LANDKJENNING

– er interessant å dvele ved og vi skulle gjerne hatt vår far her til å utdype nærmere; men noe vet vi fra hans egen skriftlige beretning om sitt liv, som du kan lese annetsteds på disse sider. Og noe fortalte han oss.

Det begynte med at hans engasjement i ungdomsårene som en kristen medførte at han fikk stadig mer tillit i hjemme-menigheten i Kragerø; han var aktiv i menighetsarbeidet og blant de andre unge, noe som vekket kallet i ham til å forkynne evangeliet.

Sommeren 1945 – i de «yre» fredsmånedene – mottok han godkjenning som lokal-predikant. Dette skjedde altså i hans 20. år – hans skulle fylle 20 i november samme høst. Og etter at han hadde undergått et kort kurs, dekkende flere viktige forhold, slik som regler for vandel og naturligvis en enkel innføring i forkynner-oppgaven. Det ser ikke ut som dette falt ham vanskelig, da vi har opplysninger om at han levde forsiktig og rett som ung kristen, han var åpen og omgjengelig som person – egenskaper ved ham vi alle kjenner igjen hos vår far. Bestemtheten i synspunkter og oppfatninger var nok også til stede allerede i ungdomstiden. Og så vil vi tro han var litt reservert og forsiktig i sin væremåte. Og han fikk sin lokalpredikant-godkjenning, som var nødvendig å ha for å kunne søke seg videre inn på preste-utdanningen. Vi kan gå ut fra at den lokale pastor Jens Adolf Holler var med ved bedømmelsen av vår far som egnet til forkynner-gjerningen. Og den gang var Alf Lier tilsynsmann for østre distrikt i Metodistkirken, derfor er det ikke utenkelig at han var den øverste sensor-myndighet for vår fars prøve.

Tiden dette skjedde i, var mer en spesiell; helt tilbake fra 1924 hadde den norske presteutdanningen skjedd ved den felles skandinaviske teologiske skolen ved Øverås i Gøteborg. Men under krigen, eller helst som følge av denne, skjedde det en endring i dette felles-skandinaviske utdannings-prosjekt. Årsaken er å finne i det faktum at Norge og Danmark hadde vært i krigs-tilstand, mens Sverige hadde valgt nøytralitet, noen vil si at Sverige næret Tyskland-sympatier. At dette skapte problemer i den nordiske metodist-familien, er åpenbart, og den norske presteutdanningen ble for en periode overført til Oslo.

Mer om vår fars utdannings-vei følger;

Annet av stor interesse for oss finner vi beskrevet gjennom andres beretninger. En slik er den vår fars kjære kollega Kaare Lunde gir i sin biografi «Med omvendt snipp» fra 1991; her forteller han om sin egen veg til metodistprest-tjenesten, noe som skjedde ved 2. verdenskrigs avslutning her hjemme.