LANDKJENNING

– en artikkel i avisen «Agder» for mandag 28. november 1994, skrevet av Odd Olav Dahl, som en del av en artikkelrekke høsten 1994 knyttet til historier fra enkelte gårder i Hidraheia-traktene; her er det en spesiell historie som fortelles fra Polland, oppe i åsen litt sydvest for Daastøl-gården, nettopp der Mirjams farfar Elias Ellefsen (Ejlifsen) ble født i 1853 og vokste opp. Historien omhandler Jens Beer Ellefsen (Ejlefsen) Polland og hustruen Johanne Bergine – Jens var Elias’ mer enn 4 år yngre bror, født 26. mars 1858. I oktober 1884 skjedde det noe dramatisk hjemme på Polland og som fikk store følger for familien(e); på dette tidspunkt var Jens 26 og Johanne 27 år gamle. Broren Elias var 5 år tidligere blitt gift med Grethe Remine nede på nabogården Daastøl; Grethe Remine (også født i 1853) og Elias hadde overtatt gårdsdriften etter hennes far Ole Gabriel, som var gått bort i 1877, 61 år gammel. Det hører med å fortelle her at Grethe Remines 2 brødre, eldstebroren Didrik, født i 1845, bodde på gården, men var psykisk syk, mens den yngre Ole Gabriel, oppkalt etter faren og født i 1856, var død som sjømann i en gulsott-epidemi i franske le Havre i 1875, bare 19 år gammel. Grethes mor Regine, f. 1818, bodde fremdeles på Daastøl; vi kan tenke oss hvilket inntrykk det må ha gjort på Daastøl-gården, da det som hadde skjedd oppe på Polland, ble kjent; Jens – Elias sin lillebror – fikk selv en tragisk livsskjebne : søndag den 7. april 1895, mer enn 10 år etter skyte-ulykken, druknet han og naboen Jens Jonsen, gårdbruker på Hogstad, da de om kvelden skulle ro over til Hidra fra fastlandssiden; dette var ganske sikkert på tur over fra Støvigen; naboen ble gjenfunnet 30. april, mens Jens Ellefsen aldri ble funnet – les om dette på denne siden;

– på en annen side her kan du lese historien Odd Olav Dahl bringer frem i samme artikkelrekke knyttet til selve gården Daastøl og det som i 1912 hendte med Grethe Remines (Mirjams farmors) fetter Johan Beer Daastøl – sammen med sin datter Karoline var han på rotur fra Hidra og hjemover mot Støvågen og var nær ved å forlise – les denne beretningen her;

– og nedenfor følger historien Dahl bringer fra Polland – «På gjengrodde stier» :

Etter en hyggelig prat med Jan Welde på Dåstøl er det vel på tide å komme videre, vi skal til Polland. Vi går over jordene og mot åskanten i sørvest, her begynner stien som fører opp til Polland, den kalles for Brokka. Stien er god, men enkelte steder er det ganske bratt. Den slynger seg møysommelig opp åssiden.

Etter en stund når vi toppen, og stien fører svagt nedover igjen, vi passerer gamle steingjerder og utmark som i dag er dekket av løvskog og et og annet furutre. Mellom løvtrærne ser vi dyrket mark, stien flater ut og vi er fremme i Pollana. Stien fører frem på baksiden av det eneste huset som fremdeles står oppreist det er i dag eid av Flekkefjord jeger og fiskeforening. Dette huset har stått et annet sted i Polland, men ble flyttet omkring 1890 av Jens Beer Ellefsen.

Ved enden av huset skal vi legge merke til en ting, her stod det en gang et stort tre. Nå er det borte, bare stubben står igjen. Dette er en ting vi kan legge merke til andre steder også, for det var ingen tilfeldighet at det mange steder på de gamle gårdene stod et stort tre nesten inntil husveggen. Dette var en naturlig måte å bli kvitt overflødig vann på, området ville da være tørt og for hus med kjellere og jordgulv ville det virke på samme måten, for det er ikke lite vann et slikt tre drikker i døgnet. Hos de fleste var dette et asketre, og løvet gav også tilleggsfôr til dyrene.

Vi setter oss ned ved enden av huset der uthuset en gang sto, nå er også det borte. For nå skal det smake med kaffe og et brødstykke eller to. Men hva kan dette stedet fortelle, for her bodde det jo mennesker en gang ?

Fra gammelt av tilhørte Polland kirken. Vi kan også nevne at det gamle navnet på gården er Poddeland. Men som vi vet, solgte Kong Frederich den fjerde (1600-1730) alle eiendommene i Hidra i 1724. Og i et gammelt dokument kan vi lese : «Kong Frederich den fierde Ved Allernaadigste d. 12. Sept. 1724 utstede Skiøde, er bleven Solgt til nu afdøde Axel Osmundsen Sveige, har manden Aavald Olsen som i Lejlending paa godset. Hans Søn Ole Aavaldsen blev en Kiøber for godset paa den af Kirchekiøberen over denne og Fleer Kirchens Jorder ansøgt auction, og derpaa vorden meddelet et Skiøde dat. 8 juli 1727 hvoretter Fornevnt Ole Aavoldsen for sin Fader Aavald Olsen og hans Sal: Quinde igjen har overdraget og Transporterit helften i Poddeland Nembl : Een halv Hund for 52 Riksdaler».

Så kan vi gå frem til 1801 da var det to bruk i Polland, på det ene bodde Nils Olsen og kona Ingeborg. De hadde tre barn – det var Ole, han var matros, så var det Nils Lorentz og Margrete.

I det andre huset bodde det to enker, Siri på 80 år, Guri på 34 år og hennes sønn Thron pa 12 år. Her skal vi legge merke til en ting; når mannen falt fra var det vanskelig å livberge seg, det står da oppført at de nyder almisse av sognet.

Nå var det også en husmannsplass med jord i Polland og her bodde Thorgius Olsen og kona Thodine. De hadde til og med tjenestepige – det var Thora Olsdatter, hun var 28 år og ugift. Dette var nok litt spesielt på en husmannsplass.

Nå har jeg drukket opp kaffien min og spist tre stykker brød med eggost, kona syntes at jeg måtte ha noe godt på maten. Så nå har jeg tenkt å gå litt videre i Pollands historie og dere kan jo være med, hvis dere vil.

Vi kan gå frem til 1825 da bodde Ommund Helleksen og kona Sara Tollachsdatter i Polland. Ommund var egentlig fra Hogstad og Sara fra Haugland, de giftet seg i 1824 og fikk flere barn. Tollach født 12/9 1827 døpt 16/9 1827, Helene født 15/6 i1830, Ane Sophie født 11/12 1833 døpt 22/12 1833. De hadde kanskje flere barn. Men det vi skal legge merke til her er hvor kort tid det går fra barnet er født og til det blir båret til dåpen. Nå var jo barnedødeligheten stor og det var nok om å gjøre å få barnet døpt så tidlig som mulig.

Til gården der Sara og Ommund bodde hørte det med et laksefiske i Dybervigen utenfor Stø. Men i 1831 kjøpte Abraham Hansen Stø og Svend Andreas Hansen Hogstad laksefisket for 175 speciedaler og 80 skilling.

1 1856 overtok Andreas og Elias Abrahamsen den delen som hadde tilhørt deres far. Etter at Andreas var død i 1861 overtok Elias hans del i laksefisket. I 1906 kjøpte Lars Beer Larsen Stø laksefisket for 200 kr.

Men la oss gå tilbake til året 1844, da ble det samlet inn penger til kjøp av et jordstykke i Prestegård. Kirkegården utenfor kirken var for liten og den måtte utvides, og alle gårdene måtte yte sin del enten med penger eller to dagsverk hos presten. I Polland kan vi se at det er flere som har betalt. Men ikke Sara. Hun skulle ha betalt 1 riksdaler og 12 skilling, men sitter igjen som enke med flere små barn. Ommund døde av febring 12. okt. 1833, 37 år gammel og den yngste datteren Ane Sophie ble født etter hans død, så noe rikdom i det huset var det nok ikke.

En av døtrene til Sara og Ommund ble senere gift på Hidra og gamle mennesker husker kanskje henne, hun het Helene. En av hennes sønner, han het Olaus var i Polland en gang for å se stedet der hans mor var født. Han satte seg på en stein ved åskanten og så utover og sa høyt for seg selv : «Å mor som du må ha slitt».

Men nå skal vi gå frem til omkring 1880 da bodde Johanne Bergine Tønnesdatter og Jens Beer Ellefsen i Polland. Johanne var født i Tellenesstrand i Sokndal den 18/2 1857. De hadde giftet seg i Hidra kirke 3/10 1878.

Ett av barnebarna til Johanne og Jens heter Sten Ommundsen og bor i Flekkefiord. Sten er født i Polland 29/7 1918 og hans foreldre var Jensine og Søren. Han kunne fortelle om barndom og ungdomstiden i Polland, om veien ned til Stø der han gikk når han skulle til Kirkehamn og lese for presten. I Stø hadde han en kamerat og det var Kristian og de rodde sammen til Habnen (Kirkehamn ute på øya).

Sten kunne fortelle om en dramatisk hendelse i 1884. Dette kunne også folk lese i en Flekkefjordsavis :

«I lørdags ladede Jens Beer Ellefsen Polland af Hitterø Sogn sit Gevæhr for å skyde et par Ender, som laa paa Pollandstiørnen. Ladningen blev imidlertid ikke brugt, og han tok derfor Knaldperlen af. Netop som han stod i Stuen med Gevæhret ved Hånden gikk samme af ved berøring af Hanen der stod i Halvspænd, og rammede Skuddet hans kone der og var i Stuen, i laaret. Der måtte derfor være kommet noget av Knaldsatsen i Fengespiben. Lægen blev straks hentet og fikk forbinde hende samt stanse Blodet, men han erklærede, at hun måtte komme op til Byen for at behandles. I Søndags ble hun derfor ført op hertil. I gaar fant Lægen at Laarbenet var knust og at Amputasjon maatte skje, hvilket ogsaa fant Sted».

Som vi kan lese i avisen ble Johanne fraktet fra Polland til lege i Flekkefjord, men det står ikke i avisen på hvilken måte. Men nå skal dere høre hva Sten fortalte :

Det var søndag morgen og Johanne måtte til lege, men det er langt fra Polland til Flekkefjord, det vet dere som er lokalkjent i distriktet. Noe søvn hadde det nok ikke blitt denne natten for Johanne, vi kan vel bare tenke oss hvilke smerter hun hadde og Jens hadde våket over henne. Hvordan skulle han så få henne til byen ? Den eneste muligheten han innså var at han måtte bære henne.

Han fant frem ei stor ryggkorg, så laget han den til slik at Johanne kunne sitte i den. Tidlig i grålysningen tok han sin dyrebare bør på ryggen og begynte å gå mot Berrefjord. Hvor lang tid han brukte, er det ingen som vet, heller ikke den fortvilelsen han følte. Men Jens må ha vært sterk, eller han fikk ekstra krefter denne dagen, for å bære et voksent menneske på ryggen denne lange veien står det virkelig respekt av. Nede i Berrefjord la han Johanne på tiljene i robåten og så begynte den lange roturen til byen.

Det ene benet måtte amputeres, men Johanne gav ikke opp av den grunn. Hun kom tilbake til Polland –under den ene armen hadde hun en krykke og i den andre en stokk og hun klarer seg forholdsvis bra. Hun døde i 1950 i en alder av 93 år.

Som vi forstår var livet helt anderledes i gamle dager og som en eldre dame sa til meg en gang : Vi visste ikke av noe annet, folk klager mer i dag enn det vi gjorde.

Men hvor lenge bodde det folk fast i Polland ? Den siste var Jensine, det var mor til Sten Ommundsen, hun bodde der til 1951. Nå var det to gårder i Polland, på den andre bodde familien Sollie og den siste her var Theodor. Det var i 1949. I dag er dette huset rast sammen, det er også plantet skog på denne gården og det er grantrær. Skogbunnen er helt uten liv. Det er som en ørken. Dette var en gang dyrket mark og i utkanten ser vi såvidt resten av de gamle borgene, Kirkveien og Kalvehagen langs stien som fører ned til Stø.

Nå vet ikke jeg hva dere vil, skal vi gå tilbake den veien vi kom eller skal vi gå veien om Stø ? Jeg tror jeg velger det siste, dere kan jo slå følge, hvis dere vil.

– les artikkelen fra Stø og ved havkanten på denne siden;