LANDKJENNING

– etter Andreas Daastøls bortgang 4. november 1962 og inntatt i den norske metodistkirkes fellesblad «Kristelig Tidende» for 30. november 1962; Leif Sevre forteller i minneordet om sitt eget møte med Andreas – i Immanuelkirken på Bjølsen i hovedstaden; der var Andreas pastor i to perioder – først fra 1920 til 1922, så fra 1929 til 1931. Dette fant sted i Andreas’ første periode – da Sevre var omkring 19 år gammel (født i desember 1902) – og det berettes i boken fra 1993, forfattet av Erling Skjørshammer, «Immanuelkirken – 100 år på Bjølsen» følgende : «.. Aftenmisjonen, som ble avholdt i sakristiet hver lørdag, samlet store forsamlinger. Dette var i Abraham Andersens tid og litt senere også i 1920-årene. Leif Sevre forteller :

Jeg ble det vi kaller frelst på en slik Aftenmisjon en lørdag kveld, og Gudrun Ekeberg har fortalt meg hvordan det gikk til. Vi var kommet inn i sakristiet og det var ganske fullt med folk. Vi var kommet til avslutningen og pastor Andreas Daastøl brukte alltid, på hvert eneste møte og hver eneste forening, å innby sjeler å komme til Gud uansett hva han holdt på med. Og vi, en del kamerater, satt sammen på siste benk. Dagen før var vi blitt enige om at denne kvelden skulle vi overgi oss til Gud, for vi visste at Daastøl pleide å komme med innbydelsen. Da det skjedde, reiste vi oss og gikk frem. Da forteller Gudrun Ekeberg: «Vet du, Leif : Vi klappet da du ble frelst !»;

– denne beretning får danne innledningen til Leif Sevres minneord etter Andreas i 1962 :

En Herrens tjener – Andreas Daastøl til minne.

Det er mer enn førti år siden, men hvem kan glemme en slik hendelse i ens liv. Jeg gikk en hverdagskveld til møte i Immanuelkirken i Oslo. Jeg hadde en avtale med en kamerat og med Jesus. Min kamerat og jeg hadde bestemt oss til å bli kristne den kvelden, og hadde også bestemt hvordan det skulle skje.

Når innbydelse ble gitt ved møtets slutt skulle jeg reise meg og si «Jeg vil !» og deretter skulle min kamerat gjøre det samme.

Alt gikk etter programmet. Det ble et betydningsfullt vendepunkt i mitt liv, og en avgjørende faktor i dette var møtelederen, pastor Andreas Daastøl. Han lot aldri en anledning gå fra seg til å la «innbydelsen gå ut».

Min kamerat og jeg regnet med at pastor Daastøl ville gi oss anledning til å gi våre hjerter til Gud, og han sviktet oss ikke.

Andreas Daastøl var vår prest i flere år. Vi som unge var, var ikke alltid enige i hans dypt alvorlige livssyn, og heller ikke likte vi hans veto til noen av våre planer, men vi regnet med ham. Han var en åndelig leder med en Kristussentret forkynnelse og en aldri sviktende omsorg for vårt åndelige vel.

Jeg har vel mange åndelige fedre i Kristus, men Andreas Daastøl var min åndelige far. Signing og fred over hans minne. Han var en Herrens tjener.

Leif Sevre.