LANDKJENNING

– på dette tidspunkt – vinteren 1952 – var Iver 26 år gammel, hadde fått sin Mirjam opp til seg sommeren forut, etter at de avholdt bryllup i Kragerø 22. juni 1951;

– Iver Emanuels artikkel nedenfor ble skrevet til «Kristelig Tidende»s utgave av 22. februar 1952, like forut for «Hjemmemisjonsselskapet»s dag vel en uke senere – søndag den 2. mars; dette forstår vi, når Iver til slutt i artikkelen oppfordrer til støtte for Hjemmemisjonens arbeid :

Det er blitt sagt om Sigerfjord og Vesterålen felt, at pastoren der har 62, seksti to, utposter. La du merke til antallet ? Da jeg kom hit, hadde jeg vanskelig for å tro det, men nå begynner jeg å forstå at det ikke kan være usannsynlig.

Like fra det ytterste fiskevær, på spissen av Langøya, til den innerste jordbruksbygda inne på Hinnøya, nedover mot Raftsundet, og mot Andøya, langs alle de små og store øyene finner du folk. Husene står i klynger, og innbyggerantallet kan veksle mellom 50 og 1000.

Overalt finner en folk som mer eller mindre har forkynnelsen av Guds ord blant seg. Dette store feltet her oppe, som kalles Vesterålen skal metodistpastoren besøke. Helst flere enn en gang i løpet av konferanseåret. Enhver kan forstå at dette er ugjørlig. Om de fleste stedene skal kunne oppnå å få et besøk en gang om året, er det bra, men menigheten på stedet krever sin mann helt.

Det spiller en ikke så liten rolle å være borte fra en så stor bygd hele helgen når en tar i betraktning at metodistmenigheten er den eneste som driver regelmessig virksomhet på stedet.

Når kirken er tom, søker ungdommen og folket i Sigerfjord andre veier. Hvor jeg kommer på feltet, finner jeg hjelpsomme medarbeidere, enten de er troende eller ikke. Folk som gjerne påtar seg å kunngjøre møtene, varme opp lokalet og skaffe losji til predikanten.

Det er derfor ikke lett for oss som har hatt den fordel å kunne gå i Guds hus hver uke, å forstå hva en tilfeldig virksomhet betyr. Å gå kalt av Gud etter en kort tids møter, og så gå i ukesvis og vente på neste som kommer, må være vondt. Da kommer «spurvene» fort og spiser opp det ord som er sådd.

Det kan ta år før det er vokst til en liten kristen flokk i bygda som kan holde sammen. Vår oppgave må altså være : Utpostene må få flere besøk.

Unge venn, bli med, la tonen lyde for Kongen kjær ! Er du kalt av Gud til forkynnergjerningen ?

Vent ikke med å svare ! Markene her hjemme kaller på deg. Her er sannelig arbeidsmark nok !
Dere som støtter Hjemmemisjonsselskapet vet ikke hvilken stor gjerning dere gjør ved å holde
utpostarbeidet ved like med deres gaver. Reisene som kan være både lange og besværlige, lønner seg oftest ikke økonomisk. Da er det godt å vite at jeg har et folk bak meg som kan tre støttende til. For ikke alle steder møter en den rette forståelse for gjerningen.

Om Sigerfjord og Vesterålen vil jeg gjerne si : Det er et rikt felt som gir mye igjen etter strevet. Vi ser resultater gang på gang, og det holder interessen ved like både i menigheten og på utpostene.
Men vi behøver enda en mann til her. Kunne denne plassen bli fylt av en ungdom, kalt av Gud, ville arbeidet lykkes.

Gå derfor inn i tjenesten for din kirke.

Ta så fram kartet og slå en sirkel med Sigerfjord som sentrum og strekningen Sigerfjord – Langenes som radius, altså ca. 4 mil, så finner du vårt virkefelt. Innenfor dette området bor mange tusen mennesker, og selv sammen med de andre ordets forkynnere innen statskirken og frikirkene, blir vi altfor få.

Arbeidsdagen er lang for hver enkelt. Vi trenger hjelp ! Gud gi oss den !

Iver Høy