LANDKJENNING

– (alle STORE BOKSTAVER/uthevninger/understrekninger/tankestreker — osv. er gjengitt slik vår far selv har nedskrevet dette).

side 1.

Jeg har bestemt meg for å skrive ned opplevelser der Gud på en spesiell måte har grepet inn – til lægedom og utfrielse. Det skjer på måter som skaper TAKK – og undring. — Jeg gjør dette mens jeg ennå kan huske en del.

Gud skal æres. Min/vår oppgave er å opptre LYDIG mot hans Ord.

Jeg siterer først fra misjonsbefalingen i Markus 16, v. 17 : «Og disse tegn skal følge dem som tror : I mitt navn skal de drive ut onde ånder, de skal tale med tunger, de skal ta slanger i hendene, og om de drikker noe giftig, skal det ikke skade dem. På syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet».

Etter dette har jeg prøvd å være lydig.

#

Gamle fru J. i Sigerfjord hadde vært syk lenge. Hun hadde smerter. En dag jeg besøkte henne (hun bodde hos datteren), ba de meg salve henne. Det hadde jeg aldri gjort før. Salve eide jeg ikke. Det sto en liten flaske med kamferolje på kommoden. Den åpnet jeg og smurte i halsgropen på fru J. – og bad om helbredelse for mor.

Den natten døde hun. Jeg fikk øyeblikkelig VISSHET om endelig utfrielse fra all sykdom. Hun ble hentet dit der all sykdom er borte. Jeg forrettet selv i begravelsen. Hun tilhørte menigheten der jeg var ansatt.

---

M. S. overga seg til Gud i ett av våre møter. Hun ble en særdeles aktiv dame. En dag da hun kom til kirken (syklet flere km) fortalte hun om et sår på tungen. Det hadde hun hatt lenge, sa hun. Og det ble verk. «Kan du BE for meg ?» Jeg husker dette spesielt, for vi sto i gangen inn til kirkesalen og BA.

Ikke lenge etter fortalte hun at såret var borte. Det hadde skjedd et under. Dette vitnet hun om til sin familie. Ære til Jesus.

Side 2.

T.E. tilhørte menigheten i Sigerfjord. Hun var elev ved Betanien Sykepleierskole i Oslo. Men hun fortalte at hun var plaget med treghet og hun la på seg og ble tung i bevegelsene. Engang hun var hjemme fortalte hun om dette. Diagnosen visste ikke vi dengang. Men det var lavt stoffskifte. T. bad oss salve henne med olje. Det skjedde hjemme hos oss. Så dro hun tilbake til Oslo etter ferien. Det var ca. i 51-53. Året etterpå kom hun hjem igjen. Nå helt forandret, slank og livlig. Vi spurte hva som hadde hendt. «Jesus har helbredet meg», fortalte hun smilende.

Rjukan. Åge Samuelsen besøkte Filadelfiamenigheten. Ett av medlemmene i kirken, fhv. brannmester N.S. hadde lenge vært plaget med smerter i hodet. «Vi går på møtet til Åge», foreslo jeg. Vi gikk og fikk plass like under talerstolen (fullsatt lokale).

Åge talte intenst og direkte. Plutselig sa han : «Trenger noen forbønn ?» Jeg dunket borti S. og han rakte en hånd i været. I en fart var Åge hos oss, la hendene på hodet til S. og ba så hodet svingte hit og dit. Jeg var forskrekket – det hodet, da —

Vi gikk tause hjem. Hva hadde jeg lokket S. med på ? Dagen etter dro jeg rett hjem til S. Måtte få en forklaring etter den «voldsomme» hodebehandlingen.

— Høy, jeg er frisk og uten smerter i hodet nå ! — Vi måtte takke for helbredelsen.

---

På Kongsberg hadde O.H. sterk eksem på begge hendene. Vi hadde jo hatt sterke møter i Egersund før tiden på Kongsberg, der evangelist ERVIK hadde praktisert bønn for syke med håndspåleggelse. Så nå fikk jeg frimodighet til å be for H.

Jeg salvet de såre og røde hendene til O. Det må ha vært like før vi forlot Kongsberg. For året etter møtte jeg H. i Sarons Dal. Hvordan går det med låret (jeg mente hendene) ? Se her, sa H. , «jeg er helbredet».

Det med låret har en lang historie, egentlig.

side 3.

Fra Rjukan flyttet vi til Egersund, og her opplevde vi det store helbredelsesunderet med nyfødte Inger – vår datter. Da Mirjam skulle føde Inger i 1959 bestemte vi at hun skulle bo hos sine foreldre i Flekkefjord. De har ikke fødestue i Egersund. Det gikk mange dager over fristen for fødselen – alt for mange. Spennende dager for oss alle.

Da Mirjam fødte Inger var barnet veldig sykt, og de mente hun ikke kunne leve. Jeg var i Egersund (dessverre p.gr. av menighetsarbeidet). Ble sendt bud på lørdag. På veien leste jeg et forunderlig ORD, Markus 11 vers 2.

Der står : «Gå bort til den by som ligger rett for dere, og straks dere kommer inn i den skal dere finne en fole bundet som adri noe menneske har sittet på, løs den og før den hit» – videre – : «Herren har bruk for den og han sender den straks tilbake igjen».

Dette gjelder Inger, tenkte jeg. Flekkefjord ligger jo rett ved siden av Egersund. «Herren har bruk for den», leste jeg. Inger må kanskje forlate oss, men kommer tilbake igjen. Hvorledes, visste jeg ikke.

Jeg fikk Torleif Drange til å kjøre meg med lastebil til Flekkefjord Sykehus. Da jeg kom inn i rommet der Mirjam hadde den nyfødte, så jeg straks at barnet hadde smerter. Det var vondt å se på. Mirjam kan sikkert beskrive det bedre. En sykepleier kom inn og spurte om Mirjam ville ha barnet døpt. Det er jo luthersk praksis, når det er fare for død. «Nei», sa Mirjam, «barnet er Guds barn (metodistisk dåpssyn) – men vi ønsker å salve barnet i Jesu navn» (Jacob 5). – Det gjorde vi to, Mirjam og jeg, i bønn. Dessverre – får jeg vel si i dag – dro jeg tilbake til Egersund. Det skulle jo være gudstjeneste. Så lite vett hadde jeg.

Neste morgen – søndag 19. sept. – kom en sykepleier inn til Mirjam og sa : Fru Høy – kom og se – det er som et annet barn. Mirjam trodde det var snakk om et annet barn. Nei – barnet ditt er helt forandret. Noe stort hadde skjedd. Gud hadde grepet inn. Ære til Jesus. Fra den dagen var Inger helt frisk som de andre nyfødte og vi hentet henne hjem til Egersund på – eller etter – vanlig tid. Et stort under !!! Og hun har vært frisk siden.

side 4.

På Kongsberg hadde vi Urtegården som utpost. Det var Mina Haugen som bodde i kirken vår der og var alltid i virksomhet m.h.t. møter og fester etc. Hun ble syk og ble stadig dårligere – døden nær. Nattbordet sto fullt av medisiner. Gammel som hun var, ble hun stadig verre.

En dag jeg besøkte henne, ble det klart for meg at de medisinene ville ta livet av henne til slutt. Kutt ut alt sammen, i Jesu navn. — Det våget hun ikke. Selvsagt, lege er jeg ikke. — Hun ble sendt på sykehuset – og DER tok de fra henne alle remediene. Mina kom hjem – og frisknet snart til . Hun levde i mange år, kom på aldershjem og ble til stor velsignelse for mange. – Var det Gud som ga meg innskytelsen mange år tidligere ? Jeg tror på medisiner.

#

Pinse-erfaringen Gud ga meg på 1970-tallet åpnet for en bibelsk praksis m.h.t. forbønn for syke. Gud ønsket å manifestere seg gjennom sine vitner – også meg. Det så jeg helt klart.

Jeg ble så å si «kastet» inn i tjenesten. Det var Gud som ville teste meg helt fra starten.

Etter gudstjenesten i Første Kirke (Metodistkirke/Bergen) i Skottegaten – midt i oktober (11/10) 1970 kom en av H.-brødrene til meg. Kan du komme på Haukeland etter gudstjenesten. Min bror A. er svært syk nå. Vi reiste opp. — Det var flere leger inne hos ham. De så – på klærne – at jeg var prest og lot meg komme inn. Men vær kort. Der lå H. Pustemaskin, slanger og ledninger over hele brystet. Han var bevisst. Hans kone satt ved sengen og gråt stille. Ikke sørg – nå samler vi oss til bønn. Stille fikk jeg lagt mine hender på brystet til H. og bad en kort bønn til DEN STORE OVERLEGEN ! Så forlot jeg sykerommet. Utenfor ventet broren spent. Jeg sa bare : Nå har vi lagt dette i Jesu hender !

Dagen etter møtte jeg A. i gangen på sykehuset. Han var svært tynn og ustø, men smilte. Gud hadde før gitt meg et merkelig ord. Les : 1. Tessalonikerbrev kapittel 3. 8-13. Det står om å LEVE og bøte på troen. Gud ga ekstra tid for å bøte på det som manglet hos A. Jeg besøkte ham flere ganger. Han levde (jeg var der 11/10-70) til 13/2 – 1971. Jeg forrettet i begravelsen. Gud stadfestet sitt kall til meg. Han fikk den ekstra tiden til å forberede seg !

side 5.

Noen søndager senere gav Gud meg visshet for å tale om et vanskelig emne. Kanskje menigheten ville reagere negativt, tenkte jeg. Vanligvis var det alltid en del snakk og samtale i kirken før preludiet. Jeg bad Gud om et tegn på at jeg var på rett vei : Dersom det i dag er helt stille, skal jeg bringe fram det jeg trodde Gud ville ha frem. Jeg lyttet i dørsprekken. Vaktmester Claus Olsen hysjet flere ganger. Det var helt stille i kirken ! Det var svaret, og Gud velsignet.

#

Jeg var jo fortsatt pastor i menigheten (Første Kirke). Det var i 1971. Etter gudstjenesten kom en dame jeg ikke kjente. Hun var sterkt deprimert. Problemer i ekteskapet. Plutselig så jeg for meg denne damen med lys og stor glede i ansiktet. Et indre syn. Jeg sa til henne etter bønn og samtale : Du vil bli fylt av glede, og din livssituasjonvil forandre seg ! En tid etter møtte jeg henne igjen i et annet møte. Hun strålte som en sol. Gud har grepet inn. Denne damen var senere med oss på en fellesreise til Israel, glad og positiv. — De to ansiktene hun viste ser jeg for meg den dag i dag. Ære til Jesus.

#

Jeg hadde en god venn i den tiden. Han var med i våre mandagsmøter. Konen hans var syk. En søndag ettermiddag kom han hjem til oss i Løvåsen. Kan du bli med på Haukeland – A. er så syk. Hun er lammet i hele kroppen. Kan ikke bevege ett ben.

Så uopplagt var jeg den dagen, at jeg hadde mest lyst til å si : jeg kommer i morgen. — Vi dro opp. Trappene opp føltes blytunge. Å snu var det beste. Dessuten – troen min ble angrepet. Jeg kjente meg svak. Da vi åpnet døren inn til sykerommet, kjente jeg at det satt EN ved senga. Jeg så ingen, men jeg ble fylt av kraft og tro. Mannen hennes og jeg var kledd i beskyttelsesklær, på hode, kropp, føtter og hender. Den syke var helt tildekket. Bare nesen og tåspissene var synlig. Men HAN var der. Jeg la forsiktig en hånd på bandasjene som dekket damen. Det virket så uvirkelig med alt som dekket.

side 6.

Det var nød da jeg stille ba Gud gripe inn. Se der, sa mannen hennes, hun beveger tærne. Ørlite, men bevegelse. Mannen var oppe hos henne flere ganger, og det gikk sakte fremover. «Hun kommer til å gå selv», sa han til legen hennes. «Det vil ikke skje», sa legen. En merkelig kommentar. Men A. ble frisk og kunne stelle sitt eget hjem da hun til slutt var ute av sykdommen.

#

Jeg skriver om helbredelser gang på gang, men det er ikke hele sannheten. For mange ble IKKE helbredet. Det skjedde ingen helbredelse. Her berører jeg en viktig side i tjenesten. Vi spør hvorfor. — Jeg skal gi et lite eksempel før jeg skriver videre om dette.

#

Hjemme i Løvåsen ble jeg plutselig veldig syk. Det var NYRESTEN. Sterke og varige smerter. Lå på kne over toalettskålen og vred meg. Mirjam – legg hendene på meg og BE Gud gripe inn, bad jeg. Mirjam ba gang på gang. Det ble bare verre. Vi måtte til slutt ringe etter ambulanse. Jeg fikk noen piller før jeg sovnet. Det var lørdag kveld. Søndag morgen var jeg uten smerter. Jeg var kommet på et stort fellesrom, jeg tror 10-manns rom. Her fikk jeg gå fra seng til seng og prate med de sengeliggende. Dette ble en forunderlig dag. 4 personer fikk jeg be sammen med. Mandag morgen ble jeg utskrevet og har vært uten smerter siden. Ble sendt til et sykehus, i stedet for helbredelse.

#

Det hender Gud ikke griper inn. Er det vantro ? Det er en for lett og farlig forklaring. Jesus gjorde ikke mange undergjerninger i Nasaret for deres vantros skyld. En spesiell vantro. Han var ikke Guds sønn, mente de, men sønn av Josef, tømmermannen. Det er snakk om en annen vantro. Den er ikke sjelden. Noen må SE først om det hjelper. Det fikk vi demonstrert spesielt i noen møter i Gimles Skoles aula der Joe Poppell talte og ba for syke. Han innbød en gang spesielt for lunger. Ingen kom fram. Da kom en fram. Poppell tok seg god tid, og bønnen skapte takk hos «pasienten». Straks etterpå kom flere ivrig fram. Jesus sa : Salige er de som IKKE SER og dog tror.

side 7.

Predikant Jon Eckholm sa en gang : «Jeg har vært ute for å be for syke. Noen ganger synes jeg troen var levende og sterk. Men jeg så ikke resultater. Andre ganger har troen på svar vært ynkelig og fattig. Så skjedde noe uventet. Jeg ble til skamme».

En av mine kjære venner – en predikant – var svært syk og stadig på sykehus. Han var gjenstand for både salving, håndspåleggelse og manges bønner. En sterk tro bar ham. — Han døde – ikke brått, men Herren hentet ham hjem i fred.

Gamle fru R. på Rjukan fortalte om sin bror : T. var en ung, ivrig kristen som 12-åring. Så ble han alvorlig syk. Familien og menigheten ba inderlig. Han fikk helsen tilbake og levde i mange år. Men han forlot sin barndoms tro.

Jeg skriver dette fordi jeg vet at tross alle helbredelser kommer dagen da Gud vil avslutte livet her for oss.

#

Min mor fikk sykdom i bukspytt-kjertelen. Det gikk mot døden. På sykehus i Oslo besøkte jeg henne. Var på Rjukan da. Jeg var så fortvilet. Hadde mamma fred med Gud ? Hun la aldri det for dagen. Skulle hun forlate oss uten denne vissheten ? Da ga Gud meg en hilsen som rett ut tolket slik jeg hadde det. Det er Salme 27. Den beskrev mitt forhold. Mine kjære foreldre var ikke på Herrens vei. Skulle nå mamma dø før jeg fikk visshet ? Jeg leste fra vers 7 og særlig vers 13 : «Å om jeg ikke trodde jeg skulle få se Herrens godhet i de levendes land». Så kom trøsten vers 14 : «Vent på Herren, vær ved godt mot. Ditt hjerte være sterkt».

Det datt rett i meg ! På sykehuset satt jeg ved sengen hennes. «Iver, vil du synge for meg ?» Om jeg ville. Jeg sang så tårene rant : «Jeg er en seiler på livets hav».

Så ba jeg. Ikke lang bønn. Nøden har ikke lange bønner.

Morgenen etter våknet min mor med kribling og kløe i kroppen + MATLYST. Fra nå av gikk det fremover og hun kom hjem til Kragerø. Legen hennes doktor Høilund trodde ikke sine egne øyne da hun oppsøkte ham for kontroll. Mamma fikk 3 ekstra år med oss. Ære til Jesus ! Hun døde i 1960 – 56 år gammel.

Sangene ved graven 11. mai 1960 var: Min far ville ha dem – jeg nevner dem, for det taler for seg, slik min far så det :

side 8.

1. «Jeg er en seiler på livets hav» 2. «Å tenk når engang samles skal» 3. «Lykksalig, lykksalig hver sjel som har fred» (på kirkegården sang vi den).

Det er godt å tenke på dette.

#

Det med det guddommelige er noe jeg ikke vet elle forstår. Det er noe jeg tror fordi Jesus har sagt det. Ordet sier det. Si bare ET ORD, så blir min dreng helbredet. Hans (høvedsmannens) tro var størst i Israel, sa Jesus. Kan vi selv måtte tro ? De 10 spedalske ble bedt om å spasere til prestene. Det står ingenting om TRO. De gikk – og ble helbredet på veien.

#

Vi har våre ritualer og følger dem. Men det er verken håndspåleggelse eller salve som helbreder. Det er vår LYDIGHET mot ORDET. Ikke erfaringene før eller nå.

Naaman holdt på å miste helbredelsen. Han hadde ett ritual : Profeten selv skulle komme ut og høytidelig føre hånden over det syke legemet. Gå og dukk deg 7 ganger i Jordan. Helbredet Jordans vann ? Da ville Jordan blitt et PILEGRIMSTED for syke fra hele Midtøsten.

#

Slangen på treet Moses reiste i ørkenen het NEHUSTAN. Alle ormebitte som så på ORMEN i ørkenen ble helbredet. Siden bar israelittene med seg den slangen for tilbedelse. Gud befalte Israel å ødelegge dette symbolet. Slangen helbredet ikke.

#

Guds veier med sin helbredelse er veier vi aldri blir kloke på. MEN VI FÅR TRO av Jesus som er TROENS A OG Å. Amen.

#

Pinseforstander Roald Andersen, Bergen, ble syk. Flere sykdommer på EN gang. Han lå til slutt 3 måneder med intravenøst. Dem tidligere kraftige mannen svant inne. Alle ventet på at dette ville gå mot død. Andersen hadde tilgode en sum reisepenger for kjøring til bedriftsandakter. Jeg dro opp på Haukeland med pengene. Andersen var så svak at han knapt fikk signert. Et par dager senere gikk jeg for å besøke ham. Det var 21/8 1976 (jeg noterer ofte). Jeg ba Gud om et ORD å ta med meg. Slo opp i Job. 36:16. Jeg ble slått av overraskelse. Var dette på MÅFÅ ?

side 9.

Teksten er «Også deg lokker han ut av trengselens svelg til en åpen plass hvor det ikke er trangt. Og ditt bord skal være fullt av fete retter». — Jeg tok Bibelen med meg og besøkte Andersen. Han lå der svak, tynn og hjelpeløs. «Har du et ord, Iver ?» Ja, det har jeg , men tør ikke lese det. «Det må du», sa han. Og jeg leste.

Da reiste han seg i sengen og sa : «Dette ordet har jeg fått før i dag !» Jeg svarte : på to og tre ords vidnesbyrd skal enhver sak stå fast. Jesus vil helbrede deg. Vi takket og ba sammen.

Dette skjedde i august 1976. Menigheten Tabernaklet ba for sin forstander. En dag like før jul kom Roald Andersen til menigheten. Til Margit, fruen, sa han : «På julaften vil jeg ha ribbe». Hun protesterte og mente nok dette var farlig. Han fikk den julematen, og siden gikk det mot full helbred. Han ble den samme fyldige og kraftfulle predikanten i hele 10 år til Herren kalte ham hjem. Halleluja !

#

Når jeg nå mange år etter sitter og skriver, dukker det opp stadig flere situasjoner der Gud på en spesiell måte grep inn. Derfor kommer ikke alt dette i kronologisk orden. Det er jo heller ikke nødvendig.

#

Allerede på Rjukan, som jeg har fortalt, skjedde noe jeg først nå tar fram. En av guttene til en familie i menigheten hadde fått et kronestykke i halsen. Dengang var det hull i kronestykket. Men gutten fikk ikke nok luft. Det var prekært. Vi ba sammen, med mange, selvfølgelig. Da de skulle til å ringe ambulansen, fikk gutten et NYSEANFALL – og ut fôr krona !

#

I Egersund opplevde O. T. at musklene i øyelokkene sviktet. Kunne ikke åpne øynene. Måtte løfte opp for å se. Hun ba om forbønn da jeg besøkte ekteparet T. Jeg la ikke hendene på henne. Det var uvant. Kort etter bønnen fungerte alt normalt m.h.t. øynene. Er det noe å skrive om, synes mange. Ikke jeg. Gleden over denne lille hendelsen var stor !

side 10.

En av de merkeligste inngripen av Gud skjedde i Sarons Dal. Ikke i et møter eller med mange. En morgen da jeg våknet opp på skolen i Sarons Dal ble et forunderlig Gudsord levende. Det skulle jeg gi til den første personen jeg møtte, og jeg kjente fra før. ORDET var 2. Kongebok 19:3 «For barnet er kommet til modermunnen, men det er ingen kraft til å føde».

Jeg slo det fra meg. Til en dame kan jeg ikke si det. Til en mann kan det ikke sies, heller. Så jeg tidde. Utenfor skolen møtte jeg en gammel venn fra Kristiansand. Han så så lei ut. «Vet du, Iver, min kone er blitt gravid igjen etter så mange år». (Jeg tenkte : attpåklatt, men sa det ikke, selvsagt). «Men», sa A.,»min kone har vært hos en spåkone og hun forutsa at hun skulle bli gravid med tvillinger, men begge skulle dø i fødselen !» Da husket jeg ORDET. «Nå er min kone så nedtrykt og redd. Hun ble jo gravid, men det som skal skje gjør henne fortvilet. Jeg i nød», sa A. Jeg siterte ordet og sa : Nå binder vi denne onde spådomsånd og setter din kone fri. Nå fikk jeg visshet. Din kone kommer til å føde en frisk gutt. — DET VAR HERREN. Senere fikk jeg vite at det ble en frisk gutt ! Ære til Jesus !!!

#

Siste året i Første Kirke. Ett av våre medlemmer hadde lenge hatt en sykdom i føttene. Han kom til slutt på B-Sykehuset på Laksevåg. Sykdommen forverret seg og det var snakk om amputasjon av tærne på den ene foten. (N-T.) Han hadde haltet lenge på det ene benet. Jeg konfererte med Aron Kalleklev og Monrad Teigland, to av de eldste medlemmene i kirken. Vi dro opp til N-T. og spurte i samtalen om han ville vi skulle salve ham og be. Han var takknemlig for det, og vi handlet etter ordet i Jacob 5 om dette.

En tid etter fikk vi vite at sykdommen var på retur og han ble utskrevet. Siden møtte jeg ham i byen. Jeg kalte ham «bønnesvaret». Han levde i flere år, også etter at både Kalleklev og Teigland var døde.

side 11.

Historien om Åge som ba for mannen på torget i Skien glemte jeg aldri.

En dag møtte jeg et eldre ektepar på Torgalmenningen. Kjente fra møtene. De spurte om jeg ville be for dem. Nevnte ikke årsaken. Ja – svarte jeg, det kan vi gjøre nå og her. Vi gikk litt til side inntil en vegg. Jeg tok av meg luen, lukket øynene, la hendene på dem begge der og da og ba Gud gripe inn. Gud grep inn !

#

I 70 årene hadde vi store møter i Gimle Skoles Aula i Bergen. Jeg var med i ledelsen og satt på podiet eller scenen, om du vil. Det strømmet inn folk. Jeg la merke til et ektepar, ukjent for meg, Noe i meg sa plutselig : den mannen er syk, du må kontakte ham. Var det fantasi ? Jeg bad Gud om et tegn. Dersom nettopp de to ble sittende igjen alene i stolrekken når de andre gikk, så var det tegnet på at jeg skulle gå ned til dem.

Gud har sagt til meg at du er syk, sa jeg. Kan jeg få be for deg ? Han svarte bryskt med grov stemme : Jeg er ikke syk. Jeg sto stille. Så sier fruen : Han kan da få be for deg. Ja, svarte han. Jeg la stille en hånd på brystet hans og ba. Så forlot de salen. Jeg hadde fått adressen og besøkte dem. Han var blitt sykemeldt for noe i brystet. Flere ganger besøkte jeg dem og fikk både lese og be. GUD hadde berørt ham.

#

En lignende opplevelse hadde jeg i et møte i Blå Kors, Bergen. Møtet var begyndt. Vi sang innledningssangen. Da ser jeg fra prekestolen en mann komme inn i gangen. Ukjent for meg. En stemme inni meg sa : Den mannen er syk, du må be ham komme helt fram til prekestolen. Jeg sa det som var sagt til meg. Vil du vi skal be. Ja, svarte han.

Jeg ba forsamlingen reise seg og forklarte : Vi venter ikke til møtet er slutt. Dere er alle vitner her. Vi ba, møtet fortsatte, og mannen forlot salen. Noe mer fra ham hørte ikke jeg.

Et par år senere talte jeg på et møte i Steinsdalen i Norheimsund. Etter møtet kom en mann frem : Husker du meg igjen ? Det gjorde jeg ikke. Jeg er han du ba for på Blå Kors. Gud helbredet meg den kvelden. Jeg var på Haukeland Sykehus og fikk kveldspermisjon for å gå på et møte. Det ble en god TAKKESTUND ! Amen.

side 12.

Det er ikke helbred som er hovedsaken. For en dag skal vi dø. Legemet er ikke bygget for å være her. De færreste blir 90 år, noen få 100 år. Dessuten – det å bli gammel har sin Pris.

#

Jeg besøkte en tid to gamle gudfrygtige damer. De bodde svært enkelt. Den ene var enke, den andre hadde aldri vært gift. Det var som en gudstjeneste å være i det enkel hjemmet – egentlig en kjeller med dør rett ut i hagen.

Den ene ble svært syk og ble liggende lenge til sengs. Det gikk opp og ned med plagene. En dag jeg besøkte dem tok jeg oljeflasken med meg. Etter en stund spurte jeg om vi ikke skulle salve henne i Jesu navn til legedom. Da smilte hun vennlig og sa : Det er ikke nødvendig, Jesus vet om meg. Han vet hva best er for meg. Gud hadde gitt henne den åndelige balanse mellom liv og død.

#

Vi arrangerte teltmøter i Fyllingsdalen, der Oasen nå har utvidet. Dessuten var det møter i regi av «Menigheten Oasen» i flere år. I ett nummer av Statskirkens menighetsblad for Fyllingsdalen ble vi sterkt kritisert og omtalt på en lei måte. Vi reagerte ikke, med det var vondt. Vi ønsket å ha en frimenighet også i dalen. Senere fikk vi et godt forhold til kirken her ute.

Så fikk jeg høre at den presten som hadde skrevet om oss, at han lå på Haukeland. Det var hjertet.

Da ble det sånn for meg at jeg ville besøke ham. Vi kjente jo til hverandre. Det er Ordet som helbreder. Jeg ba om et ord, og Es. 49:17 «De som brøt deg ned og ødela deg, de skal dra bort fra deg». Det var tydelig tale for meg til på gå . Presten lå på et 2-manns rom. Han hilste vennlig på meg der han lå. Jeg sa at jeg trodde Gud hadde sendt meg og leste ORDET jeg fikk. Vil du jeg skal salve deg og be. Han strakte seg bakover i sengen og sa klart og tydelig. Ja, det skal du, Høy. Romkameraten som ikke var sengeliggende, sa : Vil du jeg skal gå ut ? Nei, sa jeg, dette er ikke noe hemmelig, det er Bibelens ord.

Etter handlingen reiste jeg hjem. Kort tid etter ble presten hjemme i dalen igjen. En tid etter dette overtok han et nytt sogneprestembete i Drammen. Jeg hadde vært lydig. Gud gjorde bare det HAN kan. Amen !

side 13.

Det ringte til meg en familie fra Indre Arna. De hadde en svært syk sønn. «Kan du komme og salve og be for gutten vår ?» Jeg hadde aldri hatt kontakt med denne familien, så jeg ringte presten i menigheten og fortalte. Jeg syntes det var mere naturlig at han besøkte familien og utførte handlingen. Da sa han at han aldri hadde salvet og bedt for syke på den måten, og spurte meg – hvorledes. Gå og kjøp olivenolje og ha en liten flaske med deg. Det gjorde han. Han salvet og ba for gutten. Han takket meg for fordi jeg tok kontakten.

En tid etter hentet Jesus denne gutten hjem. Han døde. Nå var foreldrene fortrolige med det som hendte. De hadde gått Ordets vei. Presten takket for inngang til en utvidet prestetjeneste. Jeg hadde videre god kontakt med ham – også etter at han tiltrådte i en ny menighet. Går Gud av og til OMVEIER ?

#

Sist var det jeg som kontaktet en prest i Statskirken. Denne gangen var det en annen prest i den samme kirke som tok kontakt med meg. Vi var kjent med hverandre i Billy Graham-aksjonen : 7 dager i april 1970. Han var med i komiteen som var ansvarlig for opplegget. Vi var 11 predikanter fra forskjellige menigheter i Bergen.

Presten var blitt enkemann og var svært syk. Hans kones venninne var og hjalp ham mens han lå syk. En dag ringte han meg og spurte om jeg kunne komme og salve og be for ham. Jeg svarte at det måtte være naturlig at en av hans mange kolleger gjorde det. Han var en godt kjent sogneprest gjennom mange år her i Bergen. Jeg var jo metodist. Nei, sa han, det er deg jeg vil skal komme. Vi ba sammen, og jeg salvet ham i Jesu navn.

Gud grep inn og reiste ham opp. Senere fikk jeg høre at han giftet seg med hans kones gamle venninne. Sånn kan det også gå. Ære til Jesus.

#

Juni måned 1950 var Metodistkirkens Årskonferanse i Narvik. Fra Sigerfjord dro en stor frakteskøyte avsted med en tropp speidere. Magnus, som også ville til Narvik, fikk plass ombord.

side 14.

Jeg skulle reise med buss.

Men den båten var det Magnus sin far ble fraktet med som lik noen år tidligere. Han døde i Lofotfisket. – At Magnus lå i samme rom som kisten ble en stor belastning på nervene. Han var på møtene hele uken. Om det ble søvn (eller ei) er tvilsomt. Da båten returnerte til Sigerfjord, var ikke Magnus med. Vi lette om natten, og til slutt måtte jeg varsle politiet, som fant ham og fikk ham sendt hjem. For dette la M. meg for hat.

På morsfesten i kirken i februar 1951 kom M. med sveisebriller, en stor kniv og fiskehake. Han gikk inn på kjøkkenet og sa : «Æ må drep han Høy i kveld». De var bestyrtet, men jeg fikk ikke beskjed. M. var svært urolig og mange hysjet. Jeg sto og talte og så uroen og M. med de store brillene.

Så måtte vi avslutte festen, for kl. 23 var det strømutkobling for hele Sigerfjord. Men M. ville ikke forlate kirken. «Jeg vil tale», sa han og gikk opp mot prekestolen. Da gikk lyset. De fleste var gått hjem, men M. skjøv stolrekken, så den falt som en dominostabel – et skikkelig bråk. Nå må dere ta M. ut av kirken, sa jeg. Jeg gikk ut bakveien, og flere mann holdt M. fast på trappen. Nei, dere må slippe ham løs. Vi sto en 4-5 igjen utenfor. Da kom M. løpende og ropte : «En av dere skal dø». Jeg så kniven blinke i det klare måneskinnet denne kvelden. Plutselig mistet han kniven. Den lå rett foran oss, men han fant den ikke.

«Jeg vil slåss», sa han til meg. «Du ser jo, Magnus, at jeg har gitar og veske i hendene». Merkelig nok godtok han det. «Følg oss innover», sa jeg. Dermed la det hele seg – foreløpig.

Jeg bestemte meg for å besøke ham mandag formiddag. Inne i den ene stua tok han kvelertak på meg bakfra. «Nå har jeg deg». En ide fikk jeg plutselig og sa : «Magnus, det er ikke sånn du skal gjøre. Slipp meg, så skal jeg vise deg». Han slapp meg, og i ett nå var jeg ute av rommet. Nå kommer noe svært viktig. M. fortalte sin gamle mor som han bodde hos. «Da jeg skulle til å kaste kniven mot han Høy, så jeg en ENGEL bak ham. Han rakte en hånd mot meg. Jeg torde ikke».

Dette har jeg fortalt mange, men aldri skrevet slik. Årsaken til redningen ?

side 15.

Nede i Oslo hadde jeg én (Mirjam) som jeg visste BA for meg. Vi hadde bestemt at i juni 1951 skulle det feires bryllup for oss i Kragerø. Herren har sine engler omkring oss. Amen !

Magnus ble siden sendt til Bodø psykiatriske sykehus for en tid. Jeg så ham av og til siden, men han reagerte ikke.

#

Et lite under i bærskauen i 1974 (Soot- Knudsen)

Jeg hadde noen møter på Skotterud. En bergensdame stilte sitt hjem åpent. En formiddag ble jeg med en gammel pinsevenn (Delvigen) på tyttebærtur. Det var det nok av. I samtalen kom jeg inn på mitt forhold til kirken min. Jeg gikk og bar på BITTERHET. Det var – etter mitt syn – så rettferdig at kirken voterte meg ut av tjenesten p.g.a. dåpssynet.

«Det må du ikke være. Det skader deg. Legg deg ned her, så vil jeg LØSE deg fra BITTERHETEN». Han la sine hender på meg og ba høyt og tydelig. Det var som en byrde ble løftet av meg – plutselig. Helt frigjort og det har aldri kommet tilbake. Halleluja !

Jeg ble helbredet fra bitterhet.

#

Helbredet fra dødsfrykt. På en Dypere Liv-konferanse på Jæren var en av deltagerne urolig og full av angst. Hun hadde smerter i brystet og trodde hun kom til å dø ganske snart. Vi ba for henne, men redselen for døden lammet henne hele tiden. Mannen hennes var bekymret.

Da kom et ord fra Bibelen om HAM som har nøkkelen til døden og dødsriket. Jeg gikk bort til henne, pekte på henne og sa : Du dør ikke før Jesus bestemmer det, for HAN har nøklene. Det varte ikke lenge før angsten slapp taket og hun kunne glede seg sammen med de andre. Hun og mannen kom på flere samlinger siden.

#

Sykepleier S.O. lå lenge syk. Hun var blitt tynn og elendig. En dag ble jeg minnet på å besøke henne. Hun var våre døtres oversykepleier. Jeg gikk ikke i min egen kirke den gangen. Hun var en aktiv metodist.

side 16.

Jeg ser henne enda der hun ligger. «Jeg er blitt minnet av Gud om å salve og be for deg».

Hun sa med én gang; «Takk, det vil jeg du skal gjøre».

Etter den dagen snudde sykdommen, og S.O. fikk sin gamle skikkelse tilbake. Også henne kalte jeg bønnesvaret. Hun levde i flere år etter dette.

#

Jeg skriver om helbredelsen og inngrep av Gud. Men – alle de som opp gjennom årene er blitt reddet, løst og helbredet – DE DØR til slutt. Også de Jesus møtte og reddet fra døden. De måtte vende tilbake dit.

Jeg må ta med det VIKTIGSTE – den endelige, fullkomne helbredelse. DEN EVIGE HELBREDELSE. Den som begynner INNENFRA !

For – en dag får vi et nytt legeme, et herliggjort legeme i oppstandelsen. Har vi allerede her HER fått del i den helbredelsen, vil alle undere bare ha midlertidig betydning.

Gamle Simeon hadde fått den erfaringen. Frykten for døden var borte.

«Mine øyne har sett din frelse».

#

Det er den indre balansen – kan også kalle det åndskraft som veier tyngre enn all legemlig skrøpelighet. Vi kan ikke unngå at legemet brytes ned. Jesus sier at vi ikke kan legge én alen til vår livslengde. Vi kan sikkert kutte livslengden ned.

#

Møter jeg mennesker med den Ånd boende i seg, kan all annen svakhet bestå urørt. Jeg har flere eksempler på det.

Gamle Daniel N. kom på en institusjon for demente. Han reagerte ikke på meg. Han kjente meg ikke. Verken syn eller min dialekt hjalp ham. Men – Daniel – kjenner du Jesus fra Nazaret ? Han våknet til klar bevissthet og utbrøt : Jesus, ja – han kjenner jeg ! Og straks begyndte han å be og å ære Gud. Ånden var frisk.

#

Tidlig i min tid i Første Kirke i Skottegaten ble jeg kalt til et sykeleie på sykehuset. Hun var uten bevissthet. Lå med lukkede øyne. Jeg fikk ikke kontakt. Familien var urolig : Var hun forberedt ?

side 17.

Jeg leste fra Guds Ord, ba en bønn – lenge.

Da så jeg tårer piple frem mellom de lukkede øynene. Da visste jeg at det var forbindelse. Dagen etterpå døde hun.

#

Jeg vil skrive om det korteste svaret jeg har opplevd, etter forbønn. Far til en av våre nære venner lå på sykehuset. Han var en gammel kristen. Han lå på et 2-manns rom. «Vær stille», sa han. «Mannen i nabosengen ser ut til å ha store smerter». Mannen lå nærmest stiv i sengen med hodet oppadvendt. «Får jeg lov til å be for deg», spurte jeg. » – Ja, men du må være kort», nærmest gispet han. – Jeg la stille hendene på hodet hans og ba en kort bønn. Plutselig – helt uventet – nærmest ropte han TAKK !

Jeg vet ikke, men Gud vet, hva som skjedde der og da.

#

En av dem som gikk i våre møter i Oasen menighet ble syk og kom på Haukeland Sykehus. Jeg gikk og besøkte ham, på et 2-manns rom. Et skjermbrett sto mellom sengene. Jeg satte meg tett ved sengen, leste og ba lavt for ikke å forstyrre ham bak skjermbrettet. Da jeg reiste meg for å gå, hadde mannen satt seg opp tett inntil brettet. «Vil du jeg skal lese for deg, også ?» Ja – den avgjørelsen ledet til frelse for ham. Det var familien som senere fortalte meg at «far tok imot Jesus da du ba for ham». Jeg så ham ikke siden. Han døde på sykehuset. Gud være lovet for frelsen !

#

Det var en gammel søndagsskolegutt som sendte bud på meg da jeg var ansatt i Første Kirke. Han ville vite årsaken til sin redning på sjøen. Han forteller : «Vi ble torpedert like utenfor Englandskysten, stille vær, tykk tåke. Jeg klamret meg til vrakgods. Så ingen kamerater og trodde alle sikkert var omkommet. Kreftene ebbet og det kalde vannet lammet meg. Plutselig var jeg på søndagsskolen i Skottegaten og hørte OLE VIIG tale om Jesus. Så steg det opp en slags varme i kroppen, jeg fikk nye krefter. – Da dukket opp en livbåt med flere mann ombord. Vi hørte at du ropte i tåka. «Jeg ropte ikke, for det hadde jeg ikke krefter til».

De fikk ham opp av vannet. Han var den eneste de savnet.

side 18.

Nå lå han på det siste og fikk visshet for at det var Gud som kom ham til hjelp.

#

Min venn Harkestad lå på sykehuset. En dag kom det inn en utlending, sjømann. Han var fra Nord-Afrika, kanskje Algerie.

Ingen kunne snakke med ham der på stuen. Endelig fikk de vite at han snakket fransk. Han så ut til å være fortvilet. Ingen å snakke med. Jeg tok med meg mitt franske nytestamente og viste mannen det. Han åpnet det og smilte til oss. Hele dagen lå han og leste. Da han ble utskrevet, fikk jeg testamentet tilbake. — Ble noe sådd i denne mannes hjerte ?

#

Jeg vil skrive om min fars omvendelse. Slik gikk det til : Min mor lå syk igjen. Hun fikk 3 år etter opplevelsen på hospitalet i Oslo. «Iver, jeg vil så gjerne ha nadverden her hjemme. Kan du ordne det ?»

Jeg ba Wessel Nørberg som da var ansatt i Kragerø ordne det for oss. Da Nørberg kom, dekket vi et lite nattverdbord, tente lys og gjorde alt ferdig. «Blir du med, pappa», spurte jeg. Han svarte nei og gikk utenfor huset vårt. Vi ble sittende igjen, og jeg ba stille for meg selv. «Vi venter», sa mamma. Da kom med ett pappa inn. «Jeg blir med». Gleden fylte oss alle. Fra den dagen bekjendte pappa sin kristne tro. Priset være Jesus.

Han ble siden med i sangkoret i Metodistkirken.

#

Mamma lå mye syk den siste tiden. Det gikk opp og ned. Jeg reiste flere ganger fra Egersund for å rekke fram i tide. Men hun kom seg igjen. Min far måtte jo være i arbeid.

Så fortalte min mor : «En dag jeg lå elene og hadde det vondt. Johan var jo på arbeid, og jeg lå alene med mine smerter. Da så jeg en skikkelse stå ved enden av sengen. «Han» så på meg. Det var øynene som sa : «Jeg følger med deg, Sigrid». — Den hendelsen styrket og hjalp henne resten av livet.

Jeg ville ta denne hendelsen med. Den har trøstet meg. Mamma ble ikke 57 år. Hun ga meg mye kjærlighet. Pappa var sjømann og ofte borte fra barndomshjemmet mitt.

side 19.

Undere i Åndens verden.

Jeg satt og ventet på en benk i Oasen. Da kom en dame og satte seg like i nærheten. Samtalen dreide seg om julen som nærmet seg. Jeg siterte historien om Simeon i templet og det han sa da han tok barnet Jesus i armene. Da rykket den fremmede damen på seg. Hun sa at når hun hører om Jesus, kan hun ikke sitte stille. Da pekte jeg på henne og sa : «Du er en kristen, og den Hellige Ånd bor i deg». Hun bekjente Jesus.

Opplevelsen gledet meg i flere dager.

#

Jeg var på reise mellom Bergen og Stavanger. Ombord var også en katolsk biskop. Han hadde med seg en afrikansk prest. Han snakket fransk, hørte jeg, og ble nysgjerrig og snakket til ham det vesle fransk jeg kunne. Vi kom i videre samtale. Biskopen satt litt unna og forstyrret ikke. Det strålte Guds kjærlighet og glede fra presten, han var fra Kongo. — I sannhet Guds Ånd går over grenser. Vi klarer det sjelden. — Den samme Ånd møtte jeg hos noen katolske sykepleiere (nonner) i et seminar jeg deltok i i Danmark.

Guds Mektige Ånd bryter grenser. Amen.

#

GUD TALER I DRØMMER.

Våren 1970 ble det arrangert en stor aksjon i Bergen. 8 dager i april med Billy Graham overføring fra Tyskland.

11 predikanter sto i spissen for det kjempearrangementet. 1/2 år varte forberedelsen i hele Bergensområdet. Møtene skulle være i Bergenshallen. Alt overførtes på stor skjerm med sending fra Ulriken. Egen avis og besøk i alle menigheter, bestilling av busser. Vi hentet et team på 8 fra England. Vi 11 predikanter sto økonomisk ansvarlig.

Første regningen på 35.000 fikk kasserer Karl Stenevik til å fortvile. Avisen var sendt ut, men pengene hadde ennå ikke kommet inn. Vi ansvarlige ble urolig. — Da en natt hadde jeg en underlig DRØM. Jeg så penger komme inn og visste at aksjonen ville lykkes, og at Bergen til og med kunne sende støtte der andre byer ikke fikk balanse !!!

Dette fortalte jeg først Karl Stenevik – og vi trodde !

side 20.

Jeg har revidert regnskap foran meg. Det er sånn, datert 21 okt. 1970 : Samlet innkommet kr. 280.738,03. Overskudd kr. 61.410 kr. Sendt Oslo-kontoret. Det var Oslo, Kristiansand og flere (husker ikke nå, dessverre).

Drømmen var et budskap fra Gud. Halleluja.

#

Året 1979 ble Årskonferansen arrangert i Første Metodistkirke her i Bergen. Kirken hadde for få predikanter. Jeg hadde da vært utenfor min tjeneste i 7 år. Skulle jeg melde meg til tjeneste ? Jeg ba og tenkte.

En natt midt i Konferanse-uken juli 1979 hadde jeg en merkelig drøm. Den besto av 3 avsnitt. Dette husker jeg godt i detalj !

1) Vi var samlet i Konferansen. En av mine kollegaer (sier ikke hvem) skulle ha BIBELTIME om DEN HELLIGE ÅND. Han kom inn i salen og sa at han hadde glemt manuskriptet. Det ble uro. — Da gikk jeg opp på podiet og sa : For meg er det ikke nødvendig med manus. Får jeg ordet — ?

2) Fruen til en annen av mine kolleger sa hun ville vitne om sin dåp i DEN HELLIGE ÅND (Jeg kjenner henne). Hver gang hun prøver å komme til orde, blir hun avbrudt (SUNGET NED). — Det gikk videre sånn til : senere møtte jeg henne og fortalte hva jeg hadde drømt. Stemmer det. Hun bare nikket alvorlig – som svar.

3) Den tredje drømmen løste et spørsmål for meg : det var 7-tallet jeg hadde i tankene. 7 år var gått for meg utenfor kirken. — Det var én i Bibelen det gikk 7 år for. Det var Jacob. Hans slektning Laban hadde 2 døtre. Lea og Rakel. Om Lea hadde jeg en gang lest at hun hadde MATTE ØYNE (1. Mos. 29:17) Det betyr ILDEN var borte. Glansen var ikke der. Det var RAKEL som Jacob skulle få etter 7 år. Men han ble lurt. Det var ikke Rakel han tjente 7 år for.

Iver, kirken har ingen Rakel for deg. — Dermed var jeg klar over mitt valg, og meldte meg ikke for tjenesten.

Drømmer, sier du. Ja, i Bibelen står at Gud varslet i drømmer; både Josef og de vise menn fra Østerland ble advart og varslet sånn.

side 21.

Kort tid etter min pinseopplevelse ble det slik at jeg ville arrangere Dypere Liv-seminarer. Innby til 2-3 dagers møter med bibeltimer om D.H.Å.

Men hvor skulle vi ha dette. Et sted med plass for møter. losji og grei adgang. I påsken 1974 ble vår familie invitert til Stordalen Fjellstue i Masfjorden, langt oppe i fjellet.

Da drømte jeg og SÅ stedet. Rødt hus med bjørker utenfor. Jeg «ser» det ennå ! Da vi kom fram stemte drømmen, bortsett fra bjørken. Den var vekk nå. Stedet skulle bli vårt første Dypere Liv-sted.

Snart fikk jeg også kontakt med predikanten Jon Eckholm, som aktiv og sterk medarbeider. Dermed var vi i gang !

#

Når du leser om disse drømmene. kan det se ut som jeg drømmer stadig vekk og formidler en urealistisk tilværelse. Det jeg prøver å gi eksempler på har lange tids-mellomrom, men jeg belyser viktige avsnitt i tjenesten som forteller at Gud griper inn for å gi de rette råd i avgjørende situasjoner. Derfor vil jeg fortsette enda en stund.

#

Kan øyne tale ? Det jeg skal skrive nå har spesiell årsak. Biskop Odd Hagen sa en gang : Vi må ha alle seil oppe når DEN HELLIGE ÅNDS VIND kommer. Dette lå i tankene mine da jeg planla Dypere Liv-seminarer. Skulle jeg gå i gang. Var det fare for splittelse i menighetene ?

En natt så jeg i en merkelig drøm biskop Hagen stå på trappen foran Arendal Metodistkirke. Jeg spurte : Skal vi gå i gang og arrangere dette, selv om jeg ikke har konferert Metodistkirken (jeg var jo ikker lenger ansatt der). Da TALTE ØYNENE : Ja, du skal. Svaret ga meg grønt lys – og fred ! Amen.

#

REISEVIRKSOMHETEN for Blå Kors og Bedriftsandaktene brakte meg steder jeg aldri hadde besøkt.

Mauranger, en sidefjord av Hardangerfjord, ble dette stedet :

side 22.

Det var en baptistvekkelse i denne fjorden i forrige århundre. Det bodde baptister der ennå, barnebarn av vekkelsen.

Det var en ung mann. Hans mor var helt fortvilet. Han nektet å spise. Isolerte seg. Jeg ble grundig informert om ham. Nøden måtte moren dele med meg. Hva kunne jeg gjøre i denne situasjonen. Jeg var bare på et kort besøk. Om natten ble et forunderlig ord levende for meg. Det står i Jobs Bok. Jeg leste : «Job 33 fra vers 14 : I drømmer, i syner om natten, når dyp søvn faller på mennesket – når de slumrer på sitt leie, da åpner han deres ører».

Jeg leste hele kapitlet og fikk visshet for at denne mannen ville få sin helse tilbake etter forbønn. Denne vissheten fikk jeg – av nåde – formidlet både til moren og sønnen.

Alt dette bekrefter at Gud taler også gjennom søvn/drømmer. Det har jeg holdt på siden.

#

Alt jeg har skrevet er som en TAKK til Jesus – også for denne tjeneste.

Apostelen Johannes sier det mer riktig enn vår forstand/erfaring kan få uttrykke : Johannes 21:25 «Skulle all ting skrives ned, hver ting for seg, da mener jeg at ikke hele verden ville romme de bøker som da måtte skrives».

En dag kommer den store HELBREDELSEN. Alt vi opplever her er bare utkantene av HANS verk. Som årene går ser vi klart at alle opplevelser av Guds mektige under peker framover mot Dagen da ALT blir nytt. Det fullkomne bønnesvaret.

— Paulus gir ord for dette i brevet til menigheten i Korinth. 1. Kor. 15:51 : «Se, jeg sier dere en hemmelighet : Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli FORVANDLET.

VIDERE sier han i 1. Kor. 2 : «Det står skrevet : Det som intet øye har sett og intet øre har hørt. Det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte, det Gud har beredt for dem som elsker HAM».

Dette er vår fremtid. Vi løfter hodene – og tilber – Halleluja.

Dette er den himmelske KAMMERTONE vi stemmer våre hjerter etter.

OM – og OM igjen

Amen !