LANDKJENNING

– dette skrev vår far ned høsten 2009 – for at den som ønsker det, kan få innblikk i hans forståelse av disse forhold; han skriver også litt om dette i tilknytning til sin beretning fra årene i Sarons Dal, Kvinesdal, der han i flere år ledet morgen-/bønnemøtene. Les dette her :

– det han nedenfor skriver om sine erfaringer med og forståelse av de åndelige gaver, er gjengitt ordrett fra hans eget skriv til etterslekten og til andre interesserte :

Om tungetale.

#

Nå vil jeg skrive noe av det vanskeligste i samband med dåpen i Den Hellige Ånd : manifestasjonen der et annet ukjent språk blir hørt og talt. — I Markus kap. 16 står det klart : «Disse tegn skal følge dem som tror. De skal tale med tunger».

Paulus skriver om dette fenomen i 1. Kor. 12 og 14 – og bruken av dette – privat og i menigheten. I Apostlenes Gjerninger kapitel 10, 45-46 var det ikke engang jøder. Det var i en romersk offisers hus dette hendte.

Kornelius. Her holdt Peter en lang tale. Forsamlingen besto av jøder og hedninger. Det var i den romerske garnisonsbyen Cesarea (ved havet).

Jødene ble forskrekket over at Den Hellige Ånds gave ble utgytt over hedninger. Peter måtte til Jerusalem for å forklare seg.

#

Dette var jo litt «historikk». Det er ikke hensikten med det jeg vil skrive om. Det er om min personlige opplevelse av TUNGETALEN.

Jeg har hørt tungetale flere ganger. Reagerte aldri negativt, men mente mitt norske språk var nok. Heller ikke har jeg bedt om det noen gang. Det var for pinsevenner. Hørte en metodist i Kragerø en gang tale i et merkelig språk.

#

Da jeg i møtet 10. okt. (1970) ba om forbønn om en dåp i Ånden, skjedde noe helt uventet : det begynte å snakke, juble og lovsynge. Det var som å ha et levende menneske på innsiden.

Da jeg kom hjem, fortalte jeg det ikke. Men det fortsatte dag etter dag. Tross dette utførte jeg mine daglige oppgaver som pastor i menigheten (1. Metodistkirke i Bergen), holdt avtaler, skrev annonser og tok telefoner. Det var ikke nervene som sto på høykant.

— Etter ca. 14 dager ba jeg to av mine venner – Winsjansen var én av dem – bli med i bilen. På kaien (Skolten) stanset vi og jeg sa : Nå vil jeg dere skal høre det jeg snakker inni meg. Jeg måtte bestemme selv og åpne munnen.

Du taler jo i tunger, sa de begge. — Siden har jeg praktisert dette i 39 år. Det var for meg selv slik Paulus omtaler i 1. Kor. 14 – til oppbyggelse.

Det fortsatte bare, og jeg tenkte at det kanskje var noe Gud ville si til andre. Å snakke dette språket i en forsamling var helt utenkelig. Dumme seg ut. Ta feil. Skape motstand. Bli utestengt. Ja, det var naturlige konsekvenser, sa FORSTANDEN.

Men dette hadde ikke med forstand eller teologisk utdannelse å gjøre. Det ble noen runder i bønn. Jeg skal si jeg ble satt på prøve.

Nevner ett eksempel. — Det var i Predikantringen i Bergen. Like før fellesmøtene. — Da fikk jeg et budskap. Dvs. dette må du tale ut her og nå. Jeg så meg rundt og tidde. For her satt to av mine kolleger. Den ene visste jeg var skeptisk. Jeg ble ulydig.

#

Da jeg kom hjem, ringte telefonen. Det var Frants Ingebrigtsen. Iver, jeg fikk en tydning i dag, men det var en som var ulydig. Jeg ble het i kinnet og sa : Det var meg. DIN TOSK, sa Frants. Ja, det var jeg, svarte jeg.

#

En måned senere var vi samlet til nytt predikantmøte. Og vi hadde besøk av en fremmed predikant. Nå var Frants ikke til stede. Jeg fikk et budskap også denne gangen, «Ti stille», sa fristeren eller jeg selv, for nå er ikke Frants her. NEI – denne gangen lar jeg meg ikke lure til å tie ! Den fremmede predikanten tydet. Det var mellom annet om fellesmøtene i Korskirken (Fensal ?) med Emanuel Minos som hovedtaler. Gud ville rikt velsigne arrangementet.

#

Opplevelsen med å være lydig har siden gang på gang minnet meg. Vil Gud bruke deg kommer alltid den menneskelige protest : ikke nå — ikke her — ikke du. Derfor er jeg på vakt. «Vanskjøtt ikke den nådegave som er i deg» (1. Tim. 4:14). Dette har jeg sagt til noen i samband med tungetale. Tungetale er på et helt annet plan. Har ikke med forstand eller vett å gjøre. Derfor passer det ikke inn i program laget av mennesker. Den bryter inn og overrasker – til anstøt eller overraskelse. Så har det lett til å tie stille. Dermed forsvinner dette bibelske innslaget som preget menigheten i den første tid. Derfor blir bruken av nådegavene redusert – ikke forkynt eller undervist. Dermed stopper mottagelsen av nådegavene, og de unge får ikke del i denne velsignelsen.

Vi var samlet til predikantmøte på den teologiske skolen i Fyllingsdalen. Misjonær Svartdal d.e. var taler. Like før vi skulle gå inn og drikke kaffe i et naborom fikk jeg et budskap. Jeg dunket borti Svartdal og sa det. Du må ikke TIE ! Alle hadde reist seg for å gå. Jeg klappet i hendene og sa : VENT LITT, jeg har et budskap. De stanset (det var hele skolerepr. + flere av mine kolleger der); Gud ga meg kraft og frimodighet til både tale og tyde. Tydningen var helt annerledes enn jeg med min forstand ville gitt. Jeg hadde på forhånd hørt om liberale tendenser i undervisningen. Dette gikk i en positiv lei. Omtrent : Jeg har tanke for å bruke dere for det har jeg gjort tidligere. — Det var positivt hele veien. Så gikk vi til kaffipausen – MEN INGEN RESPONS. Jeg hadde i alle fall vært lydig. — Amen !

#

Allerede da jeg var i Første Kirke (Metodistkirke) kom det mange fremmede til kirken etter min pinseopplevelse. A. R. hadde jeg aldri møtt før. Han var gammel frelsessoldat. Nå Indremisjonen på Osterøy. Etter gudstjenesten ba han om forbønn. Vi to gikk opp i 2. etg. foreningsrommet. Det sto fortsatt folk nede i gangen. Vi to ba sammen en god stund. Plutselig var det som han fikk munnen full av fremmede ord. Han reiste seg, gikk raskt ut av kirken, jublende glad. A og jeg fikk sterk kontakt med hverandre. Han fortalte siden at sin pinseopplevelse hadde han hatt på en fjelltur i unge år. Tungene hadde han hatt, men aldri fått uttale dem. En lydbarriere var overskredet. Det var forløsende. Amen !

– siden er under skriving;