LANDKJENNING

– og inntatt i avisen Agder for 16. november 1994 – dette var skrevet av Odd Olav Dahl; i 3 artikler senhøsten 1994 trakk han fram historier både fra Polland, Daastøl og Stø (det siste stedet lå inne i Støvika, helt ved havkanten), historier som etterkommere i Daastøl- og Polland-slekten sikkert vil finne interessante; denne artikkel handler om folkene på den ene Daastøl-gården – nemlig Johan Beer Didriksen Dåstøl (1841-1923), sønn av Didrik Didriksen (1813-1888);

– på den andre Daastøl-gården bodde etterkommerne etter Didrik Didriksens 3 år yngre bror Ole Gabriel Didriksen (1816-1877) og her kommer slektskapet til Daastøl/Høy-slekten inn i bildet, siden Ole Gabriel var far til Grethe Remine (1853-1939) – og henne kjenner vi igjen som mor til Andreas Elderup Daastøl – Mirjams egen pappa;

– da har vi linjen – Johan Beer Daastøl i denne artikkel var fetter til Grethe Remine, Mirjams bestemor på farssiden; bildet vist nedenfor og tatt i 1914 eller 1915, viser Johan Beer sittende i midten framme, hans kone Oline til venstre, og Karoline, som reddet sin far i 1912, står rett bak Johan (i hvitt); hun var født i 1888, samme år som Mirjams far Andreas var født i nabohuset; Karoline ble i 1915 gift med han som står til høyre for henne – Hans Fredrik Dahl (f. 1890) – kanskje var de på dette tidspunkt allerede gift. På tidspunktet for den dramatiske hendelsen var Karoline ca. 24 år gammel og temmelig sikkert en sterk ung kvinne. Nesten helt til høyre på bildet står ekteparet Ole (delvis skjult), sønn av Johan, og Teoline (m/den yngste sønnen deres på armen). Ole var Andreas sin tremenning, mens Teoline var datter av Tobias Kvanvik og dermed Andreas sin firmenning – dette slektskapet kan du lese forklart her; ekteparet Teoline og Ole var også med blant metodistene i Flekkefjord, slik Teolines far Tobias Kvanvik var;

– og her følger artikkelen :

For lenge siden da var det gamle dager, da var det på mange måter annerledes enn i dag. Da bodde det folk inne på heiegårdene, det bor jo folk fremdeles på noen av disse gårdene, men det er på de stedene som har bilvei. Men mange er også fraflyttet, livet her oppe ble rett og slett for strevsomt etter vår tids krav.

Jeg har snakket med en del mennesker som var født og oppvokst på Hidraheia, og det er mang en ufattelig historie de kunne fortelle, men ingen av dem hadde noe å klage over. En gammel mann jeg snakket med, fortalte at livet her oppe kunne være hardt, særlig på vinterstid, da barna måtte ta seg frem i løssnø for å komme på skole, og det kunne ta både en og to timer hver veg. Men han avsluttet sin fortelling med ordene : «Me hadde det så gildt».

Men historien starter egentlig en dag i juli da var jeg en tur på heia sammen med seks venner. Etter å ha satt fra oss bilene på gården til Welde på Dåstøl, kom jeg til å tenke på at det var her Karoline var født i 1888. Hun var jo naboen vår etter at hun giftet seg med Hans Dahl i 1915.

Mange vil nok huske Karoline der hun krumbøyd utførte dagens gjøremål. Hun var alltid like blid enda hun hadde hatt et strevsomt liv. Jeg kom til å tenke på noe Karoline hadde fortalt en gang om hvordan det var å bo på Dåstøl i gamle dager. Men måten hun fortalte på var liksom så dagligdags, livet var bare slik da hun var ung.

Det er vinter og året er 1912. En kald vind smyger seg langs husveggene og bryggekantene og gradestokken der null. Ved steinbrygga utenfor den hvitmalte krambua i Kirkehamn ligger båten til Johan, han er 71 år og med seg har han datteren Karoline. Egentlig skulle de ha vært hjemme på Dåstøl. Men så hadde Johan gatt tom for tobakk og som Karoline sa, når pappa ikke hadde tobakk, ble han helt totlen. Kona til Johan, hun het Oline, hun hadde sagt at han heller fikk være uten denne tobakken. For å dra fra Dåstøl til Kirkehamn i dette været ville være galmannsverk, det var jo tegn til uvær.

Men Johan hadde holdt på sitt, og slik hadde det blitt, men betingelsen var at Karoline skulle være med.

Men nå når de først skulle på krambua, kunne de jo handle noen andre varer med det samme, derfor hadde de med seg ryggkorg. Nå har de handlet det de skulle, og Johan har fått sin rull med skråtobakk. Karoline setter seg på den bakre tofta og på tiljene foran henne står ryggkorga godt pakket inn i seilduk. Jonan setter seg ved årene og skyver ifra.

I tillegg til vinden er det snø i lufta. Utenfor Buerholmen legger han inn årene for å brette opp jakkekragen og trekke lua ekstra godt ned på hodet. Han ser ut mot storhavet og der ute er himmelen svart. Oline hadde nok rett, men det sier han ikke høyt.

Så går ferden videre, over Kjøydeflåna. Her er sjøen rolig. Karoline ser over mot Napp. Her glefser sjøene mot land med frådende tanngard. De er på vei til Stø og for å komme dit, må de krysse Hidrasundet.

Sjøene øker og de får dem inn på tvers. Skal jeg hjelpe deg å ro, pappa ? Nei, sier Johan, men ha øsekaret klart i tilfelle en sjø kommer inn. Vind og snø pisker dem i ansiktet og Johan ror så det knaker i tollepinnene, men nå nærmer de seg innløpet til Stø.

Men faren er ikke over, for i innløpet ligger ei farlig flu og skulle sjøen kaste båten mot den ville den bli slått til pinneved. Men så er de inne og i ly for været bak holmen. Inne i bukta til venstre ved sjøbuene fortøyer de båten. Det var godt å kjenne fast grunn under føttene. Begge måtte innrømme det.

– Jeg skal ta ryggkorga, sier Karoline. Johan protesterer svakt, men han gir seg med det. Noe som senere skulle vise seg å redde hans liv, for fremfor dem lå en farefull vei. De går forbi huset i Stø. Her bor Lars og Sofie. Det ryker fra pipa, så de fyrer nok godt i ovnen i dag.

Stien er brattere nå, den fører opp mot Stavvannet. På toppen flater den ut og følger vannkanten på venstre side. Og tett inn til stien er det bratte fjell og steinrøyser. Vindrossene feier over vannflaten før de treffer fjellet og blir slått tilbake. Da slår bølgene opp på stien og vannet fryser til is.

Karoline og Johan er kommet omtrent halvveis langs vannet og her må de forbi et svaberg. Vannet vasker over fjellet og under er det blank is. Johan går først, han er fremdeles litt ustø etter roturen. Plutselig tar han overbalanse, han mister fotfestet og glir på det glatte fjellet og ned i det iskalde vannet.

Fingrene prøver febrilsk å få feste i fjellsprekkene, men isen er for glatt, han merker at kreftene er i ferd med å ta slutt. Da kjenner han et kraftig tak i jakkekragen og med umenneskelige krefter klarer Karoline å få faren opp på land igjen.

De blir liggende på stien begge to og hive etter pusten. Men nå må de se å komme seg i hus. Skal de gå tilbake til Stø eller skal de fortsette videre til Dåstøl. De velger det siste.

Ved enden av Stavvannet orker ikke Johan mer. Hår, skjegg og klær er frosset til is. Viljen til å gå videre er borte. «Nå døy eg». Stemmen er blitt så forunderlig svak. «Nei pappa, du skal ikkje døy». Karoline er hard og bestemt, og hun klarer å få slept ham med seg videre. Sä må de igjen over en ny fjellknaus før de er ute på jordene på Dåstøl. Igjen er faren i ferd med å gi opp, men de sleper seg videre og for hvert skritt knaser det i is.

Så er de endelig hjemme. Johan har fått på seg tørt tøy, han sitter i ovnskroken, pakket godt inn i tykke tepper og Oline har kokt kaffe.

Men det beste av alt er at han har tobakken, han smatter på pipa og blå røyk stiger opp mot taket før en faller til ro mellom bjelkene.

Les også Dahls artikkel om nabogården Polland oppe i åsen litt sørvestenfor Daastøl – hvorfra Mirjams farfar Elias Ejlifsen (Polland) Daastøl (1853 – 1931) stammet – på denne siden :