LANDKJENNING

– som var markert med en «sanggudstjeneste» søndag 26. november om kvelden kl. 18 og referert i en fyldig artikkel i «Laagendalsposten» for onsdag 29. november 1944; samme søndag formiddag kl. 10.30 var det «Jubileumsgudstjeneste» i anledning 70 års-jubileet.

Da ble altså sangkoret startet opp allerede året etter menighetens grunnleggelse i oktober 1873.

Samtidig med dette jubileet på Kongsberg raste de intense kampene nede på det europeiske kontinent, etter at Vest-maktene hadde satt inn store styrker for å presse tyskerne tilbake.

«Laagendalspostens» grunnlegger Karl A. Wad var gått bort i 1929. Hans sønn Edwin Wadd hadde overtatt som redaktør etter faren (Edwin W. la til en ekstra «d» i sitt familienavn) og han styrte avisen sammen med sin mor Elise Wad, inntil hun gikk bort 1941; da krigen startet ble Edwin Wadd raskt avsatt som redaktør av nazist-myndighetene, nettopp på grunn av sine klare holdninger, og erstattet av en nazi-sympatisør. Da dette etterhvert ikke fungerte i forhold til leser-kretsen, ble i november 1943 Alf Fusche, Edwins svoger, innsatt, men kun som «ansvarshavende redaktør». Denne stilling stod han i helt til utgaven av fredag 4. mai, siste avisutgivelse før frigjøringen 8. mai 1945. I første utgaven etter 8. mai, den av onsdag 9. mai, var igjen Edwin Wadd tilbake som «Redaktør»; vi kan derfor regne med at da denne reportasjen ble inntatt i november 1944, var det kun i formelle former Alf Fusche styrte avisen, mens det var Edwin Wadd som stod bakenfor og som ønsket plass til denne midt på avisens forside; dette vitner klart om Edwin Wadds syn for metodistenes plass i byen. Han fulgte dermed i sporene til sin far Karl og farfar Anders Wad – begge støttende til metodistenes arbeid, ja, sølvverksarbeider Anders W. og hans hustru Gunhild blant de første medlemmer av menigheten.

Vi finner i reportasjen også nevnt en rekke personer som familien Høy husker fra deres år på Kongsberg – fra 1962 til 1968 – slike som Asborg Mikkelsen, Olaf Tønset, Olaf Hellerud, Jacob Raaen, Jacob Fuglestad (familiens piano-lærer) o.fl.

Les denne fine skildringen her – og vi skulle gjerne ønsket å vite hvem som var avisens utsending til dette jubileet :

At metodistkirkens sangkor har mange venner viste tilslutningen til sanggudstjenesten. Til denne var kirken nemlig besatt til aller siste ståplass. Og la det være sagt med en gang : Det ble en enkel, men verdig, feiring av 70 års jubileet.

Den til trengsel besatte kirke dannet rammen om et vakkert og rikt sang og musikk program, og pastor Olsens (dette er Daniel Olsen) varme tale over et for anledningen vel avpasset emne, bidro ikke minst til å gjøre sanggudstjenesten til et minne, som lenge vil leve.

Leif Opsahl ledet og Asborg Mikkelsen innledet jubileumshøytideligheten med å lese denne av M. B. Landstad skrevne prolog :

#

Guds ord er varmt, når det fra leben klinger, lovsangens toner gir det himlens vinger.
Og når den jubler i et firstemt kor, da røres hjertet av de skjønne ord.
For tonen er en avglans av det høye, som speiler smilet fra Guds eget øye,
et lysets kildeveld, en hjertes dåp som Løfter mennesket – i tro og håp.
Når kristentroen bruser i vårt indre, kan ingen jordisk makt dens avløp hindre

Det ble vår sjel en dyp og hellig trang å tjene Frelseren med høystemt sang.
Vi må tilbake sytti år i tiden, da kom den kallelse, vi fulgte siden.
Da ble den grunnvoll til, vi bygger på og veien klarlagt, som vi måtte gå.
De menn, som skapte koret, fikk den glede å se det vokse til en kraft hernede.
Gudstjenesten ble rikere og dobbelt skjønn og hjertets jubel var for strevet lønn.

Takknemlig vil vi minnes deres virke for Gud og sangen og vår felles kirke.
Vår takk til dem, som gikk i deres spor og gav sin kraft til beste for vårt kor.
Det vant sig plass i alle kristne hjerter på kirkens egen grunn og ved konserter. Men korets første, store, skjønne bud, det var med sangens makt å tjene Gud.
Og derfor gikk det signet fram i tiden, dets vei var trygg, det hadde Ham ved siden.

Ham takker vi i dag av hjertets grunn for sangens lysning i hver hellig stund !

Og så velkommen alle kjære gjester, det er til Herrens ære, at vi fester.
La sangens guddomsgnist ditt hjerte røre, da har du for din stille bønn Guds øre.

#

Etter prologen fulgte så, før og etter pastorens tale, flere avdelinger sanger, sunget av koret under organist Fuglestad, og dessuten 2 konsertavdelinger av fiolinisten Sunne, akk. av Fuglestad. At vi her har et lovende kunstnerisk emne er det neppe tvil om. Etter siste nummer, Ave Maria, brøt det ut en spontan applaus, som takk for musikknytelsen. Koret sang bl. a. «Den hvitmalte kirke», vakkert og gripende som bare metodistkirkens sangere kan synge denne sang, som går til hjertet på enhver tilhører.

I det hele tatt beredte koret den store forsamling megen glede ved sin sang, og det er et utbredt ønske at vi må få flere slike sang-gudstjenester i Metodistkirken.

Pastor Olsen hadde som utgangspunkt for sin tale valgt «Lovsangen om natten» og talte ut fra de ord fra Job 35, 10 : «Men man sier ikke : Hvor er Gud min skaper som gir lovsangen om natten». Vi gir her et utdrag av den med varme og følelse tolkede tale :

#

Elihu trodde at Job var en av de mange som bare klaget over vanskene. Han tok feil av Job. Men i alminnelighet glemmer folk lett å se opp til Gud etter hjelp. Verden har sin natt. Den er gitt oss og er et gode. Den gir søvn og hvile så en kan stå forfrisket opp til en ny dag. Men natten er ikke bare et gode. «Pesten farer fram i mørket». Sykdommen er som regel værst om natten. Røverne påferde om natten. Natten har allikevel sine sanger. Når du står ved strandbredden hører du havet synger ved dine føtter. Der hvor bekken slynger seg mot elven for å gå ut i havet synger den i nattestillheten. Du merker også hvordan vinden synger i trekronene eller «vinden som suser i linden». Mennesket har sin natt. Sorg ved
tap av sine. Lidelse i alle former. Smerter ved ulykker og sykdom. Fristelser som kommer som rasende furier i ens svakeste stunder. Kamp mot det onde i alle former. Kamp for tilværelsen. Det som gjør denne natt så mørk er, at en ofte glemmer lyset bak skyene. Det var det som senket det dype mørke over Getsemane-natten. Gud gir lovsang om natten. Gud, skaperen, er denne lovsangs forfatter. Enhver kan synge om dagen, når alt går med. Dagen er full av inspirasjon. Dalharpen spiller når det blåser. Det er vanskeligere å synge når det er stille. Da Israel sto ved Rødehavet med havet foran seg og egypterne bak seg var det vanskelig å forfatte sang. Men da de var over, var det ingen sak å synge om at hest og rytter var kastet i havet. Når det en natt i den kristnes liv, da er Gud hans eneste sang. Om dagen er det lett, om natten er der bare Gud. I Paulus og Silas i Filippi fengsel finner vi et godt vitnesbyrd om dette. I smerter, med hudstrøket rygg for deres tros skyld. I det innerste fangerom. Hvem kan tenke seg den lidelse ? Men ved midnattstid holdt de bønn og de sang Gud lovsanger. Således inspirerte Gud til sang om natten. Han er den eneste som kan inspirere til sang om natten. For det er bare han som kan gi hjertet trøst. Innholdet av lovsangen om natten er enten om gårsdagen — natten eller neste dag. Mest alminnelig om dagen som gikk. Erindringen om velsignelser som har møtt en Guds nåde og hjelp i vansker. Det er lovsangen om han som var med og hjalp. Selv den mørkeste natt har noe å synge om. Når vi i natten opplever at Gud borttar våre synder. Da blir det lyst selv i den mørkeste time. Vi kan synge om en kommende dag. For den troende er ikke livet slutt med dødsfloden, men først da får det full utfoldelse. Hvor ynkelig er ikke det menneske som bare lever i nuet og ikke har noe mere —. For den troende er hjemgangen det herlige håp. Denne lovsang åpenbarer en levende forbindelse med Gud. Kjærlighet til den evige, allmektige Gud. Den åpenbarer det sande mot. Mørket gir ingen grunn til frykt, for «din kjep og din stav den trøster meg». Her merkes forskjellen mellom den som tror og den som ikke tror. Den rikeste og mektigste som ikke har sin forbindelse med Gud i orden må forlate alt ved dødsfloden. Den fattigste av alle går frimodig gjennom den da han vet at da vinner han sin fulle rikdom. Denne lovsang er en oppmuntring for en selv og andre. Den er det beste argument for den kristne religion. Gud elsker lovsanger om natten. Da gjør han mørket til lys. Merk hvordan stjernehimlen lovsynger Gud når solen har trukket seg tilbake. Forbindelsen med Gud skaper lovsang i hjertet hva enten det er natt eller dag. Lovsangen han skaper er den rette lovsang.

#

Sanggudstjenesten ble avsluttet med at forsamlingen sang unisont «Skriv dig Jesu på mitt hjerte» etterat pastor Olsen hadde takket koret og den frammøtte forsamling. En opptatt kollekt fikk stor tilslutning, idet der innkom henved 300 kroner.

Også til formiddagens gudstjeneste var kirken godt besatt. Pastor Olsen preket og koret sang også her flere sanger. Alt ialt ble 70 års jubileet utad feiret på en helt igjennom verdig og anslående måte, som tjener koret til ære.

Ovenfor har vi gitt en liten skildring av jubileumsfeiringen utad, men jubileet ble også høytideligholdt innad, nemlig med en i høg grad stemningsfull og vakker fest i metodistkirken lørdag kveld. Det var omlag 90 personer tilstede ved denne festlighet, vi hilste på senior, Johs. Kongsgården, søstrene Karen og Helene Ellefsen, henholdsvis 82 og 79 år gamle og videre representanter for menigheten, foruten naturligvis sangkorets og musikkforeningens medlemmer.

Også endel av den «gamle garde» fra sangen var innbudt og tilstede. Og ellers en
stor ungdomsflokk. Ved det nydelig pyntede lapskausbord ønsket korets formann, Leif Opsahl, velkommen, og etterat maten var vederfaret all rettferdighet, og ved et kaffebord, seinere på kvelden ble der holdt en rekke taler.
Vi noterer foruten av korets formann, som også refr. innkomne telegrammer, pastorene Olsen og Steensen, Herman Tofsrud, Jacob Raaen, ungdomsforeningens formann Hellerud, Jac. Fuglestad m. fl.

La oss ikke glemme at Johs. Kongsgården tross sine 84 år i en morsom tale fortalte fra korets første tid. Kongsgården og fru Hellene Ellefsen ble av form. overrakt hver sin juleglede, og også organisten Fuglestad fikk en vakker blomst med takk for godt og interessert arbeide for koret.

Til æresmedlemmer utnevntes fru Anna Ellensen, stasjonsmester Nielsen og Jacob Jensen, og Asborg Mikkelsen og Hj. Kongsgården ble overrakt fortjenst
medaljen, hvorfor de takket.

Også fru Ellensen brakte koret sin takk for utnevnelsen til æresmedlem, de to øvrige nye æresmedlemmer hadde dessverre forfall. Fruene søstrene Ellefsen
takket begge for innbydelsen. Festen vekslet den hele tid med sang av koret, både nyere og eldre sanger og musikk av Grete Olsen og Ole Åsmundsen.

Den helt igjennom vellykte jubileumsfest ble avsluttet av pastor Olsen. La oss som en passende avslutning på dette lille jubileumsreferat gjengi denne sang, som M. B. Landstad hadde skrevet og som ble sunget både på festen lørdag og ved sanggudstjenesten :

Tone : «Den himmelske lovsang».

Så priser vi Herren som fylte vårt hjerte og løftet vår sang mot det blå.
Den ble broen som bar over sorg, over smerte, så fram våre bønner til Ham kunde gå.

refr.;

I brusende toner, som vårløsnet elv,
steg sangen fra jorden mot himmelens hvelv.
Guds kjærlighet dveler i alt det som synger
og ånder av renhetens lyst.

Da blir sangen i jordlivets strev en forynger, en kraft fra det høye som fyller
vårt bryst.
Da priser vi Herren som lutret vår ånd og rakte oss alle sin hjelpende hånd.

Idag skal vårt jublende sangkor frembære vår takk for den gave vi fikk.
Vi brukte den glad til Den Eviges ære på veien vi alle i årene gikk.

Og kunde vi mildne på Frelserens bud de lidendes smerte, da takker vi Gud.
Den klang betagende skjøn.