LANDKJENNING

– utgjør et avgjørende kapittel for denne gren av familien Høy; det lå forhold i hans bakgrunn som ledet Iver inn på denne livsvei, forhold han selv grunnet på gjennom livet og også snakket om ved mange anledninger. Ikke minst den kjensgjerning at hans oldefar på farssiden var en avholdt prest innen den norske kirke (Christian Høy – 1803 – 1867); og gikk han ett slektsledd tilbake på den samme grein, var hans tippoldemor av den avholdte presteslekten Hesselberg, kjent over landet som sterkt herrnhutisk preget (av Brødremenigheten).

Ivers egen oppfatning omkring denne del av sin bakgrunn, var at innflytelsen herfra førte «en mild ånd» inn i slekten. Allikevel, om hensyn tas til hans helt nære, hans foreldrehjem, kan det muligens mindre sies å ha ligget «i kortene» at Iver skulle gå forkynner-veien; men det må også modereres litt – mer om dette på annet sted her. Nedenfor vil du se kort skissert de «etapper» fra Ivers tidlige år og som steg for steg først førte ham inn i pastortjeneste og til sist ledet til at han oppfylte de strenge kvalifikasjonskrav – eller nærmere «karakterkrav» – til utnevnelse som «eldste» («elder»). Forut for dette måtte en vordende «fullverdig» prest ha utstått en periode av minimum 2 år som «diakon» («deacon»).

Denne siste og viktige utnevnelse av Iver til «eldste» sorterte under den norske gren av den internasjonale «The Methodist Church» og hvilken skjedde ved den norske metodistkirkes Årskonferanse avholdt i Ålesund i slutten av juni 1953; dette var under presidium av den nylig tiltrådte biskop Odd Hagen (Ivers tidligere lærer og rektor ved presteskolen på Øverås i Gøteborg) sammen med den øvrige kirkeledelsen her hjemme. Både hans utnevnelse til «diakon» («deacon») ved Årskonferansen i Oslo i 1951 og hans utnevnelse 2 år senere til «eldste» («elder») ble utferdiget på engelsk ved et internasjonalt formular, til enhver å kunne tolke og forstå – teksten på begge disse kan du finne gjengitt i linker nedenfor. Og veien til en tjeneste som «eldste» var for Ivers vedkommende vidløftig og lang, slik det sees nedenfor; les dette i punkter, der deler er hentet fra Ivers egen livsberetning «I Mesterens tjeneste» (les den her) – se også innfelt kopi av begge vitnesbyrd/diplomer nederst på denne siden :

1. Som syttenåring opplevde Iver et kall til tjeneste, som han selv beretter om – dette var i 1943. Først virket dette å være et kall til misjonær-tjeneste; på dette tidspunkt var Iver elev ved Kragerø Gymnas og verdenskrigen raste på sitt sterkeste.

2. Våren 1944 – midt under krigen – ble Iver gitt Kragerø metodistmenighets anbefaling til lokalpredikant – etter å ha gjennomgått et mindre pensum som kirkens skoleledelse hadde utferdiget og en derpå avholdt skriftlig prøve; på dette tidspunkt var han 18 år og i ferd med å avslutte sitt 2. år på gymnaset.

3. 1. september 1945 startet Iver på en 4 måneders bibelskole som Metodistkirken arrangerte i Oslo – dette var ikke et «evangelist-kurs» og de som kjente kallet til å gå inn i en evangelist-gjerning under kirkens hjemmemisjon, fikk tilbud om tilleggsundervisning etter bibelskolens avslutning. Dette skjedde for Ivers del. I løpet av disse 4 høstmåneder var han assosiert i den lille metodistmenigheten på Kolbotn ut fra lokalet «Steinor». Samme høst feiret Iver sin 20 årsdag, det skjedde ute hos hans tante og onkel i skolestuen på Svartskog, i samme hus der onkelen hadde en sidejobb som vaktmester og de disponerte en liten leilighet i samme byggs 2. etasje. Til denne feiringen hadde Iver med seg flere av sine nye venner fra bibelskolen.

4. Vinteren og våren 1946 var Iver utplassert i tjeneste som evangelist i distriktet Odalen og Kongsvinger – en interessant periode Iver selv har nevnt litt omkring i sitt skriv «I Mesterens tjeneste». Han fortalte mange ganger om utfordringene det skapte med den kalde vinteren som rammet Norge dette året.

5. Høsten 1946 startet han på sin formelle teologiske utdannelse innenfor Metodistkirken, hvilken besto i et første år ved kirkens skole i Oslo og ut fra 1. Metodistkirke på Grünerløkka. Dette strakte seg over 2 semestre, fram til forsommeren 1947. Dette året var Iver «utplassert» ved samme menighet på Kolbotn der han hadde vært året før. Dette sksoleåret ble han også engasjert i oppstart og virke ved en «søndagsskole» i skolehuset på Svartskog, der barnesamlingene foregikk på onsdager ettermiddag – samme hus der hans tante og onkel bodde. På dette tidspunkt var Iver 21 år gammel.

6. Høsten 1947 fortsatte han sin presteutdanning ved kirkens teologiske skole på Øverås i Göteborg – denne hadde vært ute av drift noen få år på grunn av krigen, men nå igjen igangsatt. Utdanningen hans ved Øverås strakte seg over 2 år – i sitt skriv forteller Iver litt om denne tiden; han kom med «artium i bagasjen» fra 1945, noe som også bestemte lengden på ble utdanningen ved Øverås.

7. Forsommeren 1949 fullførte Iver utdanningsløpet i Gøteborg og deltok deretter ved kirkens Årskonferanse i slutten av juni, dette året arrangert i Molde. Det må nevnes her en viktig milepel i hans liv, nemlig møtet med Mirjam i Drammen ved slutten av dette skoleåret, da eleven gjorde sin sedvanlige tur rundt om i utvalgte menigheter for å gjøre disse kjent med elevene og med skolens virksomhet; i salen ved kveldsmøtet i Drammen satt Mirjam, på dette tidspunkt også hun 23 år gammel og i stilling ved Televerket i Drammen. Iver kjente godt hennes familie i Kragerø, der far Andreas var metodistpresten i årene 1946 til 1951. Dette bekjentskap mellom Mirjam og Iver var allerede etablert og sommeren deretter inngikk de forlovelse. Hun satt altså i kirkesalen denne kveldsstunden sent i april 1949 og lyttet også til Ivers vitnesbyrd, hvilket omhandlet et særskilt og interessant tema (les om dette på annet sted her).

8. Ved Årskonferansen i Molde – under presidium av den svenske biskop Theodor Arvidson – ble Iver tildelt sin første menighetspost og kalt til å betjene menigheten i Sigerfjord i Vesterålen med utposter i det distriktet vidt omkring. Han ble samtidig opptatt «på prøve» i Konferansen – prøvetiden for en pastor i Metodistkirken var satt til 2 år, der også såkalte «konferansestudier» inngikk, forut for eventuell utnevnelse til «diakon» («deacon»).

9. Etter disse 2 årene – fremdeles i Sigerfjord – fikk Iver ved konferansen i Oslo i 1951 sitt vitnesbyrd/diplom som «diakon» («deacon»). Hans studier underveis fikk godkjent-karakter. Dette diplom var undertegnet av Theodor Arvidson, som fremdeles var biskop. Les teksten på dette dokument på side lenket til nedenfor; på dette tidspunkt var Iver 25 år. Ikke mange dagene forut hadde han i Kragerø (22. juni 1951) inngått i ektestanden med sin kjære Mirjam Daastøl – etter ett års forlovelse. Han fikk sin tjeneste fortsatt i Sigerfjord, men denne gangen reiste han ikke alene nordover – Mirjam og Iver var i ferd med å etablere et hjem sammen. Videre «konferansestudier» inngikk i tjenesten; mer om innholdet i disse på en annen side.

10. Det viktigste kapittel i presteutdanningen ble nådd ved Årskonferansen i Ålesund i slutten av juni 1953 – utnevnelsen til «eldste» («elder»); ved denne anledning var en ny biskop tiltrådt – nordmannen Odd Hagen, han som Iver kjente godt fra selve utdannelsen og som hadde sin hånd med i den formelle godkjenning som ble gitt Iver som «eldste»: les den viktige teksten i diplomet/vitnesbyrdet i lenken nedenfor;

Først ser vi kopi av Ivers diplom som «diakon» – «the office of Deacon» – utferdiget av biskop Theodor Arvidson og datert 1. juli 1951:

– deretter vitnesbyrd/diplom som «eldste» – the office of an Elder» – utferdiget av biskop Odd Hagen og datert 28. juni 1953 :

– les den oversatte teksten på disse vitnesbyrd på følgende sider :