss oppdrag i menigheten. Vi fikk vitne, lære å innlede og lede møter.

4) Etter at bibelskoletiden var omme, ble vi sendt ut som evangelister. Jeg ble sendt til Odalen og Kongsvinger-området (20 år gammel). Det ble masse møter, lange avstander – men mange store utfordringer. Her fikk jeg møte to av kirkens gamle og erfarne predikanter : Syver Johansen og Jacob Sommerhus. Å møte dem preget den uerfarne Kragerøgutten.

5) Høsten 1946 ble jeg student ved Metodistkirkens teologiske skole i Oslo. Rektor var Hans Christian Ambrosius Knudsen. Her fikk jeg møte mange av kirkens predikanter som lærere. Pastor Einar Anker Nilsen ordnet også 1 års studium ved Gaustad Sykehus med doktor Arnulf Ødegård som lærer. Vi hadde forelesninger hver uke. Dette parallelt med den teologiske skolen. Vi fikk parallell undervisning i profan gresk. En lærer fra Universitetet hadde timer ukentlig med oss. Et grundig grunnkurs i gresk ! Hele dette året 1946-47 var jeg tilknyttet den lille menigheten på Kolbotn, adresse STEINOR.

Da fikk jeg tanken å starte søndagsskole på Svartskog. Der bodde min tante (Agathe). Hver onsdag samlet vi mange barn på Båterud skole til BARNETIME. Svartskog er ½ times sykkelvei fra Kolbotn.

Veien mellom Kolbotn og Svartskog ble det sykkelen som stod for. En av dagene gikk jeg og bad til Gud. Det gjalt min fremtidige tjeneste. Jeg syntes vi fikk så lite fremgang i menigheten. Kunne virkelig Gud ha ment å bruke meg ? Jeg stoppet sykkelen og bad om et ord fra Gud. Ordet jeg slo opp på var Lukas 21:19 ”Vær tålmodige, så skal dere vinne deres sjeler”. Dette verset har fulgt meg i alle disse 60 årene. Amen !

6) Høsten 1947 ble jeg antatt som student ved Metodistkirkens teologiske skole på Øverås, Gøteborg. Rektor Odd Hagen – senere biskop – sendte meg et vennlig velkomstbrev til skolen.

Allerede tidlig høsten 1947 fikk studentene spørsmål om å være assistent for pastoren i menigheten Lindome-Greggered utenfor Gøteborg. Jeg meldte meg på og ble ansatt som hjelpeprest. Den posten hadde jeg begge årene i studietiden. Tjenesten medførte at jeg hver søndag måtte reise ut av byen og tale søndag formiddag og ettermiddag i Greggered, Hällesåker og Lindome. Gustav Carlstedt var hovedprest. Det medførte at jeg måtte bruke tid for forberedelser mens de andre studentene var fri. Skolens bibliotek hadde mye hjelpestoff. Jeg var jo ikke mye erfaren. Men vennene tok godt i mot meg de to årene. Jeg syntes det var rart å bli kalt ”PASTOR”.

Lønnen var 10 svenske kroner hver søndag + mat. Det var mye penger den gang. Jeg fikk kjøpt meg flott skrivemaskin. Dessuten ble det billigere mht. maten på skolen.

Vennskapet med folket i Lindome har vart like til i dag.

Våren 1949 ble jeg uteksaminert fra Øverås. Vårt kull var : Karsten Stø, John Barth Johannesen, Kåre Lunde, Rolf Moster, Paul Sundar, Harry P. Andreassen, Anker Lisberg (alle norske), dansken H. Cronborg Christensen og meg selv.

Hvert år i studietiden arrangerte vi skolereiser, både i Norge og Sverige, for å gjøre skolesaken kjent i menighetene.

Årskonferansen sommeren 1949 var i Molde nye metodistkirke. Biskop var Theodor Arvidson. Her fikk jeg min første ansettelse. Det var Sigerfjord i  Vesterålen. Stedet var ukjent for meg.

Ved ansettelsen ble jeg opptatt på prøve i Årskonferansen. Med det fulgte 2 års studier før jeg kunne opptas i full forening – en metodistisk praksis.

Reisen til Sigerfjord gikk med TOG gjennom Sverige til Narvik. Videre 8 t. med buss. Alt jeg eide lå på taket av bussen. En stor skipskiste, sjømannssekk (min fars) og sykkelen.

Hybel var hos Helga Samuelsen. Hun hadde en sønn som var metodistprest. Hun leide ut hybel til meg like ved kirken.

7) Et nytt avsnitt av livet tok til. Sommeren 1949 hadde vært en regnsommer. Tårnet i den lille hvitmalte kirken lakk som en sil. Jeg måtte bore huller i gulvet i Lillesalen for å få vannet ut. Tårnet ble revet. Det var ikke til å reparere. Få tak i presenning over og foreta innsamling i stedets befolkning. Menigheten hadde en stor søndagsskole, så vi hadde mange venner i bygda. Jeg fikk samlet 1.200 kroner, nok til å bygge et mindre tårn med spir. Gleden var stor da vi endelig hadde TØRR kirke.

Ved siden av prestetjenesten hadde jeg studiene med eksamener hvert kvartal. Lønnen var ikke å skryte av, men stedets Handelsskole Ellingsens hadde TRADISJON for å ha metodistpresten som NORSKlærer. Jeg drev også ENGELSK-kurser.

På den måten fikk jeg økonomien til å gå i hop. (26/2-09)

Sigerfjord

Møtene i kirken var gudstjenester, kveldsmøter, torsdagsmøter. Musikkøvelser, kvinneforeninger av flere slag. Utposter : Strand, Steinlandsfjord, Nyksund, Osvolldalen. Flere steder i Kvæfjord (Langvassbukta).

Siden jeg var eneste prest på denne siden av fjorden, var det ofte min oppgave å forrette i begravelser. Husbesøk var en viktig oppgave. Et godt samarbeid med sognepresten i Sortland Edvind Svendsen. Han var en ekte Ole Hallesby-tilhenger, så vi hadde flere gode samtaler. Vi arrangerte ungdomsleir i Sigerfjord og i Kasfjord. Ukentlige andakter med besøk på Lihallen Tuberkulosehjem.

Etter 2 års eneboertilværelse fikk jeg min kjære, elskede Mirjam til Sigerfjord. Vi giftet oss i Kragerø 22. juni 1951 og utpå høsten 52 skjedde det store for oss. I september 5. kom Marit til verden. Da begynte en helt ny tilværelse – vi var en familie.

Det var en liten adventist-menighet også i Sigerfjord. Presten der hadde jeg dessverre liten kontakt med. Senere fikk jeg bedre kontakt. Magne Rosen, het han.

Vi hadde en aktiv speidertropp i kirken. Jeg ble troppsjef. Tormod Iversen var vår aktive nestleder. Troppen arrangerte tur med fiskeskøyte til Årskonferansen i Narvik i juni 1950.

Ved Årskonferansen i Fredrikstad i 1954 ble vi forflyttet til Rjukan. Stor avskjedsfest i Sigerfjord. Reisen sørover gikk med hurtigruten fra Sortland til Trondheim og videre med tog. Togbytte på Hjuksebø med tog til Notodden – videre til (med tog) Tinnsjøen. Så ombord i stor ferge til Miland. Videre med toget til Rjukan. Her ventet menigheten oss med varmt velkommen, for fest kunne Rjukandamene arrangere !

Vi bodde i en leilighet over kirkens prekestolparti. Alle klosetter lå 3 trapper ned til kjelleren.

Kirkens pedell var enkefru Petra Skjønhaug. Hun ble oss til stor velsignelse i alt mht. vask og tørk av tøy. Kirken vår lå i Storgata med Frelsesarmeen som nærmeste nabo. Kaptein og frue Roliggjordet var nære medarbeidere og venner. Sønnen Arne var Marits lekekamerat.

Jeg fikk straks tilbud om jobb som lærer ved Rjukan folkeskole i alle fag – unntatt kristendom. Jeg var dissenter. Så ble jeg også hovedlærer ved Dale tre-delte folkeskole. Som i Sigerfjord var sykkelen eneste og beste  kjøre-middel.

Vi hadde ikke utposter, men søndagsskole på Miland. Arne Varnes var bestyrer og jeg deltok så ofte som mulig. Gudstjeneste var formiddag og kveldsmøte. To ulike møteformer. Mandagsmisjonen samlet alltid mye folk – også fremmede.

Her hadde vi besøk med teltmøter med evangelist Gerhard Ervik. Det var Mirjams far, pastor Daastøl, som hadde Ervik på møter i Sandefjord. Dermed ble det til at Ervik kom til Rjukan. Teltmøtene var godt besøkt. Flere pinsevenner fra Notodden troppet opp !

På Rjukan fikk vi 2 gutter med knapt ett års mellomrom. Så det ble en travel tid. Øyvind ble født 27. oktober 1954 og Arvid kom til verden 23. oktober 1955.

Mens vi var på Rjukan oppdaget vår lege at Marit hadde en hjertefeil. En blodåre til hjertet fortsatte å fungere etter fødselen og ”stjal” blod fra hjertet. Hun ble operert på Rikshospitalet av doktor Efskind. Operasjonen var vellykket – priset være Gud. Hun har ikke hatt problemer med hjertet siden.

På Rjukan fikk vi høre Åge Samuelsen. Han talte på et møte i Filadelfia. I det møtet ble et av medlemmene helbredet. Det var fhv. brannmester Nils Sundling.

Vi hadde en god tid på Rjukan. Mange gode venner. Rjukan ligger i Vestfjorddalen – øst-vest –vendt. Så vi hadde egentlig ikke sol nede i dalen flere uker. Skulle vi nyte solen måtte vi ta Krossobanen til fjells. Det var mye strabaser, for bil hadde ikke vi.

Ved årskonferansen i Bergen Første kirke i 1957 ble vi forflyttet til Egersund. Et helt nytt felt for oss. Mirjam hadde slektninger i og rundt Egersund, så vi så fram til arbeidet med forventning.

Så var det farvel og med tog samme veien som vi kom 3 år før.

I Egersund ble vi tatt vel imot av leglederen Andreas Larsen. Han og fruen viste i alle 5 årene stor gjestfrihet. Metodistkirken lå i sentrum, og vi flyttet inn i leilighet på Gamleveien.

Egersund-tiden ble en turbulent tid – på mange måter. Vi opplevde at Gud grep inn til frelse og fornyelse. Også hit inviterte vi predikanten Gerhard Ervik. Møtene med ham samlet mange folk. Store ting skjedde i og utenfor møtene – og menigheten sluttet godt opp her også.

Det var flere foreninger som drev aktivt – også kirkefremmede kom med. Egersund hadde et sterkt indremisjonsarbeid, en sterk pinsemenighet, levende Frelsesarme og sterk luthersk Frikirke – så det var sikkert kamp om sjelene – for å si det litt rart !

Her i byen var jeg med å stifte foreningen ”Folkereisning mot Krig”. Nå kom jeg i forbindelse med mennesker vi aldri så i våre møter noen gang, men jeg fikk mange anledninger til å vitne om Fredsfyrsten fra Golgata !  

Vi hadde mange predikantbesøk i Egersund. Den amerikanske pastoren Orville Cleven fra Pasadena hadde en hel ukes møter i kirken vår. De hadde vært i Molde der Johnny Linnsund hadde hatt dem – Cleven og frue, og så kom de til Egersund. De tilhørte the Nazareen Church – en gren av Metodistkirken – atskillig mer konservativ, i positiv betydning. De spilte og sang, viste lysbilder og hadde med seg flere instrumenter.

– Svenskepastor Torsten Weder og flere misjonærer, Sighild Hervold, Borghild Sørensen, Jenny Larsen og Willy Heggøy. Biskop Odd Hagen og flere metodistprester besøkte oss. Vi hadde mange på en gang – på Kretsmøtet – t.o.m. hjemme i den trange presteleiligheten. Du verden så kjekt. En godt sammensveiset predikantring hadde faste møter.

Også i Egersund hadde jeg lærerjobb – både på den høgre skolen og i Årstaddalen skole. Det hjalp godt på økonomien !

Så fikk vi bygget prestebolig i Gamleveien, Mirjams far hadde vært ansatt i Egersund mange år før. Han hadde mange venner. En av dem solgte menigheten en flott hagetomt. Her ble presteboligen reist. He lærte jeg å bruke dynamitt. Vi ”KAKET” dynamitt for å sprenge steiner i biter. Det smalt i de dager på Gamleveien, ja. Det måtte være englevakt – for alt gikk godt.

Presteboligen kostet kr. 75.000 å sette opp – moderne med TEAK dører og vinduer – og en flott hage med vei og gjerde.

Her fikk jeg struma og måtte opereres – på Stavanger sykehus. En evangeliserings-aksjon på Bornholm fikk vi til. Svigerfar Daastøl vikarierte.

Ved årskonferansen 1962 i Haugesund ble vi forflyttet til Kongsberg. En ny periode i vår families liv. Vi hadde fått Inger i Egersundtiden- så det var 6 spente ansikter som så Kongsberg stasjon høsten 1962.

Og her stod leglederen Raaen – med blank spaserstokk og et stort velkomstsmil og hilste den store prestefamilien velkommen. Det bar hjem til fru Steensen – enken etter pastor Steensen – til velkomstmiddag.

Menigheten hadde egen prestebolig i Kirkegaten – med stort uthus og eplehage. – Du verden !

Kongsbergtiden ble vår families gode periode – på mange måter. Det var en solid, trofast og vennlig menighet og kirken var vel ansett.

Ansettelsen omfattet Saggrenda menighet – en gammel vekkelsesmenighet. Utpostene Løverkroken og Urtegården i Sandsvær.

Det var sangkor, misjonsforening, formiddagstreff og et godt barne- og ungdomsarbeid. Ganske tidlig startet vi opp med HUSMORANDAKTER – på Skollenborg, Meheia, Kongsgårdmoen, Skavangertun. Her fikk vi kontakt med nye grupper. Vi arrangerte turer for pensjonister, julefester. Vi fikk støtte av sosialkontoret.

Så kom 3 amerikanske familier til Våpenfabrikken. Familiene Oettle, Steidley og Bolt. 15-17 personer. Via misjonær Agnes Nilsen Howard kom de til å slå rot i vår kirke. Min oppgave på prekestolen var å tolke meg selv så de fikk med seg prekenen. Særlig Bolt-familien sto nærmest. De hadde 5 sønner som fant vennskap med våre barn.

Solveig er Kongsberg-jente – nr. 5 i rekken av våre barn.

Misjonsmessen fikk vi startet opp med stor kakeutlodning på torget. – Menigheten fikk innredet ungdomssal i kirken. Oddleiv Kjetså, kirkevergesjef, var drivkraft nr. 1 !

Ungdomsarbeidet blomstret. Flere turer til Solløkka, kirkens leirsted.

Gudstjenesten søndag formiddag var hovedsamlingen. Så var det kveldsmøter i Saggrenda og besøk i Kroken og Urtegården.

På Kongsberg hadde vi bedriftsandakter på Geværfabrikken, Våpenfabrikken og Kongsberg Mynt.

Presteboligen ble restaurert flere ganger i vår tid der.

Etter 6 virksomme år – både åndelig og praktisk – kom oppbruddet – ikke helt uventet, selvsagt. Ved årskonferansen 1968 i Arendal ble vi forflyttet til Bergen Første Kirke.

Stor avskjedsfest ble det for oss. Sterke bånd måtte brytes for oss alle – mest for barna våre. De var ikke prestefolk !

Flyttelasset i trailer over fjellet til Bergen hadde nok vært ute for hulter til bulter. Men en gjeng hjelpsomme fra kirken hjalp oss opp i den store presteboligen i Øisteinsgaten 18 vis-a-vis Johanneskirken.

Forholdene var totalt ulike fra Kongsberg. Vi lengtet sterkt tilbake – alle sammen. Kirken i Skottegaten ble vårt nye kirkehjem.

Det ble bare 3 års ansettelse – for nå begynte så mange ting å skje. Gudstjenesten kl. 11 var hovedsamling. Kveldsmøtet var heller dårlig besøkt, men annerledes.

Det var flere foreninger : Aftenmisjon, Misjonsforening (MK) Lyngblomsten, Unge Voksne og Ungdomsgruppe. En stor og aktiv søndagsskole, et godt sangkor og Wesleysangerne. Det var de som ønsket oss som prestefolk etter et besøk i Egersund 6 år tidligere. Bergensk lynne var nytt for oss østlendinger. Å møte brødrene utenfor kirken i tobakksrøyken var noe fremmed for oss. Men vi møtte en vennlig og god menighet. De hadde sitt opplegg i lang tradisjon og jeg som pastor hadde min.

Etter hvert var det så mye som var annerledes for meg. Er dette metodisme, måtte jeg spørre meg om.

Våren 1970 hadde byen den store Billy Graham-aksjonen – 8 dager i april het den. Og Bergenshallen fyltes hver kveld – over i alt 40.000 mennesker. Mange ble møtt av Gud. En ny vind over Bergen. De var de fleste menighetene i Bergen som sto bak aksjonen.

— Så hadde Predikantringen en stor aksjon mot teaterstykket ”Hair” på DNS. Litt av et RØRE. Stykket var et nedbrytende slag mot evangelisk tro og liv. Vi fikk markert oss ganske sterkt. Men – hjalp det – spør jeg meg om. I alle fall ble det en åpning for meg til en årelang serie andakter hver lørdag i Bergens Arbeiderblad med overskrift ”VI ÅPNER BIBELEN”.

Jeg kom i kontakt med mange kirkefremmede på den måten. Også i Bergen hadde vi en aktiv predikantforening.

Høsten 1970 kom en gruppe fra Full Gospel Fellowship (FGBFI) til Bergen. Simon Wikse var invitert hit av Sophus Schanke. Han hadde blitt helbredet under en møteserie i New York der Katryn Kuhlman talte og ba for syke.

Jeg bestemte meg for å gå til det første møtet. Det var en kristen jøde – KATZ tror jeg han het. Forhenværende kommunist. I det møtet innbød den lutherske presten Harald Bredesen til forbønn for oss som søkte DÅP I DEN HELLIGE ÅND. Jeg gikk til det møtet i kjelleren. Der og da fylte Guds Hellige Ånd meg med en ubeskrivelig kraft, fred og glede. Det ble et merkelig språk inni meg. Jeg hadde ikke bedt om noe slikt, så det holdt jeg for meg selv.

Alt som het salmer og sanger fikk slik makt over mitt følelsesliv. Slik hadde det aldri vært. Men dette indre språket fortsatte. Til slutt bad jeg to venner lytte til dette ”merkelige” språket. I bilen på Skoltekaien bad jeg dem høre etter – og jeg slapp ordene ut. For det måtte jeg selv avgjøre. Jeg var jo ikke i hypnose. Det er tungetale, sa de – og etter den tid har jeg fortsatt dag og natt – ære til Jesus.

Full Gospel returnerte til Amerika. Jeg inviterte gruppen til Første Kirke der Harald Bredesen talte. Menigheten undret seg nok litt, men kritiserte ikke.

Sophus Schanke fortsatte med MANDAGSMØTER hjemme hos seg. Men det varte ikke lenge før vi måtte leie Hotell Skandia til møter hver mandagskveld.

Jeg fikk snart møte den kanadiske nordmannen Olav Ryland og påsken 1971 deltok jeg i møter på Askøy – dvs. så langt det var tid mht. menigheten jeg betjente.

Jeg la om møtene i Første Kirke noe. Inviterte til forbønn for syke og åndelig fornyelse. For nå kom det stadig nye mennesker til kirken. Etter hvert merket jeg at medlemmene trakk seg tilbake – ikke alle – men ledelsen, dessverre.

Mine hjemme støttet meg hele tiden – selv om det nok ikke var så enkelt av og til. Jeg ”fløy” på hvert mandagsmøte – så fremt det ikke kolliderte med kirken.

Pinsemenigheten Tabernaklet hadde Hordalandstevne med stormøte i Engen kino. Jeg ble invitert til å avlegge mitt vitnesbyrd der – etter at vi hadde hatt vår egen gudstjeneste. Det var forstander Roald Andersen som bad meg komme. Det ble et forunderlig møte for meg i alle fall.

Ganske snart fikk jeg problemer med DÅP av spebarn. Dermed oppstod snart klar konflikt med menighet og kirkens ledelse. En merkelig erfaring. Jeg så nemlig at jeg måtte la meg døpe ! Men når – og av hvem. Forlate Metodistkirken kom aldri på tale. Det var jo min kirke fortsatt.

Ved Årskonferansen i 1971 i Tønsberg kom min sak opp for konferanseforholds-komiteen. Jeg fikk ett friår for å tenke gjennom mitt teologiske standpunkt. Det ble avskjed fra Første menighet sommeren 1971 etter 3 års ansettelse. Ingen avskjedsfest her, bare farvel i gudstjenesten.

I juli måtte vi som familie flytte ut av presteboligen – uten lønn. I de dagene var det en stor Guds velsignelse at Mirjam hadde kommet tilbake til Televerket og fått ansettelse etter mange års fravær. Siste gang var da hun sluttet i Rjukantiden mens barna var små og trengte mor hjemme.

Men – hvor skulle vi bo ? Jeg hadde et løfte fra Gud at jeg kom til å møte en mann som kan hjelpe oss. Og han kom ! Det var sogneprest Olav Totland som ordnet det slik at BOB som bygde høyblokk i Løvåsen kunne skaffe oss leilighet. Forstander Roald Andersen tilbød oss en midlertidig leilighet i Sollien da det ble forsinkelser med bygget i Fyllingsdalen. Egentlig en forunderlig styrelse fra Gud. En ukjent person hadde gitt oss 12.000 kr. før vi forlot Første Kirke. De pengene kom godt med. Innskuddet for leiligheten var hele 22.000 kr. Dette var i 1972.

Så kom dagen i februar 1972 at vi flyttet inn i Løvåsveien 40 – 9. etasje. Et stort bønnesvar. Ære til Jesus og takk til Andersen og Totland.

Så kom Årskonferansen i 1972 i Oslo Første Kirke. Der ble saken min endelig avgjort ved VOTERING. En stor majoritet stemte meg ut av konferansen. Jeg fikk ikke engang ordet for å takke for meg og si farvel til mine kolleger. Men falt på kne og takket Gud høyt og tydelig.

— I konferanse-protokollen for 1972 står det : ”38 – for hvem medlemskap i konferansen opphører. Ved ufrivillig å bli satt i lokalt forhold. Iver E. Høy” (side 24). Dermed tok Metodistkirken tilbake å reise med Evangeliet. Men aldri før har Gud åpnet så mange porter til reisevirksomhet – uten min egen kirkes godkjennelse ! Men det som var mer sårende var at kirken nektet meg å forkynne i Metodistkirken. Etter å ha mottatt mange purringer sendte jeg mine ordinasjonspapirer tilbake til biskop Ole E. Borgen. Etter mange år fikk jeg det tilbake med påtegning.

Jeg var dessverre bitter og såret i to år, men på en bærtur (!) la en gammel pinsevenn hendene på meg og LØSTE MEG. Halleluja. Siden da har jeg ofte besøkt kirken min. Vi bodde fortsatt i Bergen- og på de 36 årene har jeg fått 3 anledninger til å tale til mitt eget folk.

Vi startet opp menighetsarbeid i Fyllingsdalen. Oasen kalte vi menigheten. Vi leide lokaler i Oasen bydels- og handlesenter og Lyshovden skole. 3 somre hadde vi teltmøter utenfor OASEN og Sælen skole. Gud velsignet aksjonene. Men vi innså etter hvert at mulighetene til å organisere en felles-evangelisk frimenighet ikke lot seg gjøre. Vi la ned arbeidet og alle som hadde deltatt aktivt fant seg menigheter i sentrum. Jeg hadde i alle fall ikke skapt splittelse for andre menigheter, aller minst for vår egen kirke.

Etter at konferanse utelukket meg, var det helt naturlig å si opp mitt medlemsskap i kirken. Det var forkynner Gud hadde kalt meg til. Hele familien min ble utmeldt. Sommeren 1972 lot jeg meg døpe. Det var Roald Andersen som foretok dåpen. Mirjam var med og noen venner som vitner. En stor og alvorlig begivenhet for meg. Et livsavsnitt var over. Ære til Jesus.

Tidligere stortingsrepresentant Knut Vik som hadde deltatt i mandagsmøtene anbefalte meg å reise som sekretær i Norges Kristne Arbeideres Forbund. Sogneprest Olav Totland støttet dette. Så ble en avtale inngått. Jeg skulle besøke arbeidsplassene. Ta kontakt med klubbene og få tillatelse. Lønnen skulle være honorar for hver andakt + reiseutg. Det var ikke mye å leve av. Men jeg tok opp reisevirksomhet og arrangerte møter overalt hvor det åpnet seg. Møtene i Oasen og senere Lyshovden var i god gjenge.

Påsken 1973 fikk vi som familie invitasjon til Stordalen Fjellstue. Jeg hadde fått tanken å arrangere møter med tanke på fornyelse for Guds folk. Vi kalte det Dypere Liv Seminarer. Presten Hans Jacob Frøen hadde slike møter på Østlandet.

Vi fant ut at Stordalen Fjellstove egnet seg godt. De kunne huse nesten 100 gjester og stuene var store. Men hvem skulle være med meg. — Da kom pinsepredikant Jon Eckholm med i arbeidet. Han var en stor velsignelse å ha med. Vi averterte og trykket innbydelser. Folk meldte seg på, så vi måtte ha ventelister flere ganger. Å beskrive Guds inngripen er vanskelig, for karakteren i samlingene var Den Hellige Ånds verk. Halleluja !

Etter hvert utvidet dette arbeidet seg kraftig. Andre steder ble aktuelt å arrangere. Jeg setter opp en liste over stedene slike samlinger ble arrangert. Flere forkynnere var med som talere sammen med meg. Bergensområdet : Stordalen Fjellstue – Tokagjel Fjellstue – Oasen senter – Nappane Senter – Dyrkolbotn Leirsted – Eikeneset i Hardanger / Dalen i Telemark – Turistheimen – Dalen Hotell – Langesund Bad – Kragerø Vandrerhjem -Vinger Hotell – Vaulali Skole – Jæren Folkehøyskole – Hald Pensjonat (Mandal) – Hynnekleiv Leirsted – Birkeland Motell – Skjærgårdsheimen på Flekkerøya – Toftebrekka Skånevik – Skånevik Motell – Skånevik Ungdomsskole – Bekkjarvik Hotell (Selbjørn, Austevoll) – Bømlo Motell – Kvikne Hotell i Balestrand – Fjærland Gjestgiveri – Leikanger Fjordhotell – Marifjøra Hotell – Luster Herberge.

Talere : Jon Eckholm – John Jensen – Bjørn Bergmann – Wessel Nørberg – Leif Espeland – Leif Eriksen – Yngvar Lorentzen – Ingulf Diesen.

Dypere-Liv. Møtevirksomheten på dette felt strakte seg over flere år. Samlingene var i sommerhalvåret. Mange opplevde frelse, helbredelse og Dåp i Den Hellige Ånd. Ære til Jesus. Det var en nådetid. Guds Ånd virket sterkt.

I denne tiden foretok jeg reiser med bedriftsandakter over store deler av Hordaland. Det vil føre for langt å nevne alle stedene. Jeg besøkte parallelt også gamleheimer og andre sentra. I alt besøkte jeg over 120 arbeidsplasser. Det var mange prekestoler.

I denne tiden var vi som familie hver sommer i 25 år i Sarons Dal. Aril Edvardsen hadde bedt meg om å lede morgen-bønnemøtene og veileder/sjelesorgtjenesten under de store sommermøtene. Her møtte jeg sogneprest Sigurd Sørhus. Vi hadde et fint samarbeid i flere år. I flere perioder var min oppgave å være lærer ved Bibelskolens kurser – en 14-dagers periode av og til.

I Oasen menighet var Elisiv og Jan Erik Stenersen aktivt engasjert. De fikk kall til å dra til Kenya som misjonærer. Men de hadde ingen støttegruppe for det økonomiske underhold. Da påtok Oasen menighet seg å støtte dem. Mirjam var kasserer og vi opprettet kontakt med og fikk en stor skare givere. Vi sendte nyhetsbrev, giroer og sendte månedlige beløp. Aksjonen varte i flere år. I Oasen menighet hadde vi bokstand flere lørdager. Ukentlige bønnemøter i hjemmene og de unge hadde husbesøk godt organisert. Så langt jeg kan se det i dag var det en aktiv tid, men store forpliktelser på oss som familie. I de tilfeller jeg selv var bortreist, var det ekstra arbeid for de hjemme.

Tidlig i denne perioden åpnet Gud en dør til møter i Danmark. Det var pastor Per Braaten som var døråpner. Han var selv invitert, men var forhindret, så han ba meg reise. Det ble flere møter i Guds Menighet – en del av den apostoliske kirke i Danmark. Mange møter i Hjørring, Kås og Århus. Dette var så tidlig som i 1971. David og Oda Andersen var forstanderpar. En velsignet tid.

Bedriftsandaktene medførte mye reising. Uten tvil var all møtevirksomheten en belastning – ikke minst på Mirjam. Men jeg hadde et for stort tempo. Det måtte jeg innse etter kort tid. Det ble møter overalt hvor dørene åpnet seg. Det ble dager og netter hjemmefra. Barna våre sto med, men også de syntes det ble vel mye fravær.

Sekretær Frantz Ingebrigtsen hadde jeg fått god kontakt med. Og allerede i 1975 engasjerte han meg i Blå Kors. Det var særlig bibeltimer lørdagene og enkelte møter alt avhengig av at jeg var i byen.

I denne tiden arrangerte vi flere fellesturer til Israel.  Det startet med Os Reisebyrå og siden andre byråer. Jon Eckholm sluttet seg til  – og det ble flere Israelsturer – i alt 8 ganger. Mirjam og Solveig var med. Vi var reiseledere og opplevde Israel vår og høst flere ganger.

I 1979 flyttet vi fra vår leilighet i Løvåsen til enebolig i rekkehus i Jonstadveien 19 – fremdeles Fyllingsdalen. Det ble mange gode år med eget hus og hage og mye besøk av våre – og andre. Mirjam har praktisert gjestfrihet i alle år.

Frantz Ingebrigtsen bad meg søke stilling som bysekretær i Blå Kors, Bergen Krets.  Første tiden i ½ stilling. Det endte med 1/1 stilling som konstituert by-og kretssekretær. Og nå ble det å reise i kretsen, ikke som sekretær i NKAF, men med den kristne totalavholdssaken.

Dermed ble det nye kontakter, foreninger og grupper som trengte besøk, inspirasjon og Evangeliet. Kretsen hadde en stor skare foreninger. Jeg prøvde å nå så langt tiden rakk. Sjelden var jeg hjemmefra i dagevis. Nå fikk jeg bedre lønn også. Mirjam i Televerket var fundamentet i økonomien.

Av Sotra og Øygardens 26 bedehus besøkte jeg over 20. Det sier sitt.

Blå Kors arrangerte sommerstevner. Vi hadde dem i Lindås, Hardanger, Frekhaug. Overalt samlet vi mye deltakere.

For å utvide arbeidet startet vi opp med hyggesamvær hver 14. dag – onsdag. Igjen møtte vi nye mennesker. Dette arbeidet fortsetter med månedlige formiddagstreff. Det er særlig eldre som kom kommer ut midt på dagen.

Det er Guds nådeverk at vi har fått tjene DEN HERRE JESUS I SÅ MANGE ÅR. Møtene har vært svært ulike, men DEN HELLIGE ÅND har gang på gang stadfestet ordet. Ære til Jesus.

Skulle jeg våge å gå mer i detalj i den gjerning Gud gav oss, ville det bli en hel BOK.

Metodismen har vært vår kirke. Selv om mitt dåpssyn er baptistisk kjenner vi oss hjemme blant dette folket – Priset være Herren.

Vi har den store glede at våre barn vil høre Jesus til – og støtter oss – selv om de ikke lenger går i Metodistkirken. Vi ber at Jesus vil føre oss HJEM en dag.