Iver Emanuel Høys tjeneste i Norges Kristne Arbeideres forbund (NKAF), nå Kristne Arbeidere
– ble en tjeneste som strakte seg over svært mange år; faktisk startet denne tjenesten fra høsten 1971 – det året han av Metodistkirken ved Årskonferansen ble gitt et fri-år til å vurdere tjenesten i kirken. Da fikk han nemlig halvtids stilling i NKAF som såkalt «industri-prest» på Vestlandet.
Vi kommer tilbake til de to personer, stortingsmann Knut Vik og sogneprest Olav Totland (som også har sittet på Tinget), som bidro til hans ansettelse i Forbundet.
Men hans kontakt med NKAF startet enda 15 år før dette, da han som pastor i Metodistkirken på Rjukan ble invitert til å holde bedriftsandakter ved Norsk Hydros anlegg der. Selv etter at han formelt sluttet i stillingen der i 1986, fortsatte han denne tjenesten på såkalt «freelance-basis». Derfor – regner vi med både årene før og etter de formelle ansettelses-årene, som frivillig og som freelancer, blir dette en svært lang periode, ja – en stor del av hans liv.
Dette var en tjeneste han passet svært godt til, som menneske, som person – og ved hans enkle og direkte måte å være på, virket den på en måte Gud-gitt. Han la heller aldri skjul på at hans bakgrunn hadde formet ham som menneske, da han kom fra enkle kår, oppvokst i mellomkrigstidens og krigsårenes Kragerø.
Vi kan ikke komme ifra at denne tjenesten ikke ville vært mulig om han ikke hadde hatt en hustru av vår mors kaliber ved sin side; hun stod med ham i brast og bram, som det heter, og gav ham støtte, også ved selv å jobbe på fulltid ved Telegrafen i Bergen.
– og her kan du lese beskrivelser av denne tid i hans og deres felles’ liv :