LANDKJENNING

– i bladet «Tabernakel-Ekko», organ for pinsemenigheten Tabernaklet i Bergen. Intervjuer er Jenny Marie Helland.

Vi er på møte i Blå kors 24. mai 1998. Det er på dagen 260 år siden John Wesley var på et møte og hørte opplest Luthers fortale til Romerbrevet. Gjennom det opplevde han å få frelsesvisshet og «vekkelses-ild» i sitt hjerte.

Det er Iver Høy som står på talerstolen og forteller dette – og etter møtet forteller han om seg selv til Tabernakel-Ekko. For det er en viss sammenheng mellom Iver Høy og John Wesley.

Iver Høy kom til Bergen i 1968 som pastor i Første Metodistkirke, som den gangen lå i Skottegaten. Det var da 230 år siden Metodistkirkens «far» John Wesley hadde sin vekkelsesopplevelse. Han var da prest i den anglikanske kirke og hadde ikke tenkt å starte noe nytt kirkesamfunn. Men han møtte ingen forståelse hos anglikanerne, talerstolene ble stengt for ham. Vekkelsen som kom resulterte derfor i Metodistkirken, et verdensomspennende kirkesamfunn.

I Skottegaten var det en lokalmenighet, men pastor Iver Høy så at den første vekkelsesgløden hadde stilnet, og han opplevde dette som en krise.

Pinseopplevelse og dåp.

På denne tiden (1970) kom en gruppe som kalte seg «Full Gospel Businessmen» til Bergen, de hadde en klar karismatisk profil, og Iver Høy var svært skeptisk, forteller han. Men i gruppen var det en tidligere marxist, og dette vakte interesse hos meto- distpastoren – han gikk på et møte.

I et profetisk budskap ble det sagt at det skulle komme en mørk sky over landet og nød over folket, og at den som skulle kunne bli brukt av Gud måtte være fylt av Guds Ånd. Det ble også gitt innbydelse til forbønn for dem som ønsket å bli døpt i Den Hellige Ånd.

«Jeg hadde da vært predikant i 25 år», sier Iver Høy, «men dette var noe jeg bare hadde lest om». Ånden falt i dette møtet og Iver Høy opplevde å få et himmelsk språk i sitt indre. «Men jeg turde ikke slippe det ut. Etter noen dager skjønte jeg at det var tungetale», sier han.

«Jeg så også at jeg døde med Kristus på Golgata, og etter døden skal det være en begravelse, altså dåp». Men da begynte også problemene, for i Metodistkirken praktiserer man barnedåp.

Til å begynne med prøvde pastoren å unngå alle barnedåper, men dette gikk jo ikke i lengden. Han ble innkalt til biskopen, «for det er orden i Metodistkirken», sier han. Biskopen anmodet ham om å være lydig mot kirkens syn, men han kunne ikke, han måtte følge det som han så var rett.

Metodistkirken ga ham ett år til å tenke på og samtidig anmodning om å ikke forkynne sitt nye dåpssyn, «noe jeg også holdt», sier han.

Men da året var omme ble Iver Høy døpt – i Tabernaklet – av Roald Andersen. «Det var en høytidsdag, da inngikk jeg en pakt med Gud, dåpspakten. For meg er det to pakter : Ektepakten, der mann og kvinne sier «ja», og dåpspakten, der Gud sa «ja» på Golgata, og jeg sa «ja» ved å la meg døpe».

Uten hus og hjem.

Etter dåpen ble Iver Høy mot sin vilje fratatt alle forkynnerrettigheter i Metodistkirken. Et praktisk problem i kjølvannet av dette var bolig – og til dels også møbler.

Som metodistpastor bodde Iver Høy med sin familie i møblert tjenestebolig, og denne kunne han nå ikke beholde. «Men Roald Andersen hadde fått fra Gud at jeg trengte et sted å bo, før jeg selv var klar over det», sier han. Og familien fikk bo i Tabernaklets leilighet i Sollien i ca. ett år. «Dette skylder jeg Tabernaklet stor takk for».

Etter bruddet med Metodistkirken kom de fem barna til ham og sa : «Pappa, hvor skal vi gå ?» «Gå til Barratts folk», sa faren. Og i dag er flere av barna med i pinsemenigheter.

Nye oppgaver.

Om veien til Metodistkirkens prekestoler var stengt, sluttet ikke Iver Høy å preke. Forkynnerkallet hadde han fått av Jesus og ikke av Metodistkirken. Han ble freelancer og har i disse 25 årene prekt i de fleste frimenigheter og bedehus i byen og distriktet, men ikke i noen metodistkirke, med ett unntak. «Dette er en stor sorg, for jeg er glad i Metodistkirken, der er orden og stil. Men jeg er ikke bitter», sier han.

Arbeidsledig har Iver Høy absolutt ikke vært. Sammen med Jon Eckholm startet han med «Dypere liv»-samlinger, og fra 1974 til 1986 hadde de «Hellige-Ånd-seminarer» på 40 steder. «Det var vekkelse, folk ble frelst, åndsdøpt og helbredet».

Også i Sarons Dal, hos Aril Edvardsen, engasjerte han seg. «Jeg var skeptisk til å begynne med, er alltid det», sier han. Men i Sarons Dal var han veileder og sjelesørger i 25 år, og han takker Gud for de årene.

I Norges Kristne Arbeideres Forbund, reiste han i flere år som industriprest og hadde bedriftsandakter i Bergen og Hordaland. Senere ble han ansatt i Blå Kors og har fortsatt oppgaver der, selv om han nå er pensjonist. Fortsatt er han glad for å få spørsmål om å preke, og gjør det gjerne.

Respekt for prekestolen og Guds hus

Men Iver Høy liker å høre andre preke, og skal han høre en god og konsis preken går han gjeme i en metodistkirke. Den orden og struktur som preger metodistene setter han fremdeles pris på. Men han presiserer også at det er viktig at predikantene har «gnisten». Dette var også noe som preget de gamle metodistpredikantene.

I ungdommen hørte han pinsepredikanten Werner Skibsted i hjembyen Kragerø.

«Han hadde noe som jeg som predikant ikke hadde, en gnist». I pinsebevegelsen har han også senere hørt mange gode predikanter og igjen nevnes Roald Andersen.

Men forkynnere og tilsynsmenn som skal lære andre må selv stå på Bibelens grunn, sier Iver Høy, og legger til at det også må kunne stilles krev til deres vandel. Å undervise er noe som står høyt. Samtidig er det å være predikant en svær oppgave, derfor må vi be mye for predikantene.

Be bør vi også gjøre når vi kommer inn i Guds hus før møtene. Noe Iver Høy misliker sterkt er at folk bruker denne tiden til å prate med hverandre, det kan vi jo gjøre etter møtene. En tradisjon i Metodistkirken er at predikanten alltid bøyer kne ved alterringen i bønn før møtet begynner. Dette er en fin skikk, og selv praktiserte Iver Høy alltid dette da han var pastor der.

Pinsebevegelsen.

Iver Høy uttrykker at han er glad i Pinsebevegelsen. Som ung opplevde han at en pinsevenn som tidligere hadde vært metodist tok seg av ham. Det er mye godt i det som pinsebevegelsen står for, sier han og peker på Barratts budskap om Åndens dåp.

På spørsmål om hvordan han mener en sunn menighet skal fungere sier han at dette er et stort og vanskelig spørsmål. Men det er viktig med åndelige fedre og mødre, og at nådegaven til å styre er i funksjon, ellers kan det gå rett i grøften. Ordet må også forkynnes til oppbyggelse. En stor menighet kan også være et problem, man kan bli borte i mengden. Å ha smågrupper, slik som i Tabernaklet, ser han som en fordel og viser igjen til Metodistkirken der noe lignende har vært praktisert, «men der kalte vi det klasser».

Menighetsordningen med eldsteråd ser han positivt på. Det er bra for forstanderen å ha noen å rådføre seg med så han ikke behøver å stå alene om alle avgjørelser. Selv mener Iver Høy at også kvinner kan være eldste. Når Gud gir nådegaver forfordeler han ikke. og kvinnene er ofte flinkere til å bruke nådegavene. De er også ofte i majoritet i menigheten og «bærer dagens byrde og hete». Den første kristne i Europa var en kvinne, purpurkremmersken Lydia. Gud opplot hennes hjerte. Pinsebevegelsen bruker jo kvinnelige evangelister, sier Iver Høy videre og nevner også «bibelkvinnene».

Når det gjelder forhold til andre kirkesamfunn sier Iver Høy at han ser positivt på at pinsebevegelsen ikke deltar i det økumeniske arbeid der den katolske kirke er med. Grunnen er at de teologiske forskjellene her er for store.

Sjalusi og hovmot.

Predikanter som har kommet med vekkelse og er blitt utestengt er noe som tydeligvis ligger på Iver Høys hjerte. Han viser til tre eksempler fra historien : John Wesley måtte forlate den anglikanske kirke og grunnla dermed Metodistkirken. Men denne kirken fostret også William Booth og T.B. Barratt som i sin tur ble utestengt da de fikk «gnisten». Gjennom dem fikk vi så Frelsesarmeen og Pinsebevegelsen. Tanken går videre til Åge Samuelsen. Kanskje det hadde vært klokt av pinsebevegelsen å innlemme denne «buldoseren», for også han hadde «gnisten».

Også forholdet til Aril Edvardsen kunne nok vært taklet litt annerledes, sier Iver Høy. Senere kom den karismatiske vekkelsen og Jesusvekkelsen. og så kristensentrene og trosmenighetene. Men litt etter litt tar pinsebevegelsen imot dem.

Selv ble jo pinsevennene også nærmest betraktet som «spedalske» tidligere. I denne forbindelse peker Iver Høy på to hovedsynder som har gått igjen til alle tider : Sjalusi og hovmot. Sjalusien ser på andre nedenfra og hovmodet ovenfra. Begge deler blir galt.

Når det gjelder pinse vekkelsen tror Iver Høy at det nok var Guds mening at den skulle gått inn i Metodistkirken (Barratt var jo metodist). Men dåpssynet er et problem, om ikke alle steder. Iver Høy forteller om en gren av Metodistkirken i Chile som praktiserer troendes dåp som følge av en karismatisk vekkelse omkring 1905, en «pinsemetodistkirke».

Denne grenen vokser fortsatt, i motsetning til den gamle. I England har Iver Høy selv besøkt en metodistkirke der det er bygget dåpsgrav.

Og i Jaffa i Israel har han vært i en luthersk kirke med dåpsgrav. Jøder som blir kristne ønsker å bli døpt med full neddykkelse.

Trofasthet.

Når det gjelder forholdet til egen menighet legger Iver Høy vekt på trofasthet. Det er mange som lever en åndelig nomadetilværelse, de vandrer omkring, eller stimer sammen der det «skjer noe».

Men man skal ikke holde opp å bære frukt, selv i tørre tider, sier den pensjonerte predikanten, som selv fortsetter å arbeide i Guds rike og blant alt Guds folk.