LANDKJENNING

– og går dermed en «etappe» i sitt liv, der han ser klart at han må veien om «dåpens grav», som mange kaller den. Dette vier vi et eget avsnitt her på «landkjenning», siden hans antakelse av denne markerer et skille i liv og tjeneste for våre foreldre.

Spørsmålet om dåp på «egen tro» ble så viktig for ham, at han «ofret» tjenesten som metodistpastor, siden hans endrede syn på dåpen medførte at han ikke lenger kunne døpe spedbarn, som jo var metodistenes tradisjonelle dåpssyn – allikevel med et annet innhold enn det lutherske.

Men noe hadde gått forut for denne begivenhet i hans liv; vi er overbevist om at det var en lang prosess, ja over flere år. Det å stå som menighetsprest var for ham et dypt kall, et forkynner-kall han hadde kjent på helt fra ungdomstiden i Kragerø midt på 1940-tallet. Siden gjennomgikk han de ordninger og skoler som ledet fram til godkjennelse og ordinasjon til metodist-pastor.

Metodistkirken var fra den ringe start i Norge i midten av det 19. århundre en vekkelses-bevegelse, en plass i Guds vingård der enkeltmennesket ble kalt ut fra mengden og slik sette kursen mot det evige mål – det evige liv i Guds nærhet. Selve livet her nede skulle helliges Gud – i ord og gjerning. Vi kan si at dette var Metodismens livsgrunnlag også her i vårt land.

Denne dype overbevisning fylte vår far gjennom årene som menighetspastor på 1950- og 1960-tallet; underveis i disse år hadde han – og vår mor – møtt mennesker på sin vei som hadde ansporet dem begge og gjort dem besjelet – og beåndet – med trangen til å virke ivrig og målbevisst med å bringe først og fremst sine egne og så i neste omgang dem de møtte på sin vei til fellesskap med Jesus og dernest inn i et menighets-fellesskap. I avsnittet om mennesker av stor betydning for deres livsvei sammen er flere kjære venner og inspirerende mennesker trukket frem.

Især som menighetsforstander er det klart at vår far i ulike sammenhenger gav uttrykk for at han savnet kraft og styrke til å utføre sitt «oppdrag» slik han innerst inne ønsket – å formidle Evangeliet – Ordet – til radikal endring for de mennesker som var betroet ham/dem som menighetshyrde.

Slik sett var vår far især på søken etter en større dybde, noe han hadde bevitnet hos flere mennesker han hadde møtt; høsten 1970 skjedde derfor noe som ble hva vi kan kalle «skjellsettende» for ham og dermed for vår familie som sådan. På invitasjon fra bergens-skipsmegleren Sophus Schanche kom 12 personer til Bergen som utsendinger fra organisasjonen Full Gospel Business Men’s Fellowship International; de var ledet av den norsk-amerikanske forretningsmannen Simon Vikse, opprinnelig fra Haugesund. Også blant dem var den kjente lutherske presten Harald Bredesen, samt Arthur Katz, med jødisk bakgrunn. De tillyste offentlige møtene torsdag 8. oktober og fredag 9. oktober fant sted i Terminus Hall, konferanse-salen tilhørende Hotel Terminus, og der var vår far også til stede. Bredesen talte fredagskvelden om Åndens kraft. Dette møtet spesielt forvandlet mye for ham, noe vi skal komme tilbake til.

Veien videre for ham selv og vår mor Mirjam etter den erfaringen vår far fikk ved denne spesielle anledning, ble annerledes enn det de gjerne hadde tenkt seg; og i løpet av de kommende måneder vokste en overbevisning om at han måtte la seg døpe på sin egen tro.

Dette skjedde på vårparten 1971 og ved et privat møte i pinsemenigheten Tabernaklets lokale – der selve dåpen med full neddykking ble foretatt av hans mangeårige venn pinseforstander Roald Andersen. Der var vår mor Mirjam også til stede, nær sagt naturligvis, slik at det aldri kan sies om ham at han ikke involverte sin kjære hustru i dette skritt på troesveien.

Som vi også kjenner veldig godt til, medførte dette skritt til at han ved Metodistkirkens Årskonferanse avholdt i Tønsberg i slutten av juni samme år (1971) ble gitt et fri-år til å vurdere sin stilling innen kirken. Og denne hans holdning til kristen dåp vel ble enda mer rotfestet gjennom dette fri-år, slik at ved den neste årskonferansen i Oslo Første menighet ble det avgjort at han måtte slutte som metodistpastor.

På disse sider trekkes derfor fram elementer i det som førte fram til det endrede dåpssyn; for det er slik at endringen for vår fars del ikke foregikk i et vakum, men heller at forskjellige impulser virket sammen – over år – til at han modnet fram til selv å anta troende dåp.

Les derfor her videre om :