LANDKJENNING

– dette særegne arbeidet i Metodistkirkens regi forteller pastor Arthur Jøranson interessant om i en artikkel i Metodistkirkens blad «Kristelig Tidende» for 8. mars 1946; Jøranson, som var av metodist-slekt, var ferdig utdannet pastor i 1945 og ble tildelt Kongsvinger og Odalen som forstander-sted; Kirkens Hjemmemisjonsselskap hadde ansvaret for å utsende skikkede evangelister til å bistå pastoren/forstanderen i arbeidet på de aktuelle steder; til dette stedet kom tidlig på vinteren/nyåret 1946 2 unge menn, som nettopp hadde gjennomgått Metodistkirkens bibelskole i Oslo – det var Arthur Narum Svensen og Iver Emanuel Høy;

Her følger Arthur Jøransons rapport i mars-nummeret :

«Hvor langt er det til Galterud st. ?» spurte jeg en eldre mann engang i sommer jeg var på sykletur for å besøke pastor Bratland og samtidig ta min nye ansettelse i nærmere øyesyn. «Å», svarte mannen, «det er bare et lite stykke det». «Hvor langt omtrent ?» drev jeg på. «Ca. 13 km.» var svaret.

Jeg takket og dro i veg på sykkelen for å greie de siste kilometrene som jeg syntes var lange, selvom Glåmdalingen betegnet det som et lite stykke. Seinere, etter at jeg er blitt bedre kjent, har jeg fått vende meg til de lange avstander, for det er det her i Odalsbygdene.

I de brede bygder på begge sider av Glåma, oppover mot Kongsvinger og videre opp i Solørstraktene, har vår kirke i årrekker hatt fast virksomhet. De mange Herrens tjenere som har vært her, har nedlagt et stort arbeide, så i dag er vår kirke og vår menighet meget godt kjent og likeså godt ansett. Resultatet av års trofast arbeide er at vi i dag har flere faste virkeplasser i bygdene. Det kan nevnes : Galterud, Sander, Slåstad, Odals verk, Finholt, Kongsvinger og flere steder i Solør.

På Galterud, hvor også menighetens forstander bor, har vi en kirke, og i Slåstad har vi et vakkert lite bedehus. Avstandene er som nevnt store, og det eneste framkomstmiddel er sykkel. Ja, den må vi ty til enten det er tilsynsmann på besøk eller prest og evangelist. I all slags vær, i regn og snø er sykkelen framkomstmidlet.

Og det kan også hende slik det gjorde vår forrige evangelist etter en tomilstur i 25 graders kulde, at svetten henger som istapper på skjorte og vest når en vel er kommet fram. Men tretthet forsvinner snart når bedehus eller stue fyles av eldre og unge som kommer for å høre Guds ord. I lys av parafinlykten har de gått opptil 1 —2 timer gjennom skog og mark framover veg og sti for å komme til møte. Trangen etter Guds ord er stor. Nettopp derfor blir velsignelsen også stor.

Hvor langt har du gått, da ? spurte jeg i Slåstad en gammel kone. Ca. 1 3/4 time, svarte hun. Jeg tillot meg å spørre videre : Hvor gammel er da du ? 75 år svarte konen. — Så lyder da sang og bønn opp til Gud, gledessangen over at vi kan samles om hans dyrebare ord.

Jeg vil ikke unnlate å nevne våre trofaste medlemmer som i kjærlighet til Gud og til hans sak yter de største offer for at saken skal gå fram. Ivrige med i musikklagene, søndagsskolene, juniorarbeide, alltid villige. Særskilt vil jeg nevne våre to lokalpredikanter Jakob Sommerhus og Syver Johansen. — Disse to betyr for vårt virke umåtelig meget, og Gud skal lønne dem for deres trofasthet. Du var tro i lille, jeg vil sette deg over det som er større.

Men det som vi trenger, også vi, er bønn. Bønn om at arbeidet må lykkes, sjeler frelses. Et av de hardeste steder vi har er Kongsvinger. Her synes det som om all interesse for Gud og Kristus er forsvinnende liten. Vår menighet har også der en trofast flokk, men vi trenger forbønn, og ber troende venner i land og by huske oss innfor nådens trone.

Gud har vært god mot oss idet at arbeidet er blitt utvidet. Etter jul har vi foruten menighetens forstander to evangelister i fast virksomhet. Den ene særlig for Kongsvinger og Solør. For vår kirke og vår menighet har denne utvidelse meget å bety.

Der er fremdeles store og rike muligheter for Guds saks fremme, og kravet etter møter er fremdeles stort. Vi vil i Jesu navn gjøre vårt til at saken må lykkes og Guds rike ha framgang. Vi vil arbeide før natten kommer.

Arthur Jøranson.