LANDKJENNING

– i utgaven for onsdag 19. oktober; på dette tidspunkt var Odd Sverre Hove konstituert sjefredaktør, i Finn Jarle Sæles sted, mens Hove overtok stillingen fast i 1999; her følger Ivers minneord etter sin gode venn Frantz, som var gått bort 76 år gammel 4 dager tidligere, lørdag 15. oktober. Frantz Ingebrigtsen var født i Årstad bydel i Bergen 24. mai 1918;

Frantz Ingebrigtzen døde lørdag 15. oktober i troen på sin frelser, 76 år gammel. En troens stridsmann er kalt ut av tjenesten.

Alt som atten-åring var Frantz på vitneferd. Bergens Indremisjon så straks at den unge gutten hadde noe å fare med.

Han utdannet seg til mekaniker og drev eget verksted i flere år. Men det varte ikke lenge før han helt gav seg ut i forkynnertjenesten.

Det Vestlandske Indremisjonsforbund kalte ham til tjeneste, og mange var de som fikk et kall fra Gud gjennom denne Kristus-grepne forkynneren. Fra begynnelsen av syttiårene og like til pensjonsalderen i 1985 var han ansatt i Blå Kors i Bergen som bysekretær. Her fikk Frantz rikelig bruk for sine mange nådegaver i tjenesten. På prekestolen, i personlig forbønnstjeneste, for «guttene på gaten».

Selv fikk jeg oppleve å «overta» i tjenesten da Ingebrigtsen sluttet – og her lå mye fruktbart land odlet. Det var godt å komme etter en slik forkynner. Det er utrolig hvor mye han rakk i tjenesten. Men så var han også rask som en vind, intens og kompromissløs. En hel vegg med talekassetter fra Frantz sine interessante bibeltimer, var blant annet det som møtte meg i Blå Kors. Og bestillingene kom fra hele landet.

Dikt og artikler kom fra hans hånd og det var alltid snert i det han skrev. En merket at det var nøden for sjelers frelse som drev ham. Og nå er han borte fra oss – jeg sørger.

Selv sa han ofte : «Min plass er i prekestolen». Sykdom satte ham kraftig tilbake da han 67 år gammel gikk av for aldersgrensen. Og litt etter litt kom kreftene tilbake. Men Frantz var aldri i stand til å geare om. Han måtte brenne ut. Da han nå sist i august talte i Blå Kors (dette var i august 1994/red.) var det med ild og glød. Han måtte engasjere.

Frantz var hele Guds menighets eiendom. Han tilhørte Misjonsforbundet, men han trivdes like godt i arméen og pinsemenigheten som i kirken. Han ville tilhøre oss alle.

Mange er de som Frantz har bedt for, og Gud har grepet inn til frelse og helbredelse, og han snakket aldri om det.

En av Guds originaler iblant oss er hentet hjem. Tilbake står først og fremst kone. barn og familie – og sammen med dem en stor venneskare fra Møre i nord til Stavanger i sør. Vi sørger og gråter, men takker Gud og sier : På gjensyn !