LANDKJENNING

– beliggende i bydelen Ørgryte i Göteborg og presteskolen der Iver Emanuel var elev fra juli-august 1947 til mai-juni 1949, ble erhvervet av de skandinaviske metodistkirker som et felles prosjekt; dette er beskrevet i J. Thorkildsens bok fra 1926 : «Den norske Metodistkirkes historie», på sidene 327 – 328.

Prosessen hadde vart i et par tiår, ettersom det om konferanse-året 1898 skrives at (sitat) «Den ved forrige aarskonferanse (1897) nedsatte komite for at forhandle med en lignende komite i Danmark om en fælles prædikantskole, avla sin rapport, hvis væsentligste resultat var : «Vi fortsætter fremdeles med samarbeidet for en teologisk skole for Norge og Danmark, samtidig vil vi ogsaa undersøke om muligheten av en forening med Sverige om skolesaken» (sitat slutt).

J. Thorkildsen skriver videre i sin bok fra 1926 at (sitat) : «I lang tid svinger tankene mellem en skandinavisk, en europæisk, en dansk-norsk eller at hver konferanse har sin egen skole. De mange møter om denne sak og de omfattende diskussioner har nu kanske faat en løsning. En skandinavisk skole for en høiere utdannelse er blit en virkelighet, og hvert av landene har sin egen forberedende skole.

Høsten 1923 blev James Dicksons herskapelige eiendom Øverås ved Gøteborg indkjøpt for 250.000 svenske kroner. Reparationer og forandringer beløp sig til vel 100.000 kroner. I bygningen findes foruten bibliotek, fire skolesale og kontor, 12 elevrum med plads for to—tre i hvert rum, leilighet for rektor og en lærer med familier m. m.

Bygningens oprindelige spisesal er omdannet til en vakker festsal med plads for ca. 150 personer. Indredningen av elevrummene er særdeles tiltalende. I kjelderetagen, som er lys og koselig, er kjøkkendepartement, spisesal for ca. 150 personer, smakfuldt dekoreret, rum for tjenerpersonalet, gymnastiksal, bad etc.

Den høitidelige indvielse fandt sted 16. februar 1924, hvortil skolebestyrer Einar Karlsen og redaktør Edv. Sandberg møtte som Norges aarskonferanses repræsentanter. Biskop Bast holdt indvielsestalen. Skolens første rektor er dr. J. Julén. Første aarsklasse bestod av 6 elever fra Sverige, 2 fra Danmark og 1 fra Norge, Alf Sjursen. Det andet aar var der 8 elever fra Sverige, 2 fra Finland, 1 fra Danmark og 1 fra Norge» (sitat slutt).

Slik skrives det altså om anskaffelsen av og de første par år ved den skole der Iver Emanuel var elev i to viktige år av hans liv, fra han var 21 år i 1947 til han var 23 år gammel i 1949. Da ble han ved Metodistkirkens årskonferanse i Molde under biskop Theodor Arvidsons ledelse i slutten av juni 1949 gitt ansettelse i Sigerfjord i Vesterålen. En tjeneste som varte i 5 år, frem til forflytning til Rjukan i 1954 med hans kjære Mirjam. Sigerfjord-årene og Rjukan-tiden kan du lese om på andre sider her.

For vår egen del kan det være interessant å vite hvem denne James (Jameson) Dickson var, hvis eiendom ble erhvervet av metodistene til teologisk skole høsten 1923; han var nemlig sønn av den skotsk-svenske forretningsmannen James Dickson (1784 – 1855), som emigrerte til Sverige og Göteborg fra Edinburgh i 1809, fikk svensk statsborgerskap året etter. I september 1815 ble sønnen James J. Dickson født, han som senere anskaffet seg den herskapelige villaen i Danska Vägen; familien hadde arbeidet seg fram til å bli en av de mest formuende i det svenske samfunnet i løpet av 1800-tallet, med interesser innenfor tømmer-eksport og annen vareimport, til store interesser innen shipping o.a. Familien vant seg også ry for sin støtte til vitenskapelig arbeid og veldedighet. Etter James Dickson jr. døde, faktisk på sin eiendom Øverås i november 1885, forble eiendommen i familiens eie inntil den ble solgt til metodistene i 1923.

Slik det berettes i bokverket om Øverås-skolen fra 1990 «Berättelser om Øverås», hadde eiendommen stått tom/ubenyttet en periode da Metodistkirken som institusjon kjøpte den i 1923 og på den måten ble den «Dicksonske era» på stedet avsluttet. Ved overtagelsen var datteren av de opprinnelige byggherrer/eiere Jameson Dickson, Beatrice, til stede og uttrykte sin glede over at eiendommen i framtiden skulle forvaltes av et kristent samfunn. Det var den i over 8 årtier.

Men fra 2021 er eiendommen i andres eie og kalles «Øverås slott». Interessant er det også å kjenne til at James Dicksons bror, Oscar Dickson, fra 1859 oppførte en lignende prakteiendom i Göteborg – med dagens adresse Parkgatan 2. Fra 1923 ble også denne eiendommen solgt ut av «patricier-familien» Dickson, men i 1941 testamentert av den nye eieren Hanna Lindmark til fire missionssamfund, Svenska kyrkans mission, Svenska missionsförbundet, ”Svenska missionen i Kina” och Sällskapet Svensk Baptistmission. I dag går denne bevaringsverdige eiendommen under navnet «Dicksonska palatset».

I slottet i Danskavägen tilbragte Iver Emanuel 2 spesielle år, i selskap med kjære og fremtidige preste-kollegaer. Her vandret han fra han var 21 til han var 23 år gammel – i det som kaltes den vakreste av Göteborgs promenader – beliggende rett øst for Gøteborg sentrum, i gangavstand. Slik James Jameson Dickson selv hadde spasert avstanden fra sitt hjem ned til kontoret i sentrum.

Når Iver Emanuel så ankom villaen/slottet fra Danska Vägen, var det åttekantede tårnet et blikkfang, med den elegante terrasse under denne. For fra hans enkle oppvekst-kår på Bakken i Kragerø, må dette ha vært noe helt spesielt å oppleve : tenk at den enkle metodistkirke han tilhørte kunne smykke seg med en slik eiendom til utdanningen av sine prester. Og dette på en eiendom som ble regnet som en av de mest fornemme eksempler på bygg i Gøteborgs historie.

En interessant del av historien omkring de tidligere eiere av Øverås må tas med her, siden det berører våre egne foreldres egen livsveg; Eleonore og James Jameson Dickson var troende mennesker og fikk 4 barn, hvoriblant eldste sønnen James Fredrik var den som skulle føre arven videre. Men han ble liggende under for alkoholen de senere år av sitt liv. Neste sønnen Axel Edvin ble den rake motsetning og det fortelles at han ved et besøk i London avla avholdsløftet og festet på seg det «blå bånd» og bar dette resten av sitt liv på ethvert ytterplagg han ikledde seg; så – ved hjemkomsten til Göteborg og Øverås dannet han, sammen med sin mor og sin yngste søster Beatrice Sveriges aller første «blåbandsförening», tilsvarende vårt eget Blå Kors. Dette skjedde i slottets matsal, som senere ble skolens kapell. Beatrice, som var til stede ved metodistenes overtakelse av Øverås i 1923, uttrykte spesiell glede over at eiendommen for fremtiden ikke skulle benyttes til kro-virksomhet eller lignende.

Det må også tas med et annet forhold knyttet til Dickson-familien, idet det fortelles at datteren Beatrice besøkte England i 1882-83 og der, i London, kom i berøring med en kristendom preget av John Wesleys tro på helliggjørelse og videre ble hun medlem av YWCAs «Blåbandsforening» mens hun oppholdt seg i England. Også moren, fru Dickson, ble medlem og avla avholdsløftet, ut fra den tanken at hun på den måten kunne påvirke en av gårdsarbeiderne på Øverås som lå under for alkoholen. Hennes engasjement bar rike frukter, berettes det.

Dette var altså den ytre – og indre – atmosfæren Metodistkirkens presteutdanning vokste inn i. Og som Iver Emanuel fikk møte på nært hold i de unge og formende år.