LANDKJENNING

Nedenstående artikkel er hentet fra bladet «Brorskap» – nr. 4/desember 1986 – et portrett av vår far i forbindelse med at han da sluttet i sin tjeneste i Vestlandet krets av Norges Kristne Arbeideres Forbund (NKAF).

Det var med blandede følelser vi mottok meldingen om at vår trofaste andaktsholder gjennom 30 år, pastor Iver Høy, hadde sagt opp sin stilling i Vestlandet krets av NKAF til fordel for en heltidsansettelse i Blå Kors i Bergen, hvor han i mange år har arbeidet i halv stilling som bysekretær ved siden av engasjementet i NKAF.

Det er slitsomt å holde bedriftsandakter i år etter år. Stadig å være på reisefot, stadig stå overfor nye mennesker. Vi har full forståelse for at vår iherdige venn og medarbeider gjerne vil trappe litt ned etter å ha passert 60 for et par år siden.

Høy fortsetter som andaktsholder på freelance-basis ved siden av sin krevende oppgave som kretssekretær i Bergen Blå Kors. Brorskap har besøkt pastoren, andaktsholderen og kretssekretæren på hjemmebane.

Joda, jeg har vært andaktsholder i 30 år. Jeg holdt mine første bedriftsandakter i 1956, smiler Iver Høy og minnes med glede mens han tar imot oss i sitt lille kontor med en flaske kald sitronbrus. Bedre velkomst kunne han ikke ha gitt oss, for intervjuet fant sted en av de tropiske dagene i sommer-Norge.

Vi spør ham om hvordan han aller første gang fikk høre om bedriftsandakter ? Han tenker seg om litt. Aller første gang ? Han vet ikke riktig. Men det skjedde i alle fall mens han var metodistpastor på Rjukan, det var der han holdt sine første bedriftsandakter. På Norsk Hydro. Siden har han fortsatt i de byene han  har vært knyttet til som prest.

– På Rjukan hadde vi en egen sang- og musikkgruppe som gikk på bedriftsandakter. To fra kirken vår var med i den gruppen, Ragnhild og Rolf Nilgard, heter de. De inspirerte meg til å gå. Vi gikk sammen på Norsk Hydro. De sang og spilte, han trekkspill og hun gitar, og jeg prekte.

15 år på Vestlandet.

De seneste 15 årene har Iver Høy vært ansatt i Vestlandet krets av NKAF i halv stilling.

– Det var stortingsmann Knut Vik, tidligere formann i NKAF gjennom flere år, som sammen med sogneprest Olav Totland kom til meg og spurte om jeg kunne tenke meg å gå inn i andaktstjenesten, forteller Høy.

For egen del vil vi gjerne få opplyse om at denne halve stillingen , som ble opprettet i 1971, det meste av tiden har vært avlønnet på honorarbasis. Høy fikk en beskjeden godtgjørelse etter stykkpris per andakt. Bare de siste fire-fem årene har han hatt fast lønn for sitt arbeid i NKAF. Det forteller også noe om offervilje og trofasthet mot et kall. Vi spør ham om han hadde holdt bedriftsandakter på Vestlandet før de to tidligere stortingsmenn dukket opp ?

– Jada, smiler Høy. Jeg hadde vært med Knut Vik. Jeg var med i Predikant-ringen og vi deltok i andaktsvirksomheten. Høy blir enda varmere i stemmen: – Knut Vik var en fin mann. Jeg kjente ham godt.

– Følte du helt fra begynnelsen av din andaktstid at dette var et kall for deg ?

– Jeg synes at predikanter alltid bør gå ut og møte nye mennesker. Dessuten kom jeg jo fra et arbeidermiljø sjøl. Min far var vanlig arbeider. Jeg syntes det var fint å komme ut på arbeidsplassene og møte folk der de var.

Pasifist på Våpenfabrikken.

Som prest på Kongsberg holdt jeg ofte andakter på Våpenfabrikken, på Geværfabrikken og på Mynten.

– Var det etter besøkene på Våpenfabrikken du ble pasifist ?

Han ler og erklærer med fast stemme : – Pasifist var jeg lenge før jeg kom til Kongsberg. Da jeg kom over bøkene til Stanley Jones, bl.a. «Kristi alternativ til kommunismen», som jeg leste under krigen, så jeg klart for meg hva jeg skulle gjøre. Senere var jeg mye sammen med Stanley Jones – han var et ideal for meg.

– Likevel gikk du på Våpenfabrikken ?

– Ja. Men jeg husker en gang jeg var der og skulle holde andakt like før de skulle ha avgårde en stor leveranse kanoner. Det var kanoner rundt meg alle steder, og jeg kom i en samvittighetskonflikt. Da gikk jeg hjem og ba til Gud: «Kjære Gud, vil du jeg skal gå på Våpenfabrikken og ha andakter ?» – Da fikk jeg for meg at «når min Sønn kunne stige ned til en verden full av synd og elendighet, så må vel du kunne gå på Våpenfabrikken !»

Fra prest til andaktsholder. 

– Hvor lenge var du metodistprest ?

– Jeg begynte som forkynner i 1946 (20 år gammel) og var aktiv i Metodistkirken i 25 år – i forskjellige menigheter. I Sigerfjord (Vesterålen), på Rjukan, i Egersund, på Kongsberg og så kom jeg hit til Bergen i 1968 hvor jeg var i 1. Metodistmenighet i 3 år.

– Da du begynte som andaktsholder på freelance-basis hadde du vel også flere små barn ?

– Jada, jeg har fem barn. Den yngste var da fem år gammel.

– Det måtte da være et økonomisk vågesprang å forlate en prestestilling for å gå inn i noe så usikkert som bedriftsandakter på freelance-basis ?

– Ja, men jeg så det som et kall fra Gud og syntes det var helt fint. Jeg sa selv at jeg skal holde andakter og jeg vil ha betalt bare for det jeg gjør.

– Hvordan kunne du greie deg økonomisk når du hadde fem barn ?

– Kona mi jobbet. Hun var i Televerket. Dessuten hadde jeg jo andre møter ved siden av.

– Hvor mange andakter holdt du i måneden ?

– Jeg prøvde å ha omkring 25 hver måned, men noen ganger hadde jeg jo flere. Det høyeste jeg har vært oppe i, er 36 på en måned.

– Det var i halv stilling ?

– Ja, men da var jeg sliten.

– Er du klar over at du med 36 andakter på en måned i halv stilling begynner å nærme deg Ragnar Forbechs nivå ?

– Ja, vi har hatt mange fine arbeidere i forbundet. Pastor Forbech var forresten med meg på andakter her i Bergen også.

Føltes litt stusselig.

– Kan du huske den aller første bedriftsandakten du holdt ?

– Ja, det var sammen  med forbundssekretær Georg Larsen. Han kom fra Porsgrunn opp til Rjukan for å holde bedriftsandakter. Jeg husker godt at jeg beundret hans frimodighet. Han var jo en enkel mann, han verken spilte eller sang, men gikk på med en frimodighet som imponerte meg veldig. Han introduserte meg på Norsk Hydro og ga meg frie tøyler. Jeg sang litt og holdt en andakt, men det var Larsen som ledet den.

– Var du nervøs ?

– Ja, det var jeg. Jeg sto jo overfor bare ukjente mennesker – på en stor fabrikk. Det var en helt ny opplevelse. En masse mennesker gikk in og ut av porten, og der sto jeg med en gitar. Det føltes litt stusselig.

– Lyttet de til deg ?

– Ja, de var jo interessert i musikken, da. Det opplevde jeg enda sterkere da Ragnhild og Rolf Nilgard var med. De sang vidunderlig og tilhørte også Metodistkirken.

Blir budsendt. 

– Men de fleste bedriftsandaktene har du vel holdt i Bergen og omegn ?

– Ja. Og her har det hendt flere ganger at folk har kommet til meg etterpå og villet snakke eller be om forbønn. Det har også hendt at personer har sendt bud etter meg når de har kommet på sykehus. Når de har hatt behov for åndelig hjelp, da har Kristne Arbeideres Forbund som de har lært å kjenne gjennom bedriftsandaktene, dukket opp i tankene deres og det har vært naturlig å spørre om jeg kunne komme og besøke dem. Jeg husker spesielt ett tilfelle; en mann ble plutselig syk og lå for døden. Han ville forberede seg på det som skulle skje og på grunn av bedriftsandaktene ble jeg budsendt.

Jeg husker også en som sto fram på arbeidsplassen sin, det er ikke lenge siden. Han hadde opplevd hvordan Gud hadde grepet radikalt inn i sitt liv og det ønsket han å fortelle sine arbeidskamerater. Han reiste seg opp og fortalte hva Gud hadde gjort i den konkrete situasjonen som svar på bønn. Jeg hadde vær hjemme hos ham etter en andakt. Det virket veldig sterkt. Jeg har også holdt en del andakter på yrkesskoler. Der har jeg flere ganger opplevd at de unge har kommet og ville snakke.

Jeg fikk frimodighet.

– Kommer du å fortsette å holde bedriftsandakter ?

– Ja det vil jeg; men jeg vil gjerne si noe om frimodighet. Jeg hadde en veldig sterk Guds-opplevelse for femten år siden. Jeg opplevde «pinse» i mitt liv og hos meg var det en revolusjon. Jeg opplevde noe lignende som disiplene gjorde første pinsedag, de mottok Den Hellige Ånds kraft i sitt liv. Metodistene kaller denne opplevelsen for den annen velsignelse, Guds annet frelsesverk – the Second Blessing. Det er et begrep som pinsevennene også har – de forkynner Åndens dåp. Uten den erfaringen hadde jeg nok aldri gått ut på bedriftene. Jeg hadde ikke hatt frimodighet. Du får en helt annen frimodighet gjennom en slik opplevelse, det vil jeg gjerne ha sagt til Guds ære.

Jeg har hatt mange personer med meg på bedriftsandakter, jeg har arbeidet systematisk med det. Men mange predikanter har ikke frimodighet nok. De står der og roter med et manuskript ! Pastor Høy virker nesten opprørt ved tanken på bedriftsandakter etter manuskripter, han hever stemmer og poengterer hvert ord :

– Det går ikke an, du må ha det inne i deg ! Det er klart vi skal forberede oss, men jeg har hatt folk med meg som ikke passer til å forkynne på bedriftene, og jeg har måttet si det til dem.

Fikk kallet som 17-åring.

– Du snakket om Den annen velsignelse eller Åndens dåp, har du ikke også hatt en første omvendelse ?

– Joda. Jeg følte kallet til å forkynne da jeg var sytten år gammel. Da reiste jeg ut som evangelist, jeg ville se om det virkelig var Guds kall før jeg begynte å studere teologi. Å begynne å studere teologi uten å ha Guds kall, det må være bortkastet. Jeg hadde derfor ett år først som evangelist.

– Har du med deg kristendommen hjemmefra – var dine foreldre kristne ?

– Nei.

Forskjellig mottakelse.

– Blir du bare positivt mottatt av arbeiderne på bedriftene ?

– Nei. Jeg har et ferskt eksempel fra Vestlandske Salslag hvor jeg har gått i ti år. I vår fattet de en beslutning om at de ikke ville ha andakter lenger. Her har jeg hatt med meg mange forskjellige sanggrupper og vedtaket var et majoritetsvedtak. Men nå har jeg hørt siden at de angrer på at de gjorde dette vedtaket. For det var en stor minoritet der som gjerne ville hatt denne opplevelsen.

På Varde fabrikker, som nå er nedlagt, var det også en bevegelse blant en del av arbeiderne, de ville ha spisepausen i fred. Men da sa personalsjefen: «Nei, de stunden trenger vi av og til. Det må dere kunne tåle».

– Jeg gjør det alltid slik at jeg oppsøker klubben eller tillitsmannen på bedriften og spør om å få lov til å komme. Jeg spør om å få komme og prøve, så får de vurdere det etterpå, og jeg må si til Guds ære at når jeg har vært der en gang og kommer igjen så sier de gjerne: «Vi prøver en gang til!»

– Du må vel også spørre bedriftsledelsen ?

-Nei, det gjør klubben. Men jeg kan fortelle at jeg var inne på et smelteverk. Den som satte opp plakatene om bedriftsandaktene for meg der, var lederen av det lokale AKP. Jeg spurte ham om å få holde andakter. «Jada, jeg skal sette opp plakatene for deg, jeg», sa han.

Lettere i dag.

– Er det vanskeligere å holde bedriftsandakteri dag enn  det var for femten eller tretti år siden ?

– Jeg synes ikke det, men dette er jo en helt personlig vurdering. Jeg synes tvert imot at det er lettere i dag. For tretti år siden var folk veldig opptatt av materialismen, de skulle skaffe seg forskjellige ting. Nå har de fått disse tingene og likevel har de ikke fred.

– Men i dag er det så mange andre muligheter til å høre Ordet enn det var for tretti år siden. Jeg tenker på alle nærradiostasjonene og andaktene over riksnettet ?

– Nærradioen er jo bare få år; jeg har ikke merket noen forandring når man først er kommet inn et sted.

– Du mener ikke behovet for bedriftsandakterer mindre i dag ?

– Nei, det har jeg ikke følelsen av. Ikke på de stedene jeg har vært. Jeg mener fremdeles det bør være NKAFs viktigste oppgave.

– Kunne det være en oppgave for teologiske studenter ?

– Ja, hvorfor ikke ? De kunne jo gjøre denne type tjeneste som en del av sin utdannelse. Men det må være noen som har taket på dette, det går ikke an å eksperimentere.

Et ord i rett tid.

Jeg var en gang på Rådhuset i en kommune i Sogn. Da hadde akkurat presten og kona mistet to av sine barn i en trafikkulykke. Kona jobbet på kommunekontoret og uten å vite om ulykken kom jeg dit for andakt akkurat den dagen hun var på jobb første gang etter ulykken. Første dagen ble hun møtt med et Guds ord ! For henne var det en veldig trøst. Jeg merket også hvordan hele atmosfæren av trøst og medfølelse strømmet mot denne kvinnen under andakten.

En gang hadde jeg med Sally Olsen, «fangenes engel» på Puerto Rico. Helt spontant ble det blant de tilstedeværende under andakten samlet in 250 kroner til det barnehjem hun driver på den karibiske øyen. Så ringte klokka, syerskene skulle tilbake til jobben sin. Men de ble sittende fordi Sally Olsen var ikke ferdig med sin fortelling. Ingen gikk. Da sa personalsjefen høyt og tydelig : – Dette blir dyrt for deg, det, Høy !

– Ja, men du skal være oppmerksom på at de kommer til å arbeide dobbelt så fort når de kommer ned, svarte jeg.

– Akkurat, sa han – bare fortsett !

– Jeg har også opplevd spisesaler hvor det har vært så fullt at det nesten ikke har vært plass for meg til å stå.

Jo – bedriftsandaktene må fortsette, de fyller et viktig behov !